Det er ikke veldig mange år siden ytterst få mennesker i kongeriket Norge hadde snøring på hva en havmus kunne være for noe. Og den knappe håndfullen raringer som kanskje hadde hørt om dette snåle vesenet var i alle fall skjønt enige om at det holdt til på de virkelig store dyp. Hvis det i det hele tatt fantes, da…
Kunnskapen om Chimaera monstrosa er nok den samme blant vanlige nordmenn i dag som det var den gang, men takket være Tim Berners-Lee og Robert Cailliau har likevel promilledelen av nordmenn med havmus-kjennskap steget betraktelig. Fiskersiden, Bontelabo, Skarnsundet og et knippe ivrige kystmeite-pionerer skal ha mye av æren for nettopp dette.
Selv så jeg mine to første havmus 9. april 2002. Grunnen til at jeg husker datoen er at jeg på dagen 62 år etter at Tyskland invaderte gode, gamle furet værbitt fikk førerkortet i hende for første gang, til tross for at jeg kjørte tre kilometer med 60-sone i 80. Resten av dagen gikk med til forskningstråling i Rafjorden, sammen med studenter fra Universitetet i Bergen. Og det var i trålposen til fiskebåten Gulaskjær at to små havmus dukket opp, midt i et virvar av reker, lysprikkfisk og smørflyndrer. Allerede da visste jeg at dette var en art jeg måtte klare å få på sportslig vis en eller annen gang i livet, selv om jeg visste at det kom til å bli vanskelig. Spesielt siden det på denne tiden bare fantes havmus på de virkelig store dyp. Hvis de i det hele tatt fantes, da…
På dette tidspunktet hadde jeg allerede fisket med naturlig agn i sjøen i over fem år, og selv om jeg ikke gikk målrettet etter spesielle arter enda, førte jeg artsliste. Denne talte i 2002 rundt 40 arter, noe jeg så på som nokså bra, spesielt med tanke på det skrale utvalget ferskvannsfisk vi har hos oss. Åtte år, og så uendelig mange timer med fluestangen etter sjøørret senere, skulle artsjaget for alvor sette inn. Og det var havmusen som utløste det hele.
Rett før jul i 2010 var jeg på Campelen på Bryggen for første gang. Herifra gikk jeg med tynnere lommebok, men også med min første surfstang med tilhørende snelle. 4. januar 2011 var stangen i bruk for første gang, og en lange på noen kilo havnet på tørt land. Mer skulle det ikke til før galskapen var satt i system, og før jeg visste ordet av det hadde det blitt helt normalt å tilbringe kveldene på diverse dypvannskaier, på jakt etter fisk som skulle fotograferes og slippes tilbake igjen.
Det var omtrent på denne tiden at jeg ble introdusert for Fiskersiden, og med denne introduksjonen fulgte også mye inspirasjon. Jeg søkte opp emne-ordet «havmus», og det viste seg kjapt at dette slett ikke var noen uvanlig fangst lenger, bare en gjorde ting på riktige måten. Fisken kom nemlig opp på grunnere vann i de mørke timene, viste det seg. Ganske snart ble alt fiskefokuset mitt rettet mot havmusen, og 14. mars 2011 ble det endelig fullklaff. Min første havmus noen gang veide 1800 gram, og jeg var i himmelen.
Foto: Endre Hopland
Men, mye vil som kjent ha mer, og snart var jakten på specimen-havmusen i gang. Havmus på mer enn 2200 gram er sjelden kost, men de finnes på mine jaktmarker. Å få en til å finne agnet mitt skulle likevel vise seg som en utfordring. Jeg fikk arten ytterligere seks ganger i løpet av 2011 og 2012, men ingen av fiskene var større enn debutfisken. Ikke før jeg gikk uprøvde veier klaffet det. Men da klaffet det til gjengjeld skikkelig, også.
***
Både vær og hode fortalte meg at jeg måtte på fisketur denne torsdagen. Kalenderen viste 7. mars, og gjennom kontorvinduet prøvde strålende sol og blå himmel å overbevise meg om at det var vår ute. Det var det ikke. To minusgrader vitnet om at vi fremdeles var et stykke unna. Likevel var forholdene for fiske fine, bare en kledde seg godt nok.
Noen lengre ekspedisjon hadde jeg ingen planer om denne kvelden, og jeg tok meg tid til både litt huslige sysler og en episode med gladiatorslakting fra HBO før jeg pakket i bilen.
Klokken 19.00 var jeg på plass der jeg hadde mest troen. Dessverre, får en nesten si, var dette samme plass jeg fikk en fin lange noen dager i forveien, et opptrinn som ble observert av en begeistret østeuropeer. Kort fortalt var kaien smekkfull denne torsdagen. Fire mann, en dame, en unge, en hund og to biler med latviske kjennetegn hadde åtte stenger i aksjon da jeg ankom. Ikke at det i seg selv er negativt, men plass til nok en fisker var det likevel ikke. Dermed måtte en ny plan klekkes ut.
Etter litt pønsking og kjøring rundt i området, kom jeg til å tenke på en kai jeg har hatt planer om å prøve i snart et år. Her har jeg hentet og sluppet av folk med båt tidligere, men aldri fisket. Kaien ligger også rett over fjorden fra terrassen min, så jeg har kikket i retning viken den ligger mange ganger, og visualisert at her må det da være mulighet for havmus etter mørkets frembrudd. Nå skulle plassen prøves.
Litt før klokken 20.00 var tre sildeagn i sjøen. Jeg havnet ikke veldig dypt, men dypt nok for mus på næringsvandring. Om de da skulle finne på å vandre opp her. Jeg hadde troen på fisk, men med nye plasser er det alltid vanskelig å vite sikkert. Derfor var det en skikkelig godfølelse da det nappet etter bare et par minutter. Det luktet hågjel lang vei, og hågjel var det. Denne agntyven er ikke det en normalt sikter etter, men akkurat i dag var den velkommen. Der det er en bruskfisk er det nemlig fort flere, og havmusen er da en bruskfisk.
Fisk etter bare noen minutter er stort sett alltid bra, men det skulle gå lang tid før det nappet igjen. To timer for å være nøyaktig. Tilslaget satt denne gangen også, og en ny hågjel kunne snart heises opp på tørt land. En halv time senere var jeg i gang med pakkingen. Klokken var 22.30, og jeg begynte å bli smal i øynene etter en lang dag. Troen på mus var nå helt minimal, men som alltid pakket jeg stengene til slutt, og hver og en av disse ble også helt demontert og plassert i bilen før neste stang ble sveivet opp. Alt for å ha agnet i sjøen så lenge som mulig. Dette fører sjelden med seg mer fisk, men akkurat denne kvelden skulle jeg fange lynet i en flaske.
Jeg stod med håven i hendene da det runnet. Vengeancen var den eneste stangen som fremdeles fisket, men det var tydeligvis nok. For nå runnet det på rette måten, aggressivt og jevnt. Tilslaget satt som det skulle, og jeg kjente straks at dette ikke var hågjel. Dette måtte jo være havmus? Visst var det havmus. Og den var stor!
Håvingen gikk uproblematisk, og jeg fikk raskt fisken over i en kasse med vann. Her konstaterte jeg soleklar pers. Spørsmålet var bare hvor stor fisken var. Jeg tenkte på specimen mens jeg rigget opp fotoutstyret igjen, men vågde ikke helt å håpe. Det kunne jeg med fordel ha gjort. Vekten stoppet nemlig på 2960 gram ved tre av tre veiinger. Det våte veienettet ble på sin side klokket inn til 640 gram tre av tre ganger. Dermed satt jeg igjen med 2320 nydelige gram med havmus, og altså specimen med god margin.
Foto: Endre Hopland
Etter en slik fisk kan en ikke være annet enn fornøyd. Turen viser også hvor tilfeldig fisket kan være. Jeg var nemlig ikke mange sekundene unna innsveiving da fisken tok. Hadde jeg for eksempel ikke rigget opp fotoutstyr for å prøve å ta stilige bilder av Nordhordland by night med lang lukketid, hadde jeg ikke brukt det ekstra minuttet på å pakke utstyret ned igjen. Da hadde fisken trolig aldri fått tid til å finne sildebiten der ute. Men det fikk den altså, og heldigvis for det!
Les også: Vinterfiske fra land – og en lur takkeloppskrift
Les også: Vinterfiske fra land, del 2
Les også: Friske fraspark og enkel snaddermat
Endre Hopland – aka «Fisk & Rask»