Årets Vestlandsvinter satt lenge i, selv målt etter vår nokså høye terskel for elendig vær. Ikke det at vi har vært plaget med noe særlig kulde, glatte veier eller metervis med snø som må måkes altså, men surt har det like fullt vært. Tungt regn og nordavindskuling eller storm fra alle kanter har vært mer eller mindre konstantene siden pepperkakene kom i butikkene en eller annen gang på høsten i fjor, og det har i det hele tatt vært tungt å være sportsfisker.
En del fiske har det selvsagt blitt, for vi er jo tross alt ikke riktig skrudd sammen vi som holder på med dette her. Men noe særlig matnyttig har vi ikke fått ut av det. Vindretningen har stort sett tvunget oss i le når vi har fisket fra land, og de få kystmeiteøktene vi har fått til har derfor gått til grunne steder. Båtturer har jevnt over vært en glemmesak. To økter i båt har det blitt siden nyttår, 1. januar og 12. januar. Etter dette har de få turene vi har hatt vært fra land.
Så en dag seint i mars gliste Gislefossen omsider med en stor Vestlandssol ved sin side. Og samme mann kunne også fortelle at denne solen, den skulle holde seg i området i all overskuelig fremtid. Dermed var det plutselig håp om å komme seg på sjøen igjen etter gammelt. Dette håpet var det flere som øynet, og søndag fikk jeg telefon fra Lars-Ivar om at havet ventet kommende tirsdag. Jeg hadde noen fridager til gode, og ikke minst en sporty kone med en baby på armen, og dermed var det avgjort. Her skulle storlangene til pers.
Å stå opp klokken 04.30 er aldri enkelt, selv om jeg den siste tiden har blitt vant til det. Og når en skal på sjøen går det faktisk overraskende bra. Vi hadde utror fra Nautnes så tidlig som overhodet mulig, så etter å ha plukket opp Lars-Ivar i Bergen og Kristian en eller annen plass ute i Øygarden, beinet vi rett til havnen. Det vil si, en liten pitstopp for å hente agn og legge igjen litt biologisk og nøye fordøyd avfall måtte til, men vi var likevel overraskende godt i rute da vi rundt klokken 08.00 tøffet ut blant holmer og skjær, med solen i øynene og kursen lagt mot Holmengrå ytterst i havet.
Skallene vest av Fedje huser mye fin fisk, men det er sjelden vær til å fiske effektivt her ute. Denne dagen var det derimot vær, og allerede på første grunntopp gikk Kristian seg i fin fisk på direkten. Fleksen i klingan var god, og vi trodde på pen lange. Der tok vi feil. Opp kom nemlig en torsk, som fikk åtte blanke kilo ut av vekten. En finfin start.
Vi fisket oss gradvis utover, og Kristian herjet i baugen de første timene. Torsken fikk følge av lange på gode syv kilo, samt en hel liten bataljon av brosmer. Selv kroket jeg en hvitting og en brosme, begge tatt på den alltid tilstedeværende artskroken. Snart kom også småseien, og heller ikke den takket nei til 1/0-en med det vesle makrellagnet.
Vi har fått mye fin lange her ute tidligere, men vi traff liksom ikke helt på bettet denne dagen. Fisk ble det for all del, etter hvert to fulle kasser, men det gikk mest i brosme og mindre langer. Et par torsker ble det også, men vi hadde noen kilo igjen til tikilosgrensen, som en jo alltid er interessert i å bikke når en fisker på denne måten.
Likevel, på en dag som dette hadde vi faktisk klart oss uten fisk i det hele tatt. Etter hvert som timene gikk ble været nemlig finere og finere. I flere timer lå vi faktisk rett vest for Holmengrå uten en krusning på vannet. Slike dager går det ikke tretten av på dusinet. Den saken kan du spise plumbo på. Tidvis var det også så varmt at vi satt i genserne, og vi kunne sikkert med fordel kastet disse også. Men altså, er en på sjøen så må en jo prøve å få noe skikkelig, og i avslutningen prøvde vi noen steintopper litt grunnere. Her traff vi på noen langer, men dessverre ingen store.
Utenom det opplagte fiskesuget handlet turen også om å teste litt nytt utstyr. Vi fisket med Campelen sine hjemmelagde dypvannstakkel, med mye selvlysende krimskrams langs takkelstammen. At redskapen fisker er hevet over enhver tvil, men som med det meste annet av havfiskeutstyr liker også brosmene det som blir servert. Og straks strømmen førte oss av steintoppene, var ikke havets bulldoger langt unna. Nuvel, mye fin filet ble det uansett, og siden nesten all fisken spydde på trollhummer, er det også grunn til å tro at kjøttet kommer til å smake førsteklasses.
Selv hadde jeg også med meg både ny stang og ny snelle som fikk sitt første møte med norsk storhav denne dagen. Begge bestod testen med glans. At 20-30-punderen til Kenzaki kom til å levere visste jeg egentlig på forhånd. 6-12-eren er jo suveren, og storebror kan selvsagt ikke være noe dårligere. Den nye snellen, en Talica 12 med to gir, var også en drøm å fiske med. Jeg ser for meg at vi kommer til å få mange fine fiskeopplevelser sammen i tiden fremover. Takk for en flott dag på sjøen karer, neste gang bunner vi vekten…
PS: I helgen nådde det fine vårværet her hos oss nye høyder. Så fint var det at arvingen på under to måneder var med på fisketur i nesten tre timer. Hele historien kommer i løpet av uken.