Etter en hektisk vår har skrivelysten til Trond Mossmann kviknet til igjen. Bli med på jakt etter svær og sentrumsnær sjøørret.
Av: Trond Mossmann
I fordums tider en storhet i skipsfarten – størst i verden målt mot det beskjedne folketallet. Nå en skygge av sin fortid. Søvnig, sliten, men like fullt er den Norges vakreste by. Farsund. Kommunen som kan skilte med det som kanskje er Sør-Norges beste sjøørretfiske. Lange strender, Skjærgård og dype fjorder. Lista har allerede fått sin trofaste skare av sjøørretjegere fra det ganske land. Et Danmark i miniatyr. Mange små åer, grunne innsjøer, værhard kyst. Rik på fødeemner, allsidig på muligheter. Vel er sjansen for en kapital sjøørret større både i Skjerstadfjorden og i Sogn her til lands, men pen snittvekt kombinert med god kondisjon og flere fisk, gir opplevelser få er forunt. Og det i vakker natur!
Sørvestkysten er værhard. Vinden pisker opp havet på et blunk, og tidvis er Listastrendende et farlig sted å ferdes for en sjøørretfisker. Da er Farsunds havnebasseng godt å ty til. Omgitt av dype fjorder på innsiden, og et konglomerat av øyer, holmer og skjær på utsiden ligger byen midt i smørøyet. Lyngdalsfjorden, som med god hjelp fra Lygna tilfører brakkvann, må passere byen via to smale, grunne sund – Nordsund og Farøysund. Strømmene her er tidvis meget sterke, men fungerer som en magnet på mange fiskearter, deriblant Sjøørreten.
Vinterens sildestimer presses inn Nordsundet, og gir muligheter for skikkelige bamser. Hvert år blir det landet Ørreter opp mot 4-5 kilo i sundene vinterstid, og om sommeren sniker kubber i samme størrelse under bryggene i et rikt matfat.
Havneørreter er kjent for sin særhet, så også her. Mang en sportsfisker har «misbrukt» sine fisketimer i byen, kun for å la seg irritere over lekende følgefisk. Konvensjonelt sluk- og fluefiske gir sine fisk, men de som kan «fornedre» seg med moderne metoder og ikke minst, meite, kan oppleve et eventyrlig fiske langs byens brygger. Dropshot-fiske, frilinemeite og duppmeite med brisling har gitt undertegnede brukbare resultater. Hva er vel mer frustrerende enn å endevende utstyrsbaggen, bare for å erkjenne at den nye «persen» av en sjøørret ikke vil eller gidder ta agnet ditt.
Mang en gang har bamsefar selv dukket opp bak flua eller softbaiten, nesten åpnet kjeften før den bråsnur og vender tilbake til de frie vannmassene. Skjelvende endevender man slukboksen, prøver «bankersene» og de man ikke har troa på, resultatet er det samme. Lunken interesse. På det verste har jeg hatt en stim av fire fisk etter agnet, den minste godt over 60 cm, og kongen av havnebassenget – en rugg som glatt ville røsket fjæra i 5kgs Salter-vekten min til bunns! Alle uten et snev av bitevilje.
Prøvde makrell, store gjennomløpssluker, softbaits, med og uten lukt. Til sist et desperat forsøk med #5-stanga. Ferdig rigget i bilen med ei lita, rosa tangloppe fra turen tidligere på dagen, det hele virker tullete, men hva annet har fungert på disse bamsene? Småløper tilbake til strømkanten hvor fiskene sto, ser dem ikke, men legger et langt kast ut i strømmen. Lar loppa synke noen sekunder, nykker den inn på sedvanlig vis. Får øye på flua, den danser fint ute i vannet og like bak den skyter minstemann fart mot flua. Dulter borti loppa, uten åpen kjeft. Faen! Hva skal til? Opplevelser som får tankene til å gå, gir nye giv til flere turer…