Spennende agnutvikling fra Attraqua



Da valget stod mellom ei ekstravakt på jobb og en hel dags feltarbeid med Sturla Fjellvang i Attraqua, var manko på 25-grams søkker det første jeg tenkte på når sjefen ringte. Og dermed var standarden satt for et annerledes fiske enn det jeg er vant med.

Av: Lasse Bøe

Hver gang det kommer noe nytt og uprøvd som relaterer til mitt fiske, vekkes en sovende kjempe i meg – nemlig «prylbögen». Det er han som liker flotte farger, nytt utstyr som gjerne brukes langt sjeldnere enn prislappen skulle rettferdigjøre og en generell trang til å ta nye produkter under sine vinger.

Det nye produktet har gjerne et attraktivt utseende sett med en sportsfiskers øyne, med flotte farger som fisken på en annen side gjerne bryr seg midt i gatthølet om, men med spesielle, målrettede egenskaper som kan være utslagsgivende enkelte dager. Men nyutvikling og til en viss grad oppgradering av eldre produkter er spennende, men jeg velger likevel å ta produktet i nærere øyensyn med sunn skepsis og en god dose mistenksomhet…

Teorien bak Attraqua

Attraqua har utviklet kunnskap om substanser som tiltrekker fisk (attraktanter) og substanser som gjør at fiskene aksepterer det de får i munnen og svelger det (stimulanter). Substanser i denne sammenhengen er identifiserte molekyler, ikke ekstrakter.

De ulike substansene blandes slik at man får en optimal kombinasjon av de molekylene som på best mulig måte tiltrekker og stimulerer den fiskearten man ønskes å fiske målrettet etter. Disse substansene har Attraqua kommet frem til med kunnskap om hva som finnes i fiskenes byttedyr, men også med prøving og feiling med observasjon av fiskenes atferd i akvarier.

Noen prototyper Attraqua-agn som testes i disse dager. De to gel-pølsene til høyre er såkalte røyeagn, den grønne er et torskeagn og den til venstre er et spesialagn, rettet mot lomre med blåskjell-substanser. Foto: Lasse Bøe

 

Når det gjelder smak så viser fiskene en utpreget selektivitet. Det de liker svelges nesten øyeblikkelig. Ikke overraskende spytter fisken ut det de ikke liker nærmest umiddelbart.

For å finne frem til hva en fisk liker eller ikke liker har Attraqua laget passende sylindriske gel-pølser av agar som vi farger farget rødt. Til gel-pølsene er det tilsatt ekstrakter eller blandinger som som har blitt både praktisk og teoretisk slått fast. Det har foregått et stort antall testing i akvarium på mange forskjellige arter.

Her skal det testes! Foto: Lasse Bøe

 

I akvariumet lærer fisken at røde geler i akvariet er godt og går etter dem. Så begynner en møysommelig prosess med en rekke prøver hvor ekstraktet er erstattet med en substans som man vil vite mere om. Det er også lagt føringer for hvilke konsentrasjoner av substansen som er nødvendig for at fisken skal ta gelen. Dette arbeidet kan ta lang tid ettersom Attraqua vil ha minst 50 prøver hvor fisken sier ”ja dette liker jeg”. Viktig er det også å finne frem til de substansene som tiltrekker fisk over lange avstander. Dette er vanskelig da disse substansene finnes i ørsmå mengder og ikke har vært kjent.

Attraqua i bøtter og spann. Foto: Lasse Bøe

 

Karpefiskeren Sturla Fjellvang, kanskje best kjent som tidligere daglig leder i Northern Baits er nå daglig leder for Attraqua, mens øvrige styremedlemmer er Jan W. Sissener (diplomingeniør i kjemi, Master of Science) og Martin Døving som har solid erfaring fra daglig ledelse, økonomistyring og styrearbeid.

På konsulentsiden i Attraqua er Alexander Kasumyan (professor ved Moskvas Universitet) en fremtreden og viktig støttespiller. Han er en av verdens fremste eksperter på fiskers smak og luktesans, og var også Kjell B. Døvings viktigste vitenskapelige partner. Runar Døving (professor i sosialantropologi ved Markedshøyskolen) har 15 års erfaring som forbruksforsker, og omslutter femkløveret i Attraqua.



Nye bekjentskaper

Den første turen jeg og Sturla hadde, ble lagt til ei flytebrygge i Tysvær på jakt etter våryr flatfisk. Resultatmessig i Attraqua’s favør var turen en flopp, da den eneste fisken på land var ei lomre på gode 700gram som hadde valgt den blåskjellagnede firer-kroken min på et trekroks tackel. Det hører med til historien at det var til en hver tid tre Attraqua-agnede kroker i vannet samtidig, og kun en med blåskjell. Likevel virket det som om den ene lomra delte mitt synspunkt rundt dette nye, merkelige agnet – litt skeptisk og ikke helt overbevist.

Det ble fisk på første testturen, men «desverre» på naturlig blåskjell. Attraqua-pølsa med blåskjell-substanser på bildet ville ikke lomrene i Tysvær ha den dagen. Foto: Lasse Bøe

 

Sturla hadde forberedt seg godt til turen, og hadde med flere ulike prototyper av Attraqua-agn som på det tidspunktet var under utvikling. Kvelden i forveien hadde Sturla forberedt ei gel-pølse med blåskjell-substanser og forskingsbaserte stimulanter og ekstraktanter rettet mot lomre. Alle prototypene ble testet, men Attraqua-protokollen etter turen var markert med røde tall, selv om gjennomgang av undervannsfilm-materiale i etterkant har vist at både lyr og sei har vist en ørliten interesse for opphengskrokene våre, og dermed bekreftet at det ikke nødvendigvis var blandingsbunnen under flytebrygga eller ivrige krabber som spilte oss et puss noen ganger.

Den tidligere kystmeiteren Sturla Fjellvang har tatt litt avstand fra surfstenger og gripesøkker, og har de senere årene falt pladask for karpene. Det har resultert i at han nå er daglig leder i Attraqua. Legg forøvrig merke til to ting; den tøffe capsen og det sjarmerende og vinnende smilet til Sturla. Foto: Lasse Bøe

 

Vår i lufta og sjøen våkner til liv

I ukene som kom, ble det mye testing av Attraqua for min del, hovedsaklig fra flytebryggene på Stord mellom vaktene mine. Sturla hadde forsynt meg med diverse prototyper som måtte testes og justeres etter informasjon fra meg, og det ble mye endel bryggemeite både før kveldsvakt og etter dagvakt.

Det var viktig for meg å gi Attraqua-agnene samme fordeler og ulemper som de elskede blåskjellene mine, og derfor var det naturlig å fortsette med det jeg stort sett bruker til bryggemeite etter flatfisk, et tokroks glidende slep – en krok agnet med Attraqua og en med blåskjell funnet under flytebryggene.

Allerede å første turen ble jeg belønnet med fisk på land. På grunn av svært begrenset tid, tok jeg meg ikke bryet med å plukke blåskjell. Dermed sparte jeg inn dyrebar tid på spretting av skjell, utplukking av den bløte innmaten og forsiktig strikking av agnet rundt kroken. Jeg ble belønnet med to flotte fløyfisker på den korte tiden, og protokoll-føring av Attraqua-fangster var i gang.

Den første fisken på Attraqua-agn for min del. En liten fløyfisk-hunn likte tydeligvis smaken og lukta av blåskjell fra ei Attraqua-pølse. Foto: Lasse Bøe

 

På de senere turene hadde jeg bedre tid til å forberede blåskjell og samtidig teste blåskjell opp mot , og kunne registrere følgende arter på Attraqua-agnene; sandflyndre (6 totalt), fløyfisk (13 totalt), lomre (5 totalt), knurr (2 totalt), hvitting (1 totalt), torsk (2 totalt) og sei (1 totalt). Jeg brukte hovedsaklig Attraqua-agn med blåskjell-substanser, og fangstene hadde i utgangspunktet vært OK. Om man ser bort fra at naturlig vare var i en egen klasse for seg selv. Hver gang.

Fløyfiskene likte tydeligvis Attraqua, men fremdeles er blåskjell favorisert blant våre venner med finner og gjeller. Foto: Lasse Bøe

 

Årets første kystmeitetur

Helt siden i høst har jeg drømt om fint vær og bitevillig flatfisk, og det er ikke til å legge skjul på at jeg så vanvittig frem til lett aktivt kystmeite etter rødspette, sandflyndre, fløyfisk og andre arter. En dag klaffet både finværet og jobbefri sammen. Det var duket for årets første tur på en plass som har gitt meg mange gleder i året som gikk. Med på turen var også min gode nabo.

Attraqua-pølsa som internt blir kalt «den fargeløse», ettersom det ikke er tilsatt noen fargestoffer. Jeg har tatt noen prøvebiter, og det minner om seigmann med blåskjellsmak. Foto: Lasse Bøe

 

Hittil i prosessen hadde Sturla hadde i fått stand et Attraqua-agn som internt har gått under navnet «den fargeløse», som inneholdt blåskjell-substanser, samt bred-spektrede attraktanter og stimulanter Disse skal i følge forskningsrapporter treffe blant flere saltvannsarter – og vi har konturene av et slags allround Attraqua-agn til saltvannsfiske. I tillegg var noe av agnet tilsatt spiselige rødt glitter for det visuelle og nysgjerrigheten blant flatfiskene. Det tamme navnet gjenspeiler forøvrig utviklingsprosessen for denne prototypen – ikke tilsatt fargestoffer.

Det tok ikke lang tid før første fisken meldte seg, ei sandflyndre rundt halvkilosmerket, som hadde hatt valget mellom å plukke blåskjell naturell som ble fisket glidende på bunnen og Attraqua-agnet fisket en liten halvmeter over. Og den tok sistnevnte.

Ut over dagen kunne jeg notere totalt sju sandflyndrer, og til og med en doublè.

En doublè av sandflyndrer, den ene har tatt et naturlig blåskjell-agn, mens den andre tok Attraqua-agnet. Foto: Lasse Bøe

 

Den største sandflyndra ble merkelig nok ikke veid, for potensialet var derimot ganske stort, for den var relativt slunken, og hadde plass til en god del rogn i buken. På stedet ble den anslått til rundt 900gr, og en 10cm lang fargeløs Attraqua-pølse var resepten.

Sandflyndrene er i mange tilfeller takknemmelige kystmeitemål, og med litt størrelse er de også livlige på lett utstyr. Foto: Lasse Bøe

 

Fangstprotokollen etter dagens fangst viste en knepen seier 4 – 3-seier til blåskjell, mens Attraqua leverte dagens største.

Artikkelforfatteren med godkjent sandflyndre på rundt 900gr. Foto: Mario Sætre

 

Spettejakt i havgapet

Fredagen kom, og jeg følte jeg hadde fortjent den første fridagen på en haug med dager. Kurser og jobbing tærer på energien, men fridagen kom på det som måtte bli årets flotteste dag. Det var nærmest vindstille, sol fra skyfri himmel og godt turkameratskap fra en smørblid Sturla gav føringer for mer testing av Attraqua-agnene. I forkant av denne turen hadde Sturla videreutviklet agnet fra bryggemeiteturen i Tysvær, og satset på ei gel-pølse med blåskjell-substanser og et svært bredt spekter av ekstraktanter og stimulanter som bevist faller i smak hos en lang rekke saltvannsfisker.

Når man har agn som sin store interesse, går rundt og tenker agn hele tiden, og helt sikkert sover med agn under puta om natta, er det lite som er overlatt til tilfeldighetene. Her sjekker Sturla hvordan fôret sprer seg i vannet. Foto: Lasse Bøe

 

I tillegg til hadde Sturla med seg ei bøtte med godsaker som feederne våre skulle fylles med, og bestod av en herlig blanding av krillhydrolysat, krillmel, brødrasp blåskjell-substanser og isolerte substanser som trigger fisken til å spise. I tillegg er fôrblandingen tilsatt kokos for å gi en god oppløsningseffekt fra feederne.

En god blanding av endel godsaker basert på praktisk fiske og erfaringer, samt hva forskere har konstatert at skal være forlokkende på mange arter. Foto: Lasse Bøe

 

Strømdraget fra nord gav oss en ypperlig mulighet til å benytte fullstappede feedere til å spre et godt duftspor over området vi fisket i, og med på lasset ble et kort tokroks slep med to forskjellige Attraqua-agn.

Fullstappa spiralfeeder og to forskjellige Attraqua-agn klare til dyst. Foto: Lasse Bøe

 

Jeg tar først et raskt kast med feederen uten agn på krokene for å sette i gang duftsporet, dunker feederen litt i bunnen, og sveiver den tomme feederen inn for et nytt kast.

Å se hvordan fôret sprer seg i vannet er rett og slett fascinerende, og samtidig lærerikt! Foto: Lasse Bøe

 

Det gikk en stund før vi hadde kontakt med fisk, og jeg var den som skulle først ut i ringen. Midt i påfyllinga av en ny kaffekopp, registrerte jeg et lite drag i stangtoppen, gav den litt tid og dro til. At fighten var ellevill, hinsides og episk ville vært vært å ljuge, men ei vakker lita rødspette på knappe 300gr gjør noe med adrenalinet til en flatfisktulling som meg likevel. Rødspetta hadde tatt Attraqua-agnet som lå statisk på sandbunnen, og nok en viktig punkt ble oppført i fangstprotokollen. «rødspette på attraqua, blåskjell m flakes. Statisk på bunnen» sendte jeg som SMS til meg selv om huskelapp.

attraqua19

Det napper litt nå og da, men fisken er ikke helt i støtet likevel. Sturla mumler fra venstre flanke noe om et napp, men ikke hissig nok til å prøve et tilslag. Jeg gir det en god stund, skifter agn i hvert tredje kast, og passer på å etterfylle fôringsplassen til høyre for meg for å opprettholde duftsporet.

Glidende slep med Attraqua på kroken fiskes aktivt med korte intervaller. Foto: Lasse Bøe

 

Jeg går til slutt over til et tackel med mye perler på, en taktikk som har pleid å fungere ganske godt når rødspetta er vrien og tilsynelatende lite interessert. Nærmest umiddelbart etter at tackelet har tatt bunnen, er en ny rødspette bortpå, og jeg kan innkassere fisk nummer to. Denne gangen på blåskjell.

Ferdigrigget Attraqua på kroken, klar til å friste de mistenksomme rødspettene. Foto: Lasse Bøe

 

Jeg drar ei rødspette til på perletackelet, og det er tydelig at fôret fra feederen oppstrøms har samlet litt fisk i mitt område. Agnene byttes ofte, og jeg setter meg til slutt inntil fjellveggen for å nyte et par svarte dråper mens stanga hviler mot fjellet og fisker av seg selv. Kort tid etter begynner stangtoppen å danse, og det er ny fisk bortpå.

Det svarer tungt fra sandbunnen, men det viser seg å være to mindre rødspetter. Doublè på rødspette betyr at Attraqua-agnet har levert fisk igjen, og jeg noterer samtidig rødspette på blåskjell. Nå er stillingen 2 – 2.

Artikkelforfatteren med den første doublèen med rødspetter, der den ene har tatt blåskjellet og den andre har tatt Attraqua-agnet. Foto: Sturla Fjellvang

 

De to rødspettene var ikke de største jeg har fått her, men duverden så vakre! Foto: Lasse Bøe

 

Så kommer en dødperiode uten et eneste napp, men erfaringsmessig for min del er dette rødspetta i et nøtteskall. Lunefull og vrien i lange perioder, for så deretter å ha intense bittperioder som veier opp for frustrasjonen over manglende fisk.

attraqua20

Fra Sturlas kant har det vært svært lite å melde, et og annet resultatløst napp er etterhvert en gjenganger. Dødperioder er i noen tilfeller gode øyeblikk til å knyte litt tackler og rydde litt i bokser, og mens jeg har øynene godt plassert i en fuktet grinner-knute som strammes, melder Sturla om risting i feeder-stanga mi.

Ivrig som jeg er, spretter jeg opp og registrerer jeg at fisken fremdeles jobber med agnet. Tilslaget tilsier ny flatfisk, og ei ny rødspette får en ny tur på land. Ledelse til Attraqua-agnet, enda rødspetta har hatt valget mellom menneskeskapt blåskjell-agn og blåskjell fra naturens side. Og en ny notering for fangst på statisk fisket Attraqua-agn.

På tampen av dagen drar jeg opp dagens sjette og siste rødspette, denne gangen på perletackelet på stang nummer to og da dommeren blåser i fløyta, er stillingen 4 – 2 til Attraqua, og en særdeles viktig seier til bortelaget. Attraqua har faktisk utkonkurrert blåskjell, noe jeg ikke trodde skulle være mulig…

Spennende utsikter for Attraqua

Testfisking med Attraquas røyeagn har pågått en god stund allerede, og fiskere fra Trøndelags-fylkene og helt opp til Finnmark har levert svært gode testresultater, og til og med statisk fiskede røyeagn fra Attraqua har fisket temmelig godt på røya,og det har dukket opp noen flotte ørreter som bifangster.

For ikke lenge siden svirret det rykter om ei drøy røye fra Nordlands-isen et sted på tett oppunder 6 kg, og da bildene kom ut på nettet, var det Attraquas røyeagn som leverte godfisken.

Det ble liv i leiren da Jan-Are Aas kunne melde om denne fantastiske røya tidligere i vår. Foto: Jan-Are Aas

 

Foruten konkret utvikling av røyeagnet, har Attraqua også spesifikke planer om å utvikle et agn som er spesielt rettet mot torsk. Jeg har fått noen prototyper til testing, men ikke fått rukket å teste ennå. Min umiddelbare reaksjon er likevel at ei 10-15cm Attraqua torske-pølse på 12mm ville være et svært godt utgangspunkt for å lage aerodynamiske agn, og jeg har allerede bilder i hodet av hvordan dette torskeagnet ser ut på en 5/0-krok i enden av et pulley-tackel, godt beskyttet fra luftmotstand og vannedslag av et Impact Shield.

In Cod we trust. Foto: Lasse Bøe

I tillegg fortsetter videreutviklingen av allround-agnet til saltvann som jeg har skrevet om i denne artikkelen, og resultatene jeg har hatt er en god start. Jeg er langt ifra frelst av Attraqua, men jeg har så langt en god del egenhåndserfaringer som jeg er svært tilfreds med, og jeg ser veldig frem til å fortsette testingen av denne typen agn.

Forøvrig står også ørretagn, karpeagn og lakseagn på sakslista til Attraqua, og jeg tror det er mye kult i vente fra Attraqua fremover. Foreløpig er Attraqua på test- og prototypstadiet, og kommer til å annonsere når konkrete produkter er på plass.

Prev Påskefiske etter torsk
Next En drøm om nordnorsk laks

Comments are closed.