Han må ha gjort et eller annet gale denne broren min, for fisk har han nemlig sluttet å få. Og nå har visst sykdommen blitt smittsom, også. Dagsturen til Langenuen skulle bli en beretning om spisskater og store blålanger. I stedet ble det historien om kilometervis med innsveivet snøre, og bøttevis med småhai. Og Torbjørn får all skyld. Lett!

For noen måneder siden ble jeg invitert med på påsketur til Langenuen på Stord av gutta i Nidaros Kystmeitelag. Jeg hadde dessverre ikke en hel påske å sette av til dette, selv om guttene lovet strålende vær og 10+ opp og i mente. Men en dagstur skulle jeg nå få til. Etter litt planlegging de siste dagene ble det bestemt at palmesøndag var dagen.

 Lørdagen tikket det inn rapporter om langer på både 10+ og 20+.

NKML var på plass allerede fredag kveld, mens Florø-Larsen senior, altså storebror – ikke gamlefar selv, peiste oppover fra Stavanger med egen båt lørdag morgen. Han stilte mer enn gjerne sin fromme skute til disposisjon for to slostriler den påfølgende søndagen. Dermed var alt fikset, og det var bare å begynne å glede seg. Troen på storfangst ble ikke akkurat mindre av at det utover lørdagen tikket inn rapporter om langer på både 10+ og 20+, samt specimen-svarthå, brosme på 10+ og spisskate på 9. Riktig nok feilkroket den siste, men likevel bevis på at targetfisken var i området. Dette måtte jo bli bra…

Broderen og jeg var av sted fra Knarvik ukristelig tidlig. 05.45 for å være nøyaktig. Dermed nådde vi 07.00-ferjen fra Halhjem til Sandvikvåg. 40 minutter senere var vi i land på riktig øy, og kvarteret senere svingte vi inn på campen i Langenuen. Her var det dødt som i graven. I vår dumskap lurte vi et lite sekund på hvilken hytte gjengen bodde i. Like etter hadde vi en svær NKML-roll up-banner på vår høyre side, og undringen var besvart uten ord.

I døren ble vi møtt av morgenfuglen Irvin. Han og broder Adrian var de eneste som var i nærheten av å være våkne ennå. Florø-Larsen junior hadde nemlig hatt bursdag dagen i forveien. Dette, i kombinasjon med brukbart fiske, ble feiret hardt ut i de lyse morgentimer. Irvin kunne fortelle at sistemann gikk og la seg for en time siden. Det var selvsagt han med mest forlatelsesangst: Vår fryktløse skipper.

Det ble konsumert julebrus og eggerøre over en lav sko.

Det så mørkt ut med tanke på å komme seg på sjøen sammen med solen, men da folk begynte å snakke inne i stuen, kviknet resten av NKML-gutta til i tur og orden. Snart var både Calle, Bjørn, Sindre, Sven og faktisk også John-Olav på beina, og det ble konsumert julebrus og eggerøre over en lav sko. Stemningen var strålende, formen var stigende og optimismen var på vei gjennom taket. Gutta var klare for mer!

Langenuen viste oss sin absolutt beste side da tre båter knuste ut fra båthavnen. Stigende sol og blankt hav så langt en kunne se. Noen minusgrader var det, men ikke noe som ikke kan stenges ute av en porsjon liiiga kle. Og de var det mange av. Livet var i det hele tatt slett ikke verst.

Torbjørn fikk ikke en drit.

Mens de to andre båtene la seg til i kantene etter svære blålanger, peiste vi innpå noen fine dypsletter. Her skulle det fiskes spisskate. Kort fortalt ble dette en mindre suksessfull satsing. John-Olav og jeg fikk mye fisk, men det gikk i hågjel og svarthå. Torbjørn fikk ikke en drit. Med seks strake blanketurer på samvittigheten var ikke det sånn videre enkelt å svelge, selv om han etter hvert har forstått at det hviler en forbannelse over han. Type skikkelig sigøyner-trolldom. Trøsten var at det ikke akkurat var troféfisk vi andre dro opp.

Vi kastet dreggen litt forskjellige steder, men uansett hva vi prøvde endte vi opp med småhai. Og ikke noe annet. I de andre to båtene skjedde akkurat det samme. Ikke så mye som en brunsnegl, engang. Utrolig snålt, egentlig. Heldigvis var selskapet godt, og røverhistoriene satt løst. Så fryktelig fælt hadde vi det ikke der vi lå.

Timene gikk, og været ble bare finere og finere. Men fisket var like tregt. Omsider fikk Torbjørn lurt opp et par hågjeler, han også. Pers ble det også, med en fisk på rett under kiloen. Uten at vi mener at forbannelsen er opphevet av den grunn. Selv perset jeg på svarthå, med en monsterfisk på 410 gram. Hurra meg rundt! Et par lovende drag ble også registrert, men ingenting av det som kanskje kan ha vært noe ble sittende.

Siste halvdel av dagen, før mørket senket seg over Stord, ble brukt innerst i Langenuen. Heller ikke her var det noe spesielt å trakte etter. Ytterligere en del hai kom i båten, og Torbjørn perset på svarthå. Uten at vi mener at forbannelsen er opphevet av den grunn.

Ikke en beinfisk å spore. Likevel holdt vi motet oppe, med en boks snurring kokt i saltvann, rørt ut med skitten agnkniv, og smakt til med dvask årgangsmakrell. Mat for ekte fiskere, med andre ord. Dette hjalp på energinivået, men ikke på fisket. Det forble tregt dagen ut.

Vel i land viste det seg at hai-skjebnen også hvilte over de andre båtene. Irvin og co hadde fått et par knurr, en hvitting og en sypike helt inne i land, men det var det hele. Ikke en eneste torskefisk av betydning, og ikke noe som engang minnet om spisskate. Klovner på tur, smittet av Torbjørn-forbannelsen, alle mann. Trøsten får være at kjøttkakene på ferjen i alle fall var gode.

Det er selvsagt unødvendig å presisere, men mandagen bet fisken igjen. En rekke store brosmer og en god ladning blålange havnet i båtene. Ingen store blå riktig nok, men likevel så utrolig mye bedre enn svarthå. Og om mandagen var godkjent, var det som havnet i båten tirsdag ettermiddag som rein fantasi å regne. NKML fisker videre ut fredag, og kommer helt sikkert med en beinhard og utfyllende rapport om dette på bloggen sin, www.nidarosiensis.blogspot.com. Her ligger det allerede noen smakebiter som bør få frem vannet i munnen på noen og enhver med hjerte for artsfiske. Selv kan vi altså by på svarthå…

Tekst & Foto: Endre Hopland (Fisk & Rask)