– Nå blir du vel hjemme noen kvelder? En fiskekamerat har nettopp kommet hjem etter endt sjøørretjakt, med en sølvslått torpedo på drøye to og en halv kilo som trofè. Kona visste nok godt at spørsmålet kom til å bli blankt avfeid. – Jeg skal nok ut igjen i morgen, vær du sikker, var svaret hun fikk.
Av: Trond Mossmann
Alle opplever det. Jaget. Uroen som brer seg ukontrollert i kroppen. Setter tankene i gang, og fornuften ut av spill. For noen selve drivkraften i livets utfoldelse, for andre en hemsko. Lar jagets styre, andres forventninger og dagens stress skape en overfladisk følelse av suksess og tilhørighet.
To og en halv kilo – tenke seg til for en fisk! Fangstmannen er enig, men vil oppnå mer. Trekilos-grensen er så nære, likevel nærmest uoppnåelig. Han går ut dagen etter storfangsten, kanskje, bare kanskje treffer han på en fisk som er enda større. Kan hende det blir en ørret man bare ser på bilder i fiskeblader, beistene det finnes «mange» av, men som ingen får hilse på. Vi sjøørretjegere jager en drøm. Drømmen om den virkelig store fisken. Trekvartmeter lang, trill rund og med glinsende sølvsider med kromglans. Og kanskje enda større!
Noen dager må jaget stilnes, selv om drømmen ikke oppnås. Nærturens fiskemuligheter byr på gode opplevelser og fangster i fleng, men ingen drømmefisk. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tatt bena fatt, på vei mot Rosfjordstranden, kun for å roe jaget. Runder Sørlandsbadet, full parkeringsplass. Skygger og hoder dukker opp i vinduene. Treningsstudio fylt til randen. Hva er det de jager etter? Her ute finner man sjelefred og ro, med trening på kjøpet, og der løper de innendørs!
Tankene er mange, selv om rusleturen er kort. En grubler, jeg har visst vært slik siden fødselen. Fjerner meg helt fra omgivelsene, går inn i tankenes verden. Ser en sak fra flere vinkler, undrer meg over andres tankesett. Filosoferer over livets meninger og muligheter. Dveler med fortid, sysler med fremtid.
– For et jag, tenker jeg i det stille når treningseliten dukker opp i sidesynet. Nåtidens overklasse. Karrierejobb, barn i skolepliktig alder, stasjonsvogn i tunet, hytte på fjellet. Et liv i evig stress, og attpåtil påmeldt i alskens skirenn og sykkelløp. Nordmenn er i toppen hva antall deltagere i internasjonale prestisjemesterskap angår, men du finner dem sjelden på pallen. Lykken er deltagelse i Marcialonga eller i det minste Kristiansand-Hovden, det er kampen mot en selv som teller. Nye ski, eller sykler som veier 30 gram mindre enn de forrige. Behovene som får verdensøkonomien til å gå rundt, og er saliggjørende for den utøvende.
Rusler videre, tar fjorden i nærmere øyensyn. Norges lengste fjord, slik føles den til tider om man ferdes i båt. Vi er heldige, byen vår er innrammet av fjorder og kystheier. Vakker natur hvor enn vi snur oss, og likevel nyter vi så lite av den. Samtidens paradoks. Fritiden forsvinner som sand i timeglasset, timene fylles opp, uten at vi vet hvor de ble av.
Kaster meg over stranda, fisker sirlig av hver en meter av fjæra. Ingen fisk skal gå glipp av godbiten jeg har i enden av snøret. Der står jeg, med en stang som er slankere og smekrere enn fjorårsmodellen. Med et snøre som er glattere og sterkere enn det som noensinne var mulig for få år siden. Jager. Akkurat som de jeg undres over. Og vel får jeg sjelefred og sinnsro, og kanskje noen opplevelser, men det er bare for en stakket stund.
Man vil jo alltids oppnå noe mer…
Innlegget Skråblikk på dagens jag ble opprinnelig postet på bloggen Motstrøms. Har du en god fiskehistorie eller noen fiskerelaterte tanker å dele, er du velkommen til å sende disse til oss på e-postadressen endre@hooked.no.