Team Colibri med venner har i mange år hatt en fast vårtradisjon i form av en langhelg med fiske, gjerne på steder hvor vi ikke vanligvis bløter kroker. Som regel har målet vært fettfinnejakt med trolling som våpen, men de siste par årene har vært mer varierte både hva gjelder metode og targetart. I 2013 gikk turen til Lofoten, den turrapporten ble en del av Fiskersidens Julekalender samme år. For 2014 ble Vårens Vakreste Eventyr (VVE) lagt til Øyern, og rapporten kommer her.

Som alle andre turer, begynte også denne med en planleggingsfase. Hvem kan reise på tur når? Hvor lenge? Hvor da? Hva skal det fiskes etter og hvordan? Med de spørsmålene besvart, går planleggingsfasen over i en slags del to, hvor overnattingsalternativer, fiskeutstyr, reisemåte og en haug andre detaljer skal på plass. Siden opptil flere i reisefølget er småbarnsfedre, sier det seg selv at det er langt flere som påvirker alle delene av planleggingen enn turens deltagere alene. Det er ikke bare Olsenbanden som er avhengig av at alt er timet og tilrettelagt.

En ting som måtte ordnes før avreise var en dårlig rulle på båthengeren min. Her kommer rapportens første tips; etterse rullene på båthengeren din. Ved sesongstarten i mars merket jeg at det var tungt å få båten av hengeren, og etter en nærmere inspeksjon av rullene fant jeg en som hadde hengt seg opp.

Jeg vet ikke hvordan det har skjedd, men det ene festet på rullen hadde blitt skjevt, og dermed gikk ikke rullen rundt lengre. Etter en runde med hammer og tang på festet, marint fett på akslinger og skive og på med ny rulle, var det klart for å ta opp båten fra dens hjemmehavn i Tyrifjorden. Innen den tid hadde selvfølgelig været gått fra blikk stille til bitende nordavind, men Anders stilte opp som hjelper og vips så var båten på land.

For undertegnede sin del bestod reiseruten av Bærum-barnehagen-jobb i Oslo sentrum-Tyrifjorden-Alnabru-Lillestrøm-Øyern. Ikke avskrekkende i luftlinje, men det ble en hel del av dette:

Å stampe seg gjennom Oslo sentrum på en utfartsdag er kjipt nok, men med ett tonn eller så med båt på slep er det i hvertfall ikke noen höydare. Det er i slike stunder at man klapper seg selv på skulderen fordi man valgte automatgir på trekkvognen. I motsetning til hva ryktene skal ha det til, er Oslofolk flest svært forståelsesfulle for tunge slep, ingen tuting fordi jeg måtte ligge midt i alle rundkjøringer, ingen hårete forbikjøringer, ingen som kuttet inn foran og kjøreturen(e) frem og tilbake gikk som en drøm.

Selv med flere måneders planlegging, skulle Murphys lov slå inn dette året også. Vi har strengt tatt aldri avviklet VVE uten en større eller mindre katastrofe. Den store uteble heldigvis i år, den noe mindre var at vi gikk fra kvartett til trio da en av gutta måtte melde avbud i siste liten på grunn av sykdom i familien. Heldigvis tok Anders med sin følgesvenn Truls, så vi fikk likevekten tilbake i de to båtene. At Truls har to bein ekstra og desto færre armer får så være. Det fjerner i hvertfall diskusjonen om hvem som skal fighte fisken…..

Bildet over var omtrent det vi så av Øyern i dagslys første dagen. Leirplass måtte lokaliseres i tussmørket, og kvaliteten ble deretter. Lavvoen stod i en helning verdig unnarennet i en hoppbakke, duken blafret i nordavinden, begge båtene truet med å drive på land og stemningen var langt fra der den skal være.  Men etter en dårlig natt hvor jeg lå mer av liggeunderlaget enn på, og hvor det i hvertfall føltes som om den dyre lyden av glassfiberskrog mot stein skulle komme når som helst, var vi klare for trolling.

Den første dagen med fisking ga absolutt null og niks. Ikke så mye som et napp på 10 timer trolling med 8 stenger ute. Dagens høydepunkt var at kapteinen i ren kjedsommelighet fikk montert et 12V ladepunkt i båten, noe som har vært et savn for mobilavhengige siden båten kom. Jeg har skrevet en artikkel om montering av slike før, den finner du på bloggen min.

Dagens opptur var at Anders hadde funnet et perfekt leirplass på Øyerns østside, men etter en hel dags stamping i nordavindsjø var stemingen fortsatt noe trykket når båtene skulle fortøyes og grillen fyres opp.

Siden fisket var så labert, hadde vi trukket på land ganske tidlig, og med stadig løyende vind og en pils eller to steg stemningen og den berømmelige trua på morgendagen. Stian vartet opp med hjemmelagede viltkarbonader og planen for morgendagen begynte å ta form.

Via Pikewallis ble det klart at gjeddene ikke var ferdige med gytingen, og vi bestemte oss for å legge trollingen på hylla og heller legge morgendagen til Øyerns nordre deler og deltaet der. På veien opp hadde vi noen plassanbefalinger fra Michael «Pikopath» som skulle testes og diverse bokser med shadjigger ble funnet frem. Tanken var å begynne å fiske av kanter på 8-4 meters dyp, og hvis ikke det ga noe bevege oss helt inn på grunna.

Til kantfisket er shadjigger helt geniale, og teamets ubestridte favoritt til alt fra gjedde til kveite er Relax. Disse har skikkelig bevegelse på halen selv i lave hastigheter, og vugger forførerisk selv med kroppen rigget med stingerkrok og jigghoder på 10-30 gram. Vær obs på at dette fisket forutsetter stive stenger, for selv med lette jigghoder blir den totale kastevekten ganske høy. Om man bruker haspel eller multiplikatorsnelle er en smakssak, undertegnede foretrekker multiplikator.

Rett sør for deltaet skulle det vise seg at taktikkskiftet var fornuftig. I en renne kom det et tungt sug i det undertegnedes shadjigg jobbet seg oppover kanten på renna og turens første «fisk!» gjallet over dekk.  Med en vanntemperatur på 6,7 grader, var ikke gjeddemadammen spesielt sinna, men noen korte tunge utras vitnet om en fin fisk.

Da damen valgte å komme opp for å vise seg, så vi at det var snakk om en virkelig fin gjedde på 7-8 kg med tung buk. Førleksgjeddene er sjeldent noen kampmaskiner, men mulighetene for forbedring av personlige rekorder er aldri høyere enn akkurat før gyting. Det så ut til at undertegnedes pers på 7,2 kg skulle stå for fall, og nevøsiteten var til å ta og føle på. Slik stemning fører gjerne til feil, og denne gangen var ikke noe unntak. Landingen gikk fullstendig i ball, gjedda vred seg løs fra krokfestet og seg tilbake dit hun kom fra.

Men vi hadde i hvertfall funnet en metode som ga fisk. Selv om det sannsynligvis var min største gjedde til dags dato som viste meg halefinnen og ble borte, var håpet på flere i samme klasse større en følelsen av nederlag. Renna ga ikke flere fisk, så resten av dagen ble tilbragt inne i selve deltaet. Der skulle det vise seg at smågjeddene (kalt sniper) florerte.

Det skulle bli endel smågjedder denne dagen, men ingen i nærheten av den vi mistet. Stemingen i lavvoen etter avsluttet fiske var uansett tilbake på gamle høyder, og avgjørelsen om enda en fiskedag i deltaet behøvde ikke videre diskusjon.

Nest siste fiskedag ble omtrent som den forrige. Bortsett fra kantene fisket vi også av endel gruntområder, noe som ga mulighet til å teste mine spinnerbaits.

Som navnet antyder er et spinnerbait et agn med noe som spinner. Det finnes et utall varianter og variasjoner, den på bildet er en modifisert variant hvor jeg har byttet ut det tradisjonelle «bastskjørtet» av tynne gummitråder med en shadjigg. Denne modellen kan fiskes sakte og grunt, og den kan også fiskes inn helt i overflaten mens spinnerbladet pisker vann. Uansett lager den masse liv og røre, og ikke minst fanger den fisk. Gjedda på bildet under tok helt på grunna på kanskje 40 cm dyp, en grunnflate som jeg ellers ikke kunne fisket av med de tunge shadjiggene jeg vanligvis bruker. (Nå kan store shadjigger rigges for å fiske grunt de også, men det får vi se på en annen gang.)

Ingen av oss var kjent i Øyerns nordre deler, så det ble mye sightseeing og utforsking av deltaet. Det ble en hel del dorging med en stang eller to, for så å stoppe opp dersom et bestemt område så spennende ut. Ikke minst ga det undertegnede en fantastisk mulighet for å utforske Lowrance StructureScan. Jeg har hatt utstyret lenge og har brukt SideScan flittig til pelagisk trolling siden dag en, men da for å se etter byttefisk mer enn for å studere bunnstruktur. SideScan er et høyfrekvent ekkolodd (455 eller 800 kHz) ekkolodd som ser omtrent 45 grader ut til hver side av båten, og gir fotoliknende bilder av bunnstruktur som steiner, røtter og andre ting som ligger på bunnen. Del to av StructureScan er tilsvarende høyfrekvent ekkolodd som ser rett under båten. Også DownScan gir fotoliknende bilder, men selvfølgelig av et mindre dekningsområde enn SideScan. Det var MYE spennede å se på i deltaet.

Bildet under er fra min Lowrance HDS 8 med StructureScan. På venstre side ser du det vanlige ekkoloddbildet, og som du ser er det «masse rart» fra bunnen og opp til ca 2,5 meter. Det blå fra ca 2,5 meter og oppover er støy, en kombinasjon av møkkete vann og turbulens med bobler siden vi befant oss på et sted med god fart i vannet. Til høyre ser du SideScan, og her ser du mer detaljert hva dette «masse rart» egentlig er. Vi passerer rett og slett over et tre med greiner og det hele.

Her er det samme fenomenet på et litt annet sted, en skikkelig tømmervase under vann. Sannsynligvis en meget spennende fiskeplass etterhvert som vannet blir litt varmere.

Det siste ekkoloddbildet i denne omgang viser bare SideScan. Kan du gjette hva dette er?

Men tilbake til fisket. Stian forlot oss på lørdag ettermiddag, og med Anders, Truls og meg som ekspedisjonens gjenværende deltagere la vi ut i båten min. Truls fant seg fort til rette på en Jervenduk i kabinen, mens Anders og jeg siktet oss inn på noen timer med skikkelig trolling. Håpet var at godværet de siste dagene hadde tint opp fisken ute i selve innsjøen, og vi hadde uansett passe verkende skuldre og håndledd etter et par dager med tungt kasteutstyr. Ut på Øyern, frem med 9 trollingstenger og etter den vanlige lett kaotiske riggingen tøffet vi sørover langs vestisden i underkant av 2 knop. Vestsiden virket helt død, så nedenfor Prestå krysset vi over til østsiden, med baugen mot en plass jeg utforsket i fjor høst. Fordelen med å ha vært der før, var at jeg allerede på den forrige turen logget sonardata som jeg hadde lastet opp til Insight Genesis og laget dybdekart av. Dette ga mulighet til å trolle nøyaktig langs dypkanten, og vi så fort på ekkoloddet at det krydde av agnfisk rundt kanten.

Vi holdt båten på 7-10 meters dyp, vel vitende om at vi da hadde stenger som fisket av områder med dybde fra drøye 4 meter og ut til 20-30 meters dybde. Ved å følge dybdekonturene på kartet i kartplotteren på min Lowrance HDS hold vi kanten helt perfekt over det antatt «hotte» området. Rett ved et punkt hvor det grunnere området stikker en bit ut, løste den ene stangen ut og knarren begynte å gå. Vi fikk faktisk dobbelthugg på dette stedet, en mindre fisk, og en som kjentes tung ut. Vi lot stangen med den lille være, og Anders konsentrerte seg om det som kjentes ut som en bra fisk.

Gjedda var tung, og selv om utrasene var rolige var det helt klart hvem som bestemte. Jeg ryddet vei i stangskogen på babord side, og etter en rolig men seig fight kom damen opp for en kort fotosesjon.

TjoHoo! Ny rekord for Anders, ny rekord for teamet og første anstendige fisk i den nye teambåten. Plutselig var alt helt perfekt, smil til verden og alt det der. For et resultat, og det smakte enda bedre etter flere dager med målrettet satsning. Alle timene med research, båtmekking, trafikkø, dunking i sur nordavind og det som værre er bleknet til et svakt minne. Selv Anders, innbitt laksefisker, smilte fra øre til øre.

Madammen falt for en klassisk Rapala Magnum i grønt makrellmønster. Magnum er en gammel slager, og det er ikke uten grunn at jeg alltid har minst en Magnum i vannet ved gjeddetrolling. Statusen ble ikke akkurat mindre nå.

For å gjøre det virkelig enkelt for deg å kopiere fangsten vår så kan du se nøyaktig hvor gjedda tok på skjermbildet fra Insight Genesis under. Den svarte sirkelen marker hvor grunntungen stikker ut (dybden er i fot) og den røde pilen markerer omtrent hvor wobleren var når gjedda gapte over. Posisjonen ser du nederst i høyre hjørne. Alle mine sonarlogger for Øyern er lastet opp som «Public» i Insight Genesis, så ved neste oppgradering av tjenesten vil du kunne bruke mine logger sammen med dine dersom du også logger i Øyern. Ut og fisk!

Før vi avslutter med et klassisk solnedgangsbilde, vil jeg gjerne understreke hvor viktig det er å behandle disse storgjeddene pent og slippe de ut igjen. Som matfisk er de uansett verdiløse på grunn av sitt innhold av miljøgifter som kvikksølv, men ta gjerne med deg noen mindre gjedder hjem hvis du er sulten. Vi bruker stor håv med nett av den skånsomme typen, løfter fisken med BÅDE kjevebensgrepet OG støtte rett bak buken, og har nødvendig verktøy som tang og kjeftåpner liggende klart. Veiingen ble gjort i egnet krybbe og fisken fikk minimal tid på feil side av vannskillet. Hun svømte umiddelbart mot dypet igjen da vi løftet henne forsiktig over ripa og tilbake i sitt rette element. Catch with Care, som en produsent av fiskeutstyr har kalt seg, så kanskje dette gjeddeparadiset kan bestå.