Helgen har stort sett handlet om fiske, og samlet sett ble det hele nokså suksessfullt. Likevel er det er nok to trøtte typer uten sarre-r i dialekten som kan skrive under på at kystmeite slett ikke alltid er hverken rettferdig eller spesielt givende.
Det hele begynte med den latterlige skateturen til Marius og undertegnede. Denne fikk nemlig Åsmund til å savne sin gamle hjemby Bergen og det spennende sjøfisket som finnes i området. Han ville på Vestlandstur, og ikke lenge etter hadde vi en slagplan klar. Sent torsdag kveld rullet han inn på tunet hos familien Hinriksson på Radøy, og fredag morgen var både han og Jan klar i båthavnen i Isdalstø sånn ca. 20 minutter etter det vi hadde avtalt.
Planen denne dagen var at Åsmund og Jan skulle få nye perser på vassild. Dette er normalt sett nokså greit å få til i Osterfjordsystemet, og med potensielle norgesrekorder på både vassild og kolmule svømmende under kjølen, er fisket også nokså spennende. Fisket foregår for øvrig med lange paternostertakler med fire-fem kroker og en lang knekkfortom nederst. Det er ikke uvanlig å få disse fiskene 50 meter over bunn, så det er bare til å fiske høyt i sjøen.
Fisket begynte bra, og Åsmund hadde to fine kolmuler i båten før Jan og jeg hadde fått egnet opp. Den første vassilden var det derimot jeg som fikk, en fin fisk på 1120 gram, og det største eksemplaret av arten de to andre om bord noen gang hadde sett. Her var det bare å fiske på videre.
Ikke lenge etter fikk Åsmund sin første vassild for dagen, og med sine 840 gram var dette ny pers med god margin. Vi hadde likevel fremdeles mye å gå på størrelsesmessig, så det var ikke snakk om å gi seg.
Etter noen flere kolmuler på både Jan og Åsmund, nappet det plutselig mye tyngre hos meg. Fisken var nokså sprek og vill hele veien opp, og jeg slet virkelig med å identifisere hva det var som hadde tatt agnet. Etter hvert kom den likevel sigende, og det viste seg å være en ganske bra hyse. Vekten stoppet på 3130 gram, og den satt på den øverste kroken. Rundt 30 meter over bunn på 170 meters dyp der, altså.
Det gode fisket fortsatte, og snart kunne også Jan notere seg for ny pers på vassild. Fisken veide 1040 gram, og da var alle nokså fornøyde. Åsmund ble enda mer fornøyd da han like etter kunne lande nok en vassildpers. Denne gangen stoppet vekten på 1180 gram, og da var ikke det merkelige og skeive gliset langt unna.
Siden målet med turen allerede var i boks, bestemte vi oss for å prøve etter litt større kolmule. De aller største var ikke i dytten, men det ble etter hvert et pent knippe med fisk på over 45 centimeter og 600 gram+. Jeg fikk dagens største på 50 centimeter og 760 gram, men siden alle om bord har perser på 850 gram eller mer, ble det som ventet ikke store omveltninger i rekordarkivet på denne arten.
Under fisket etter kolmule dukket det også opp en bra lusuer og to fine sei på tre-fire kilo, en på hver av gjestene. Åsmund sørget ellers for å hanke inn makrell i hopetall, en art som galant unngikk både Jan og meg som fisket med større kroker.
Vi rakk også et kjapt forsøk etter skolesten på 220 meters dyp, men i det loddene våre traff bunn, tok vinden seg voldsomt opp. Avdriften ble så stor at dette fisket ikke hadde noe for seg, så vi ble enige om å flytte på oss og heller se om det fremdeles var noen lysinger i omløp som ikke hadde sluppet rognen enda.
På vei opp hugg det tungt hos Jan rundt 50 meter over bunn. Her luktet det blålange lang vei, men fisken var i tyngste laget. Dette kunne selvsagt ha med avdriften vår å gjøre, men det måtte vel være en bra fisk, også? Det var det. Etter mye pumping brøt nemlig en flott blålange overflaten 15 meter bak båten. Vel om bord stoppet vekten på 5860 gram, noe som er pers med god margin og et mer enn godkjent eksemplar av arten.
Blålangen ble som kjent flyttet fra rødlistet til totalfredet i Norge i sommer, men i all den tid disse fiskene er ferdige når de trekkes opp fra store dyp, er en bifangstkvote på ti prosent tillatt. Dette gjelder også innen sportsfiske. Nå er det ikke spesifisert om disse ti prosentene gjelder vekt eller antall fisker, men uavhengig av dette gikk fisken rett i stampen og kommer nok til å bli flere bedre middager.
Lysingen var for øvrig ikke på plass, og i mye vind og strøm fikk vi heller ikke fisket spesielt effektivt. En lange på Jan og en brosme på meg ble beholdningen, og vi bestemte oss snart for å gå til land igjen. Jan og Åsmund skulle nemlig på skatefiske til kvelden, og hadde nesten ikke mer enn tid og vei ettersom de måtte hjemom og pakke bil først.
Skatefisket kan kjapt oppsummeres som elendig. Hvitting, hågjel og lange ble beholdningen, og klokken 04.00 på morgenkvisten bestemte de to seg for å kjøre av sted og gjøre et forsøk etter havabboren i stedet. Som vanlig var fiskene på plass, som vanlig ble alle som ser de gamle og digre beistene vettskremte og som vanlig ville de ikke bite. Det eneste som havnet på land denne morgenen var makrell og knurr, og til slutt måtte karene bare hjem og krasjlande inn i drømmeland.
Utpå lørdagsettermiddagen fikk jeg statusrapport, og det var liten tvil om at både Jan og Åsmund var giret på å revansjere det dårlige kystmeitet. Planen for kvelden og natten var havål, med gode muligheter for skate som bifangst, og vi ble enige om å møtes ute i havgapet klokken 20.00. Denne gangen var karene uforskammet presise, faktisk tre minutter før tiden, noe som antagelig er første gang i historien for Jan. Revansjesuget lå utenpå flytedressene, om den saken var det ingen tvil.
Dessverre er ikke fisking alltid rettferdig. Det skulle bli en kjempekveld havålmessig, men fordelingen på nappene helt ubrukelig. Vi plasserte Åsmund på den plassen som egentlig skal være best, den plassen der Torbjørn sikkert har fått over 20 havåler, mens Jan og jeg tok hver vår flanke. Likevel var det bare mine agn som var interessante for de sterkeste fiskene på stedet denne kvelden.
Det var riktig nok Jan som fikk fisk først, en lange på et par kilo som hugg før Åsmund og jeg hadde fått satt oss til rette i shelteret, men under havålfiske er ikke dette en art som er videre velkommen. Likevel er det viktig å komme i gang, så at Jan tok en for laget er selvsagt prisverdig. Velkommen var heller ikke den vesle torsken som Åsmund kroket litt senere.
Klokken 22.30 begynte actionen for alvor. Det første skikkelige runnet kom på min høyreflanke, og da tilslaget ble satt var det tungt i andre enden. Kampen ble halvdramatisk, da fisken kjørte seg rett inn i taren under beina mine, men etter hvert fikk jeg lurt den ut og inn i den ventende håven til Åsmund. Årets første havål var et faktum, og med sine 6320 gram var det en helt grei fisk.
Jeg klinte ut et nytt agn mens ålen ventet i en tidevannsdam, og fisken var ikke mer en så vidt fotografert og satt tilbake igjen før det runnet på ny borte hos meg. På stangen som nettopp hadde vært i aksjon. Nok en gang var det havål på gang. Denne var litt mindre, men kjempet likevel godt før Jan fikk den i håven. Vekten stoppet på 4830 gram.
Før vi rakk å sette tilbake ål nummer to, runnet det på venstreflanken min. Kveldens tredje havål ble kroket kontant, og med sine 6540 gram var dette også den største i rekken så langt.
Ting gikk litt i ett på dette tidspunktet, men faktum var like fullt at vi hadde to åler i tidevannsdammen og en tilbake igjen i sjøen i løpet av bare en god halvtimes tid. Da de to damfiskene skulle settes tilbake igjen, åpnet himmelens sluser seg fullstendig, og vi utsatte prosjektet en liten stund.
Omsider runnet det hos Åsmund også, og han var sikker på at det var en havål han hadde kroket da tilslaget ble satt. Dessverre var det nok en lange, denne gangen en bra fisk på rundt fem kilo, men for en mann fra Langesund er ikke dette noe det snakkes voldsomt høyt om.
På tredje forsøk tok også Åsmund imot tilbudet mitt om å bytte plass, uten at jeg har veldig troen på at det har så mye å si i all den tid vi fisker mer eller mindre akkurat samme sted. Da det runnet for fjerde gang på mine stenger en liten halvtime senere, og kveldens fjerde ål ble kroket, var det ikke fritt for at alle tre fiskerne begynte å kjenne på at dette her var alvorlig ujevnt fordelt. Like fullt var det kveldens største og sterkeste fisk som hang i andre enden. Vekten stoppet på 7570 gram, og selv om dette ikke er noen kjempefisk, var det likevel skikkelig futt i den.
Så døde ting ut, og vi fikk tid til å fotografere fiskene i dammen og sette de tilbake igjen. Jeg tror kanskje ikke Åsmund synes fotojobben var så veldig moro, spesielt med tanke på at vi nettopp hadde byttet plass, men hvilke agn fisken velger å ta under statisk kystmeite er det rett og slett ikke så enkelt å bli klok på.
Fisket resten av kvelden og et par timer inn i natten var ellers labert. Jeg fikk en liten lange jeg også, mens Jan og Åsmund flyttet litt rundt på noen krabber. Flere havåler ble det ikke, og klokken 02.00 pakket vi sammen. Det er vel fair å si at det gikk nokså bratt i nedoverbakke for østlandsgjesten etter den god starten med vassilden, men slik er fiskingen av og til. Og Åsmund er heldigvis ikke en bitter gammel gubbe fanget i kroppen til en mann i sin beste alder. Eller, hvordan var det der igjen?
Søndagen bød på en lang kjøretur hjem for Åsmund, og enda mer fiske for Jan og meg. Denne dagen ble det nemlig invitert til Barnas fiskedag i Kvamsvågen, og vi var som vanlig med. Jan var mye mer arrangør enn meg i år, og sørget for at alle barna som ville fiske hadde ferdigriggede stenger med egnede takler tilgjengelig til enhver tid. Selv hadde jeg mer enn nok med å se til at mitt eget avkom ikke havnet på sjøen. Hun og barnehagevennene syntes nemlig dette var kjempegøy, og spant rundt på sleipe kaiplanker som Duracell-kaniner på speed. Det ble også fisket og nevjet på fisk i tre stive og regnfulle timer.
Å lære de oppvoksende generasjoner om fiskets gleder er kanskje det viktigste vi som sportsfiskere gjør, og her hos oss gjør fiskestellsutvalget i Nordhordland Jakt og Fiskelag en knalljobb på akkurat denne fronten. Jan skal ha nesten all æren for oppbyggingen av dette arbeidet, og selv om han nå ikke lenger har offisielle oppgaver i utvalget, føres jobben hans videre av gode krefter og bra folk. Barnas fiskedag 2017 ble da også en stor suksess, med massevis av fornøyde unger som alle fikk fisk.
Min håpefulle på gode tre og et halvt år synes fisking er knall, men går som tre og et halvtåringer flest lei etter fem minutter. Når en derimot har en diger stamp full av levende fisk tilgjengelig på kaien, og sine beste venner til å utforske disse sammen med, da renner timene unna i et voldsomt tempo. Grepet av fiskeånden røk for øvrig barnehagevennene på en utendørsmiddag bestående av trekt brosme og lange rett fra pølsegryten. Det var visst det beste de noen gang hadde spist, skinn og bein til tross.
Arvingen noterte seg for øvrig også for en berggylte på en god kilo og en blåstål på 400 gram på sin rosa piratstang. Med tanke på at det ble fisket i til sammen fire minutter og 22 sekunder, og det faktum at jeg er mer enn partisk i saken, er dette nokså imponerende. At galskapen ser ut til å ha gått i arv ser jeg selv på som et godt tegn, men det er slett ikke sikkert resten av husstanden er enig…