Drømmefisk og en fantastisk start på høstens gyltefiske

Noe av det morsomste en kan gjøre nå når trærne skifter drakt er å fiske etter berggylte på grunt vann. Høstens gyltefiske har startet fantastisk.

Hver eneste høst har jeg meg en del turer etter gyltene, og dette er det ganske mange grunner til. Fiskene er nemlig råsterke, fantastisk flotte å se på, lett tilgjengelige og hardføre. De krever også minimalt med utstyr, og er derfor supre targetarter dersom en bare skal ut og lufte hodet en time eller to. For folk som sitter mye foran PC-en er slikt som kjent veldig viktig.

Les også: Flotte og råsterke sommerfisker (Hooked+)

Når jeg snakker om gylter mener jeg leppefisk generelt. I Norge lever det seks arter på permanent basis. I tillegg har en syvende blitt observert en gang eller to i nittenpilogbue. Jeg har sansen for flere av disse, men det er likevel ingen som helst tvil om at det er storebror i flokken, berggylten, som får klart mest oppmerksomhet her i gården.

I de lokale fjordene blir gyltene ganske store. Opp gjennom årene har jeg fått en hel haug med fisker over kiloen, og når de har nådd denne størrelsen sparker de virkelig godt ifra. Det skjønner en egentlig bare ved å ta en kikk på den kraftige padleåren fiskene er utstyrt med.

Annonse

Fisker på rundt halvannenkilosmerket eller mer er det mye lengre mellom, men det har blitt et knippe av disse også. I fjor fikk jeg et nydelig, lysegrønt eksemplar på 1700 gram, og utenom persen på 1960 kjøkkenvektgram fra før digitalkameraenes tid, var dette den største berggylten jeg noen gang hadde fått. Fredag ettermiddag ble den skjøvet ned på tredjeplass, men før vi kommer så langt må vi ta med litt om forløpet til drømmefisken.

høstens første gyltetur fisket jeg egentlig ikke selv. Dette var nemlig Barnas fiskedag i regi av Nordhordland Jakt og Fiskelag, og her fikk mange barn flotte fiskeopplevelser med sterke og bitevillige gylter. Selv assisterte jeg stort sett mitt eget avkom på tre og et halvt år med egning av krok. Fisket klarte hun nokså fint selv, og med berggylte på 1050 og blåstål på 400 gram i stampen i løpet av kort tid, var stemningen god.

Barnas fiskedag handler utelukkende om de minste, men det er ikke fritt for at også foreldre blir litt giret når det skriker i sneller og stenger slår knute på seg. Noen dager senere tok derfor Torbjørn og jeg oss en liten stripe ut på samme plass for å se om det fremdeles var trøkk i gyltene.

Det var det for så vidt, men de var ikke store. Massevis av berggylte på 300-500 gram tok agnene våre, men bare en var i nærheten av kiloen, og selv denne var et godt stykke unna. Vi gav oss også etter et par timer. Da hadde rundt 15 gylter vært en kjapp tur på land før de fikk friheten tilbake. Ikke voldsomme greier å skrive hjem om, men høstens gyltefiske var i alle fall i gang.

Et par dager senere tok jeg meg en tur innover fjorden med kystmeiteutstyret. Håpet var at noen store flyndrer var i dytten, men det var faktisk en leppefisk som skulle redde turen. Ute på sandbunnen nappet det nemlig med det samme, og fisken var nokså sprek. Jeg antok at det var en bra hvitting, men til min store overraskelse var fisken som snart kom til syne blå og oransje.

Les også: Brutale, velsmakende og historisk viktige

Det var en blåstål som hadde funnet den kokte reken jeg serverte på et glidende takkel, og den var diger. Latterlig diger. Faktisk den største jeg noen gang har sett. Persen min på arten er tatt på denne plassen, så at blåstålen blir stor her var jeg klar over, men denne var drøyere enn noe jeg har fått tidligere. To forskjellige vekter viste da også fantastiske 710 gram, og ny pers kunne noteres.

Dette her var utvilsomt en bonusfisk, men bifangster av et slikt kaliber tar vi selvsagt med oss. Siden fisken tok på første kast, kunne jeg ikke gi meg heller. 20 kast senere hadde jeg fått ytterligere tre blåstål, samt elleve rødnebb, en knurr og en liten torsk. Været hadde også tatt seg betydelig opp, og flyndrene glimret fremdeles med sitt fravær.

Rett før jeg skulle gi meg for dagen forbarmet omsider en grei sandflyndre på rett over halvkiloen seg over meg, og da denne var tilbake i sjøen bar det rett hjem for en mer enn fornøyd fisker.

To dager senere bestemte jeg meg for å ta en kjapp tur rett bortenfor huset for å se om berggyltene var i dytten. Det var de i aller høyeste grad. Jeg kjørte et helt enkelt oppsett med enkrokspaternoster og et pæresøkke på ti gram i bunnen. 2/O-kroken fra Owner egnet jeg med hele reker, og det tok ikke mange sekundene før den første berggylten tok snøre.

I løpet av de tre første kastene fikk jeg tre gylter over kiloen. De to første og minste var 1040 og 1080 gram, mens den tredje sparket langt bedre ifra. Det var da også et skikkelig hengebuksvin som etter hvert kom glidende opp gjennom taren. Vekten stoppet på meget pene 1520 gram, fordelt på 44 centimeter, og jeg var allerede fornøyd med turen.

De neste to timene fikk jeg ytterligere ni berggylter. En av disse var såvidt over kiloen, to var i underkant av halvkiloen og de øvrige syv lå på mellom 700 og 900 gram. Jeg mistet også to tunge fisker som fort kan ha vært over halvannen. Samtlige gylter tok på under ti meters dyp, og da er det null problem å sette fiskene tilbake igjen. To gylter måtte likevel bøte med livet da jeg har en nabo som har spurt fint om jeg kunne skaffe henne litt gyltefilét. Og naboer skal en som kjent være snille mot.

Fisket var fantastisk morsomt, men et par timer etter full flo opphørte bettet fullstendig. Det var egentlig helt greit, for jeg hadde bare en og en halv reke igjen. Jeg gjorde et par kast med mindre krok i håp om å få en stor grønngylt, men det ble med en rødnebb og en bergnebb. Jeg prøvde meg også litt med jigg etter lyren, og en fisk på snaue to kilo måtte finne seg i en kjapp tur på land før den fikk svømme videre.

Nå hadde jeg egentlig tenkt å gi meg for dagen, men det ble nesten for dumt å ikke bruke opp den siste reken, også. Denne ble surret på 2/O-kroken med hode og det hele, og det berømte sistekastet gikk. Jeg hadde vel ikke helt troen, men etter bare noen sekunder på bunnen kjente jeg et lite rykk. Jeg satte tilslaget, og det eksploderte i andre enden.

Les også: Seinhøsten er gyltetid

Jeg hadde utvilsomt kroket en skikkelig fisk, for den raste av sted og var blytung der nede i taren. Det var selvsagt en sjanse for at en bra lyr hadde tatt reken min, men dette kjentes veldig gyltete ut, altså. Og gylte var det. En grisediger og bælfeit berggylte.

Etter en sprek fight måtte fisken til slutt kapitulere, og det var først oppe på land jeg skjønte at jeg antagelig satt med min nye pers i hendene. To forskjellige vekter bekreftet også at drømmegrensen på to kilo var brutt.

De vitale målene viste 2040 gram og 49 centimeter, og fisken tok altså på den aller siste reken, på det aller siste kastet. Jeg var målløs, og det er ikke så veldig vanlig blant oss vestlendinger.

Berggylte på over to kilo har vært et personlig mål i mange år, men jeg hadde liksom ikke sett for meg at det var så veldig reelt. Men det var det altså. Dette blir fort årets fisk for mitt vedkommende…