Jeg ligger på sofaen under ullpleddet med feber i kroppen. En kopp varm te med honning og to engelske meitelegender på DVD er trøsten akkurat nå. De meiter stam i en idyllisk elv på den engelske landsbygda, og de kan det de driver med. Selv drømmer jeg meg bort.
Av: Audun F. Skjølberg
– Jeg snakker selvsagt om Martin Bowler og Terry Lampard. Terry var kjent for enkle teknikker og metoder, lite utstyr og en urokkelig tro på å lykkes.
Terry sitter på agnbøtta, Martin løsfôrer med sprettert. ”Litt og ofte” er slagordet for fôringskampanjen. Terry styrer den perfekt balanserte avonduppen og krokagnet ut i strømmen og videre under de overhengende greinene, en plass han vet holder storfisk.
Tre drift uten resultat. En ny sky med pellets skytes ut, og krokagnet følger umiddelbart etter. Etter noen få sekunder forsvinner den signalrøde duppen, og matchstanga bukker dyp. Den store stamen sparker godt ifra. Det prates ikke så mye under kampen, en stille beundring av natur, fisk og metode. Etter hvert havner stamen i meshhåven, og de to fiskekameratene kan glede seg over nok en godkjent meitefangst.
Treg start
Forkjølelsen min skyldes en særdeles regntung meitetur i Leira, en av hjemmeelvene med muligheter for grov stam, spesielt seint på våren etter den verste flommen. Fisket er av det aktive slaget, med stadige forflytninger nedstrøms på jakt etter vakende fisk nær stokker og veltede trær. I tillegg går store deler av stien langs elva gjennom høy bregneskog, til tider rene jungelen.
Et godt stykke ut i satsingen kastet jeg inn håndkleet. Selv etter flere kilometer med trasking kunne jeg mimre over kun tre kontakter med fisk. Den største av dem lot seg lokke inn av en konstant strøm flytende loffbiter. En etter en forsvant i en mektig virvel, men når fisken kom helt opp til det veltede treet i bakevja, var den tydelig mett etter det kraftige måltidet. Et tungt vak og det var det. Det eneste jeg satt igjen med var en snikende halsbetennelse og en drøm om specimenstam som fortsatt brant i magen.
For det måtte da gå an å lande en drømmefisk? Helt umulig kunne det da ikke være? Fram med kartet. Valget falt på en helt annen elv lengre unna mitt eget nabolag. Med Martin og Terry som inspirasjon, skred jeg til verket med en slags gjenvunnet tro på suksess.
I litteraturen omtales stamen som sky og stedbunden. De store velger gjerne dype standplasser i strømmende vann, gjerne i bakevjer og i partier mellom roligere vann og hard strøm. Mye skummel vegetasjon og strukturer på bunnen nær favorittkulpen er heller ikke feil. Og det er for øvrig på forsommeren at sjansen for drømmefangsten er størst. I relativt kaldt flomvann trives stamen godt, og den plasserer seg gjerne slik at utsikten til mat som driver forbi i strømmen er god.
Du vil også bli forbauset over hvor stasjonær stamen kan være. Gjenfangster er veldig vanlig. Selv stiftet jeg bekjentskap med en særegen stam under fjorårssesongen, en sliten kriger på rundt 2,5 kilo. I løpet av to turer på samme plass fanget jeg den tre ganger, og attpåtil innenfor den samme kvadratmeteren.
Ny satsingstur. Flomstor og kald elv. På nytt er jeg på plass ved vannhjulet. Jeg fôrer nøyaktig, kastene går mot den samme flekken ute i strømmen gang etter gang. Forrige tur bød på hele åtte fisker, og jeg trodde koden var knekt en gang for alle. Men den gang ei. I dag skal det tydeligvis være alt annet enn enkelt.
Jeg beveger meg nedstrøms. Jeg beveger meg oppstrøms. Uten å si et ord river jeg en fersk loff i fillebiter, og lar strømmen gjøre jobben. Loffbitene driver av sted og danner perfekte silhuetter med lukt og smak rett over standplassen jeg vet holder stor stam. Men ingen overbevisende virvel åpenbarer seg.
Jeg skifter taktikk og går over til bunnmeite. Åtte ferdigdrillede kveitepellets marinert i krillolje tres inn på en vannløselig PVA-tråd. Godbiten knytes fast i krokøyet. På håret ved kroken monterer jeg nok en kveitepellet. Kastet går, takkelet lander perfekt. Hvert tredje minutt skyter jeg ut en pellet noen meter lenger oppstrøms. Den stadige tilførselen av mat håper jeg vil tvinge stamen til å hugge. Jeg holder det gående helt til det mørkner og blir kaldt. Det etterlengtede hugget kommer aldri.
Marinerte krokagn
De påfølgende dagene frem mot neste frihelg går med til finlesing av gamle sportsfiskeblader. Jeg lar meg inspirere av et par gode artikler der artikkelforfatterne heller velger det stasjonære meitefisket framfor det mer aktive. I tillegg har de full fokus på luktsterke og store agn, og bildene bærer preg av at de utvilsomt har lykkes med metoden. Den ene stamen runder 3 kilo med god margin, en drømmefisk.
Mens jeg drømmer meg bort i de gode skildringene, slår en tanke plutselig ned i meg. Et vagt minne om hva jeg eksperimenterte med som ivrig nybegynner. I januar for mange år siden var vinteren uvanlig mild, og elveisen la seg ikke over stamplassene før i februar. Været tillot derfor en serie meiteturer. Det var nesten for godt til å være sant, å sitte i det rødlige lyset fra den lave vintersola uten is i stangringene. Nesten litt eksotisk.
Likevel var vinteren ikke altfor langt unna, vannet holdt slett ingen badetemperatur. Derfor satset jeg ut fra en idé om at et luktsterkt agn ville trigge de vinterstøle fiskene til hugg. Jeg marinerte store skinke- og pølsebiter i olivenolje og en tacolignende kryddermiks. Utstyrt med to feederstenger fisket jeg det ene takkelet med et marinert og det andre med et umarinert krokagn. Av åtte fisker falt seks av dem for det marinerte. Taklene ble byttet om på plassene for å teste om det var spesielle bunnforhold eller andre faktorer som påvirket fangstfordelingen, men det var ingen tvil: Stamen falt for marinaden.
Nok en ny satsingstur. Fortsatt flomstor elv, men vanntemperaturen har økt litt siden sist. Plassvalget faller på en yttersving i elva nær en innbydende bakevje med svak strøm. Vannføringen er så høy og strømmen så sterk at vannet i bakevja går motsatt vei av strømretningen lenger ute i hovedløpet. Det lukter storfisk av dette stedet.
River i nesa
Jeg smiler når lokket på den velfylte agnboksen fjernes. I marinaden av olivenolje og indisk tikka masala-krydder bader store grillpølsebiter, kveitepellets og smaksnøytrale boilies. Krydderoljen river i nesa og fingrene farges røde. En liten PVA-pose med godsaker hektes på kroken som er egnet med en stor grillpølsebit, og takkelet lander nøyaktig der det skal. Det tar litt tid før det treffer bunnen, alltid en god følelse. Etter en svak oppstramming overtar strømmen og bøyer quivertoppen perfekt. Endelig kan jeg lene meg tilbake i meitestolen inne i shelteret.
Utsikten er perfekt. Duren fra den mektige elva, de små bølgene fra den harde elvestrømmen som slår inn mot land, varmen i lufta og den dirrende spenningen. Og det nådeløse hugget som kan komme når som helst. Alle som har et forhold til stor stam vet hva jeg snakker om. Spenningen kan til tider være så intens at hjertet hopper over flere slag, og det blir ikke noe mindre intenst straks hugget kommer.
En svak oppstramming. Quiveren dirrer svakt. Jeg bråstopper med en skjelvende hånd over snellefestet og avventer. Så kommer det eksplosive hugget! Fisken tar line, og med det samme slurebremsen justeres slår feederstanga tilbake. Den er borte. Jeg hiver meg rundt og egner på nytt. I et lite minutt sitter jeg på vent og løsfôrer med en og en pølsebit til det smeller igjen. Denne gangen blir den med helt inn i meshhåven. Stamen er aldeles nydelig, og uten en skramme. Fisken veies til 2,45 kilo. En godkjent fisk, og nok til å få makspuls.
Nytt kast, og nye intense minutter passerer. Så kommer hugget jeg aldri i mine villeste fantasier kunne ha forestilt meg. I en brøkdel av et sekund rives stanga over ende, snellefoten stopper i stangholderen, og jeg blir tvunget til å kaste meg etter for å unngå at fiskeutstyret havner i elva. Umiddelbart tar fisken line og forsvinner ut i hardstrømmen. At en karpefisk med et såpass mildt utseende kan hugge så nådeløst og kjempe så hardt, forbauser meg hver eneste gang. Jeg må legge maks press på fisken for i det hele tatt å få den inn i bakevja igjen, og for å styre den unna synkestokkene og kvistvasene. Tida står fullstendig stille mens fisken støter tungt langs bunnen.
Ekstrem ryggbredde
De andre store stamene jeg har stiftet bekjentskap med har jeg fått overtaket på ganske raskt, men denne vil rett og slett ikke. På nytt stanger den tungt av sted ut av bakevja. Jeg stirrer bekymringsfullt opp mot en fullt oppspendt quivertopp med kun én tanke i hodet: Denne stamen skal bare i håven!
Og jammen går det veien, forkjølelse og utallige bomturer til tross. Jeg skriker rett ut når den ligger i håven. På avkrokingsmatta kan jeg forsiktig dra det fuktige meshhåvnettet til siden, og beundre en stam av det ekstreme slaget. Skjelldrakten er tilnærmet feilfri, men likevel litt ujevn, akkurat slik en stor stam skal se ut. Fisken veies til 3325 gram, og ordene sitter fullstendig fast i halsen.
Det er med et stort smil om munnen jeg pakker sammen og forlater elva den kvelden. I det myke kveldslyset kan jeg speide utover glattstrømmen og la den gode følelsen, som bare en suksessfull specimenjakt kan framkalle, fylle sinn og sjel. Totalt ble det tre fisker over de magiske 3 kiloene denne våren, og det var en indisk kryddermiks ble redningen.
Sterk lukt for stor stam
Det er ingen nyhet at luktsterke agn og agn tilsatt diverse krydder forkorter tiden mellom stamhuggene. Her følger en oversikt over gode krokagn og ”marinader” jeg har brukt med godt resultat:
Grillpølse/tikka masala: Kjøp billige grillpølser, riv de opp i 3-4 centimeter lange biter og legg dem i en plastboks med lokk. Hell over nok olivenolje til at alle pølsebitene blir oljeblanke når boksen ristes. Tilsett så en hel krydderpose tikka masala, sett på lokket og rist godt i et minutt. La boksen stå med lokket på i kjøleskapet i et døgn. Dette sikrer at marinaden trekker godt inn i pølsebitene. Agnet fiskes direkte på kroken.
Bogskinke/tacomiks: Hermetisk bogskinke er en gammel klassiker som fortsatt fanger fisk. Gå frem på samme måten som for grillpølsene, og bruk gjerne en tacomiks eller brent paprika og chilipulver i oljemarinaden. Husk at bogskinke er noe løsere i konsistensen, og derfor ikke egner seg like godt til de lange kastene ut i hardere strøm. Agnet fiskes direkte på kroken.
Port salut/revet parmesan: Et agn som fisker meget godt i kaldt vann, og som lokker inn fisk på lang avstand. Port salut er en myk ost som lukter sterkt. Kutt osten opp i store terninger og legg dem i en plastboks med lokk. Hell over litt olivenolje og rist godt. Tilsett finrevet parmesan og rist igjen. La blandingen stå et døgn i kjøleskap. Straks agnet kommer i kontakt med vann vil all den finrevne parmesanen gi en liten sky av lukt og smak som fraktes med strømmen. Dette er ekstremt lokkende! Fiskes direkte på kroken.
Brødpasta: Nok en klassiker som fanger mye fisk. Riv ut innmaten i en fersk loff, legg det på en klut og tilsett noen spiseskjeer krillolje, en neve revet parmesan eller andre spennende ingredienser. Før hjørnene på kluten sammen, form en liten bylt og dypp det hele raskt i vann. Klem ut vannet og start eltingen av bylten. Etter noen minutter har du en perfekt brødpasta som bør lagres i plastfolie for ikke å tørke ut. Fiskes direkte på kroken.
Kveitepellets: Bruk et tynt bor eller en boiliedrill og bor hull i de store kveitepelletsene. Legg de i en plastboks med lokk og hell over krillolje. Spe gjerne ut med olivenolje. Det er viktig at oljen dekker pelletsene. Sett på lokket og la marinaden stå i kjøleskap i to-tre døgn. Pelletsene trekker nå til seg oljen, får mer lukt og smak og blir ekstra vannbestandige. De holder med andre ord lenger som krokagn. Fiskes på et kort hår.
