Storlangeblanking, svær lysing og havsulemating langt til havs

På årets aller siste vårdag, som for øvrig var en brennhet og nydelig sommerdag, reiste vi halvveis til Shetland på jakt etter diger lange.

Jevnt over er det aldri forhold til å få til noe særlig fornuftig fiske her ute, men denne dagen her var det fullstendig paddeflatt, blå himmel og høy sol, noe som skjer sånn ca. halvannen gang i året.

At alt lå til rette for at vi skulle kunne lykkes, betyr likevel ikke at det ble fullklaff. Langt derifra. Faktisk var det ikke en eneste storlange å spore noen steder. Ikke en liten en heller, for den saks skyld. Mangelen på store langer begynner vi for så vidt å bli godt vant til. Torbjørn pisset riktig nok litt på reglene da han lugget opp en bamse på 32,3 kilo i vinter, men utenom denne har vi jevnt over alltid dårlig uttelling på de større eksemplarene av arten.

Hva dette skyldes har jeg ikke noe godt svar på. Vi fisker riktig i gode områder, men de store holder seg stort sett unna krokene våre. På et eller annet tidspunkt er jeg sikker på at ting kommer til å snu, men inntil videre fortsetter vi altså å stange hodet litt i veggen akkurat på denne fronten. Denne turens eneste godfisk er egentlig et godt eksempel på situasjonen.

Etter å ha drevet opp og ned langs en rekke fine kanter og topper i noen timer, hugg det nemlig tungt hos meg. Vi var begge helt sikre på at dette var en voksen lange, og vi ble ikke noe mindre sikker da fisken tok flere meter snøre på full brems like etter tilslaget, og gjentok dette ytterligere noen ganger i løpet av det første minuttet av fighten.

Annonse

Etter hvert syntes jeg likevel fisken ble litt lett til å være en 20-plusser, som de første utrasene kunne indikere, og jeg begynte å tenke på andre arter enn lange. Det naturlige alternativet helt her ute ville vært en grov sei, men i stedet var det en lysing som etter hvert poppet opp foran oss. Og den var slett ikke liten, heller.

De fleste som leser denne spalten har sikkert fått med seg at vi fisker en del lysing i løpet av et år, men dette er inne i fjordene. At vi skulle treffe på en midt i Nordsjøen, på en typisk langetopp på 150 meters dyp, det hadde hverken Torbjørn eller jeg sett for oss, selv om vi selvsagt vet at de ferdes her ute også.

Jeg var utvilsomt overrasket over fangsten, men en lysing med en lengde på 113 centimeter og et rundmål på 59 centimeter kan en jo ikke akkurat klage over. Vekten stoppet på sin side på meget pene 11,3 kilo. Dette er for øvrig min syvede lysing over den magiske tikilosgrensen, og det nest største eksemplaret av arten jeg noen gang har fått.

Resten av dagen skjedde det fint lite fornuftig. Vi fikk fem-seks brosmer opp til gode fem kilo, noe som jo er fin matfisk, men likevel irriterende når en fisker med hel makrell etter digre langer.

Dagens kuleste opplevelse var det faktisk ikke en fisk som sørget for, men en fugl. Mer konkret en havsule. Disse flotte skapningene ser vi vanligvis på lang avstand når vi går til havs, men denne her var skikkelig selskapssyk, og la seg helt inntil båten etter å ha kretset over hodene våre en stund. Her matet vi den med makrellbiter, og da ble den også værende en god stund, slik at jeg fikk fotografere i vei. Bildeserie ser du her:

Jeg antar at jakten på de store langene fortsetter til høsten igjen, og da satser jeg på at persen på 21,1 kilo står for fall. 25+ hadde vært fantastisk. 30+ en drøm. Begge deler er fullt mulig her hos oss bare en treffer, og det er tydeligvis her vi har en vei å gå…