En pelskledd tjuvfisker og en annen med spinner (Hooked+)

Tjuvfiskere kommer i mange former og fasonger, men jeg er ikke i tvil om hvilke jeg foretrekker dersom jeg selv fikk velge.

Av: Trond Andersson

Det hadde vært en lang og tørr sommer i Hallingdal. Bekker og elver hadde nærmest tørka inn før et kraftig lavtrykk endelig kom sigende innover dalen. Regnet plaska ned i flere døgn og ga nytt liv til elver og uttørka bekkefar. Vegetasjonen blei grønnere og vannstanden i elver og bekker økte fra time til time. Rolige elvepartier forvandla seg til kraftige strømmer og vannet blei farga brunt av jorda som raste ut fra bredden.

Det livgivende vannet vekte også ørretene. Sakte begynte de å røre på seg. Finnene fikk en ny og mer bevisst rytme. Sporden fulgte på med noen kraftige tak og så forlot ørretene de mørke og trygge skjuleplassene sine. Nå var elva igjen blitt trygg og maten kom seilende i mengder.

Usportslig?

I mange fiskebøker, både norske og utenlandske, blir markfiske etter ørret karakterisert som usportslig når elvene er store og farga. Er du allikevel frekk nok til å prøve deg, blir du lett definert som en person som er totalt blotta for etiske tanker og handlinger.

Annonse

Jeg har ofte undra meg over dette. Har disse forfatterne noen gang forsøkt å fiske etter store ørreter i slike tunge elver? Jeg er litt usikker på det. Uansett: Dette er et morsomt og veldig spennende sportsfiske, men ikke for noviser…

Sol og mer regn

Sola kom snart tilbake og gjør iherdige forsøk på å tørke opp etter regnværet. Men over fjella i vest har det på nytt samla seg mørke og tunge skyer. De nærmer seg sakte. Kan det komme enda mer regn?

Mørke skyer og regn gir perfekte forhold for aktivt markfiske. En

Det spørsmålet blir hurtig besvart. For plutselig mørkner det og en ujevn tromming på taket er ikke til å ta feil av. Lyden av regn er nok til at jeg mister både konsentrasjon og arbeidslyst. Jeg begynner straks å tenke elvetanker igjen. Og mens hodet er opptatt med det, er kroppen allerede på vei mot fiskebua.

Perfekte forhold

Da jeg nærmer meg elva kjenner jeg en sitrende uro for at godplassen er opptatt. Den samme ekle følelsen dukker alltid opp når jeg nærmer meg en god fiskeplass. En lubben rødrev smetter fram bak noen busker, snuser litt på bakken før den vimser videre oppover langs elvebredden.

Et tydeligere tegn på at fiskeplassen er folketom skal man lete lenge etter. Jeg kan rolig rigge utstyret. Duskregnet og de mørke skyene gjør forholdene perfekte for aktivt markfiske. Sjølv om vannstanden fortsatt er høy, er vannet ganske klart.

Hmmm… Kanskje jeg ikke er så uetisk allikevel? På det første kastet kjenner jeg ingenting, men allerede på kast nummer to sitter det en fin fisk. Dette lover bra for dagens middag.

En stor ørret

En ny ørret har tatt marken. Den drar først rett oppstrøms, men så ombestemmer den seg og setter full gass nedover elva. Det er ikke vanskelig å kjenne at det er en seriøs ørret som har tatt agnet. Det er utrolig mye muskler i en slik krabat og den må kjøres forsiktig om det skal være håp om en «kontrollert landing».

Småspringende åpner jeg snellebremsen mens jeg plasker avgårde langs bredden. Nå må jeg finne et høvelig sted hvor jeg kan vade ut i den tunge elva. Snøret forsvinner urovekkende langt ut og fisken begynner å nærme seg bredden på motsatt side. Et skummelt område som er fullt av store steiner.

Plutselig skyter ørreten opp av vannet og viser fram den store kroppen sin i et kjempesprang. Etter det synet har jeg ingen problem med å holde konsentrasjonen på topp. Det hurtige elvevannet når meg nesten til brystet. Noen centimeter til og det vil renne ned i vadebuksa.

Stadig presser vannet meg framover og jeg føler meg litt ustø der jeg famler meg nedover steinbunnen. En stor eller ustø stein vil fort få meg ut av balanse… Heldigvis kan jeg snart se ørretens ryggfinne og litt av sporden skjære gjennom vannet. Men fortsatt er ørreten for langt ute.

Jeg tør ikke kjøre fisken for hardt, for jeg aner ikke hvor godt kroken sitter. Den får holde på i sitt eget tempo. Tross, eller på grunn av, flere iherdige frigjøringsforsøk begynner endelig ørreten å bli sliten. Det gjør forsåvidt jeg også og jeg puster derfor letta ut da fisken begynner å bli mer medgjørlig.

Automatisk går handa bak på ryggen for å kjenne etter om håven henger som den skal. Jeg napper den ut av magnetfestet og lar den flyte ved siden av meg. Nå er den klar til bruk. Stanga får en skikkelig bue da fisken løftes og hodet kommer over vannet. Så er bare å gripe håven og føre fisken rolig inn i nettmaskene.

Akkurat da gjør jeg en gruoppvekkende oppdagelse: Takkelet henger fritt i lufta ved siden av meg! Krokfestet må ha løsnet i samme øyeblikk som fisken forsvant ned i håven. Phuuuu, jeg priser meg sjøl for at fisken ikke blei kjørt hardere! Fornøyd vader jeg i land med ørreten. Denne gang skal ikke fangsten settes tilbake, men serveres med poteter, rømme og tyttebærsyltetøy.

Fisken legges forsiktig ned i creelen som plasseres i skogkanten. Sola har kommet fram, regnet har gitt seg og jeg gjør meg klar til et nytt kast. Så langt kommer jeg ikke…

Ørreten var større enn creelen.

En pelskledd overraskelse

DrrrrrrDrrrrrrDrrrrrr! Mobiltelefonen begynner å dure et sted i fiskevestens øverste etasje. Pokker heller, er det ikke mulig å få elvefred? – «Ja, det er Trond». I det samme øyeblikket blir jeg oppmerksom på noen mystiske krafselyder. De kommer fra skogkanten der jeg plasserte creelen – og den beveger seg…

Jøss, tenker jeg, er det fortsatt liv fisken? «Hei du, det er Ragnhild … fra H….dal». «Ja, hei du … men vent litt», svarer jeg mens jeg går mot creelen. Fra et hull under en stor stein dukker det fram et lite, men observant svart fjes.

To kulerunde øyne titter intenst opp på meg og vurderer meg frekt og utfordrende. «Husj… se til å ha deg vekk», roper jeg til den. «Hva er du sier!», hører jeg fra telefonen. «Nei, nei – ikke deg», forklarer jeg.

Minken, det må være en hunmink for den er ikke stor, går i samme øyeblikk til frontalangrep på creelen. Den bruker både tenner og klør for å trenge inn til fiskene mine. Aldri har jeg opplevd et så aggresivt og ivrig eksemplar som denne fru Mink.

Minken gikk til frontalangrep på creelen.

– «Er du ute å fisker?»

Stemmen i telefonen har fått en litt mer formell tone og jeg bør nok snart forklare situasjonen. Men så langt kommer jeg ikke. For akkurat da hopper minken opp på den høyre vadeskoen min.

Der biter den seg fast i skolissa mens den rykker og drar av full kraft. Det lille pelskledde dyret ruller rundt oppe på skoen mens den stadig gjør nye iherdige forsøk på å skremme meg vekk fra fiskene.

«Nei, nå må du gi deg – ditt innpåslitne lille pelsdyr», roper jeg og skaffer meg samtidig et gigantisk forklaringsproblem. «Joda, jeg står i elva og …». Så får hun forklaringen og det hele ender med en god latter.

Farvel mink

Minken har nå mista all mental kontroll. De små tennene hogger seg fast i reima på creelen og dyret prøver å dra hele stasen mot hullet under steinen. De to fiskene veier tilsammen to og en halv kilo og legger vi til vekta av creelen blir det nok drøye tre kilo den prøver å flytte.

Sjølsagt nytteløst, men det lille rovdyret gir ikke opp så lett. Jeg smeller igjen lokket, men minken gjør et kjempebyks og lander på toppen av creelen. Der prøver den å trenge gjennom hullet og ned til fiskene. Jeg griper tak i reima og gjør et kraftig rykk. Minken detter av, ruller rundt og smetter lynraskt inn under steinen.

Et par sekunder etter dukker den opp igjen – denne gangen under creelen! Krafs, krafs, krafs … Det viser seg at det er et hull i bakken akkurat der creelen står.

«Du lille fru Mink», sier jeg med en falsk forsonenede stemme. «Nå gidder jeg ikke mer, farvel til deg …». Jeg henger creelen opp i et tre ved elvebredden. Minken observerer forskrekket handlingen min, men så forsvinner den – for godt.

Endelig var fangsten sikra mot mink.

Ikke akkurat en petri broder

Dagen etter er sola framme, elva har blitt klarere og jeg har igjen fått «bøy på stanga. Ørreten er skikkelig stor og slike individer kan sjølvsagt lage mye støy før den sikres i håven.

Plutselig kommer det en fisker lurende ut av skogen på motsatt bredd. Han har tydeligvis oppfatta hva som skjer og aner straks muligheten for egen suksess. Jeg aner uråd for ustanselig blinker det i fargerikt metall mens han hurtig nærmer seg. Ørreten holder jeg under vann og bruker god tid til fotografering før den får svømme tilbake til elva. Håpet er at fyren vil oppfatte det som et tydelige signal om at oppførselen hans er uønsket. Det signalet tar han ikke.

Riktig nok bremser han litt mens han kaster et laaangt blikk etter den store ørreten. Men så stopper ikke fyren før han står rett ovenfor meg! Derfra kaster han resolutt spinneren utover elva. Den farer avsted og, etter et luftig svev, lander den med et plask like foran beina mine! Den samme irriterende handlinga gjentar seg flere ganger.

Jeg roper høyt til han, men mine meldinger blir totalt ignorert. Til slutt gir han opp og forsvinner rundt en sving. Uten å hilse, uten å søke øyekontakt – og sjølvsagt uten fisk. Den fyren kunne ihvertfall ikke mye om sportsfiskets etikk.

Fisken fikk god tid i håven før blei satt tilbake til elva.

På kveldsvisitt

Etter å ha fått et par mindre ørreter trekker jeg meg tilbake fra elvebredden. Jeg skal på kveldsvisitt og går opp til den store steinen. «Fru Mink, fru Mink … », lokker jeg utenfor den store steinen og legger til: «Om jeg skulle velge mellom en tjuvfisker som deg og den irriterende fyren som nettopp forsvant – hadde jeg uten tvil valgt deg».

Men ingen fru Mink viser seg. Jeg venter litt, men så legger jeg de to fiskene foran steinen og forsvinner…

Din kommentar

kommentarer