More

    Sjøisfiske på hjemmebane

    Vi vestlendinger er ikke akkurat bortskjemte når det kommer til julekort-vintrer. Det vil si, det meste her i verden er jo relativt. Også julekort. Og om noen skulle finne på å lage julekort med svart himmel, to plussgrader, sludd og gule pissehull i slapset, så er vi i alle høyeste grad bortskjemte. Men slikt finner jo som kjent ikke folk på. Det er egentlig hevet over enhver tvil at en holder seg unna denne kanten av landet om en vil ha kald vinter, trygg is og kilometer på kilometer med skispor inn i en skog med Disney-snø på grangreinene.


    Dette her høres gjerne litt dystert ut, men det er ikke så gale at det ikke er godt for noe. Årrekken med jammerdal-vintre har nemlig gjort at vestlendingene har utviklet et gen som er helt unikt i kongeriket Norge. Dette genet gjør at vi ræler etter bare tre halvlitere, og på strak arm tar diskusjonen om hvorvidt Vidar Bahus var en bedre keeper enn Peter Schmeichel i glansdagene. For selv om diskusjonen til slutt ender med nederlag, vet vi at han i alle fall var en bedre bussjåfør. Så langt høres dette genet ut som et steg ned på evolusjonsstigen, men det er det ikke. Genet gjør nemlig også at vi er i stand til å glemme de resterende 30 regnværsdagene i en måned straks vi får en fin dag. Når vi så får en hel uke med finvær, finnes det ikke en bekymring i livene våre.


    De siste dagene av forrige uke var denne typen. Godværsdager som nesten ikke kan beskrives med ord. Og mot det aller meste som finnes av odds holdt det seg også inn i helgen. Dermed måtte det fiskes, og det var sjøisen som var målsetningen. Sjøisfiske i Hordaland er en longshot hvert eneste år, men det finnes et par små fjordarmer som ligger såpass i le at det er håp. En av disse ligger en times kjøring hjemmefra, i et skikkelig kuldehøl av et dalsøkke. Her ble det fisket på isen forrige helg, og sjansene for at isen fremdeles var sikker burde være gode. I verste fall ville vi være hjemme igjen til frokost, så det var egentlig ikke noe å stusse på.




    Å ha klokken på 06.30 en lørdagsmorgen er i seg selv et prosjekt for folk som stod langt bak i køen da de delte ut vett og forstand. Men, som vi har vært inne på tidligere: Det de gale som har det godt. Klokken 07.10 labbet jeg ut døren hjemme, iført flytedress, isfiskestøvler og stolsekk, og med hendene fulle av stenger og agn. Fem minutter senere var Erling og jeg på veg nordover.

    En times tid senere var vi på plass på riktig kai. Jan var som alltid fashinoably late, men gode 20 minutter senere var også han på plass. I løpet av denne tiden hadde vi rigget stenger og pratet med en lokal kar med motorsag. Han kunne fortelle at isen var tjukk nok til å bære en traktor, og at det var mye stor lyr i fjorden. I alle fall hadde de fått mye i fjor høst (!). Med Jan på plass hadde vi også isbor, og dermed kunne fisket begynne.

    Forrige helg ble det tatt mye stor taggmakrell rett utenfor kaien vi gikk ut fra, så mens vi ventet på at solen skulle stige høyt nok til å lyse opp isen, boret vi opp en del hull nokså tett i land. Og det tok ikke lange tiden før det var aktivitet på opptil flere varslere. Jan og Erling fisket med små kroker og tilsvarende agn på flere stenger, og både hvitting, småsei og knurr var villige frempå nokså med det samme.

    Selv boret jeg opp to hull et godt stykke utpå, og firte en hel sild og en hel sildeside ned på henholdsvis rundt 60 og rundt 80 meters dyp. Utstyrt med nappvarslere fikk disse fiske for seg selv. Inne ved land rigget jeg en stang med to splitthagl og enkeltkrok egnet med hel brisling. Denne ble senket tre meter under isen. Den fjerde stangen ble rigget med paternoster og slep.

     

    Det var utvilsomt Erling og Jan som kom best i gang. Erling dro en del småsei og hvitting, samt en godkjent lyr. Jan nappet på sin side opp en mengde knurr, noen småsei og en vintermakrell. Så tok det litt tyngre, og opp kom en grei sandflyndre.

    Hos meg var det nokså dødt, men snart hadde jeg en knurr på isen, jeg også. Denne hadde ikke mer enn så vidt fått friheten tilbake før snøret suste av snellen som fisket med brisling like under isen. Opp kom en sei på rundt kiloen. Ikke akkurat det en ønsker på en rigg beregnet for sjøørret eller store predatorer, men siden det meste i havet liker brisling, må en nesten finne seg i det.

    Vi fisket et par timer på denne siden av fjorden, men det skjedde ikke veldig mye spennende. En del fisk ble det, men ikke noe stort. Da det endelig nappet litt tyngre hos Jan, trodde vi på en bra flatfisk. I stedet var det av alle ting en ål som havnet på isen.

    En isfisket ål tok vi som et tegn på at nå var det dags for å flytte seg. Dermed rasket vi sammen utstyret, og trakket over på motsatt side av den isdekte fjordarmen. Omtrent midtveis møtte vi også på solen, og den skulle holde oss med selskap resten av dagen.

    100 meter fra land boret jeg opp to hull, og slapp ned de største agnene. Den hele silden havnet på godt over 100 meter, mens fileten, som nå hadde fått selskap av en Esca og et par opphengere, la seg til på rundt 95 meter. Basecamp la vi til 40-50 meter utenfor et nes de lokale visstnok fisker ved når fjorden er isfri. Så var det bare å bore opp nye hull, og få utstyret i sjøen.

    Også på denne siden av fjorden var det Jan som var mest i støtet. Det tok ikke lang tid før han meldte om fisk, og like etter lå en lange på rundt tre kilo på isen. Ellers dro Erling en lyr på rundt to kilo, mens jeg fikk nok en knurr. Jan kvitterte med en liten brosme, hans åttende art for dagen.

    Brislingstangen plasserte jeg tett i land, og det tok bare 20 minutter før det hylte i varsleren. En kort løpetur senere hadde jeg fast fisk på ny. Fisken jobbet godt på lett utstyr, men måtte snart kapitulere. Denne gangen var det en lyr på i underkant av to kilo.

    I utgangspunktet fungerer brisling-riggene best med en treblekrok, men jeg hadde ikke med meg noen jeg stolte på. Det hadde derimot Jan, og jeg fikk låne en 8-er fra Owner. Denne ble rigget med ny brisling, og senket ned i samme hull som lyren tok. Det hugg umiddelbart, allerede før jeg hadde fått satt fra meg stangen, og da jeg satte tilslaget eksploderte det der nede. Tre solide utras senere ble det lett. Skarpe tenner hadde klippet fortommen.


    Det er tatt litt av hvert her inne når fjorden er isfri, og en gjør seg jo opp sine tanker når slike ting skjer. Likevel luktet det klart mest lyr av både hugg og utras, og en brukbar en, også. Det var ikke så mye mer å gjøre enn å rigge om, og prøve igjen.


    I mellomtiden var Jan ute og sjekket ene stangen sin på dypet, og selv om det ikke hadde kommet lyd fra varsleren, hadde han morsom fangst på to kroker. De var ikke spesielt store, men lysing er såpass stilig at de ikke trenger å være spesielt store for å være verdig noen bilder. Nå hadde mannen ni arter på bare noen timers fiske, og han var i ferd med å utfiske oss andre fullstendig.

    Mens vi satt der i solen og ventet på storfisken, kom en firbeint pelsdott taslende. Min far og Nita hadde tatt turen innover fjorden for å se hva isfiske handlet om. Det tok ikke lange tiden før de fikk se fisk på isen, heller. Jan var nemlig ikke verre på det enn at han nappet opp nok en lange fra det samme hullet som tidligere. Også denne var rundt tre kilo.

    Midt på dagen roet fisket seg litt, og vi boret opp noen nye hull. Jak kom også luskende, og fikk låne seg en ferdigrigget stang av Jan. Jeg flyttet brislingstangen 50 meter innover i en liten bukt, og det tok bare noen minutter før snøret rant jevnt og trutt av snellen. Tilslaget satt som det skulle, og det som skulle bli en meget fin fight var i gang. Fisken hadde en rekke morsomme utras før den til slutt var sliten, og Erling lunne sette kleppen i den. Vel oppe på isen kunne den gylne fighteren med de store rovøynene veies til pene 4980 gram. Til alt overmål hadde den en 8-er treblekrok fra Owner i svelget. Dermed trengte jeg ikke fundere veldig lenge på hva som hadde stukket av med brisling-riggen min tidligere på dagen.

    Lyren min var ikke før kommet på isen før Jak meldte om fisk. Siden dette er nokså sjelden kost fra hans side, og fisken i tillegg jobbet godt under isen, var det litt moro. Etter hvert måtte den likevel kapitulere, og Erling kleppet opp nok en lyr. Denne fikk frem 3260 gram i vektdisplayet.

    Nå var tydeligvis lyren her, så jeg festet på en ny brisling, og senket denne i samme hullet som i sted. Det hugg før jeg fikk satt fra meg stangen, også denne gang. Tilslag, og ny, sprek fight på gang. Denne måtte også til slutt gi etter for overmakten. Litt mindre enn den forrige var den, men 4440 gram er en pen fisk, det også.

    Jan hadde på dette tidspnuktet ni arter, men ingen lyr. Dette fikk han selvsagt en del tyn for, men det skulle bli midlertidig. Fem minutter med Sand Eelen var det som skulle til før arten var sikret med en grei tokilosfisk. Like etter dro han også lange nummer tre fra langehullet, en fisk på rundt fire kilo. Videre så nok en brosme så dagens lys, på samme rigg som en liten sei. Slik kan det gå når en fisker med fire stenger. Både Jan og Erling fikk springe mer enn de er vant til, og det hadde de neppe vondt av.

    Jak og jeg sa oss fornøyd med dagen rundt klokken 17.00, men Erling og Jan fisket videre ytterligere noen timer. Det endte med noen lyr og småsei til, med en fisk på vel tre kilo på topp. Det mest spennende som skjedde etter at vi hadde gått var visstnok at utsagnet fra tidligere på dagen hadde slått til. I kveldingen kom det nemlig en kar i traktor kjørende over isen. Og isen holdt…

    Tekst/foto: Endre Hopland 

    Les også: Vinterfiske fra land – og en lur takkeloppskrift

    Les også: Vinterfiske fra land, del 2

    Endre Hoplandhttp://fiskogrask.blogspot.com
    Hooked-redaktør, sportsfisker, skribent og fotograf fra det regntunge, men glade Vestland. Trives best ved eller på sjøen, men er ikke veldig kresen så lenge det handler om fisk og fiske.

    Latest articles

    Her er årets deltagere i Jaktlaget!

    Snart starter innspillingen for årets oppfølger til Jaktlaget. Seks deltagere skal stifte ett nytt Jaktlag og vi får bli med på deres...

    Vi lager pølser og kjøttdeig – Bernt gjør ting han ikke kan Ep20

    Nysgjerrig på å lage pølser eller lage kjøttdeig? Det var jeg og - så ringte jeg Jesper som blei med å lagde...

    5 TIPS til hagleskytinga – Bernt gjør ting han ikke kan EP19

    Her er 5 tips til hagleskytinga før jakta starter. Jeg tok turen opp til Løvenskioldbanen for å...

    Predatorfiske i Østersjøen med Raymarine Element

    Tidligere i sommer ble jeg invitert til Finland av Raymarine for å sjekke ut nye Raymarine Element. Da jeg aldri har...

    Related articles