Håpet var å finne noen store piggvarer da vi reiste nordover i havet tirsdag kveld, men da flatfiskene sviktet fullstendig ble backup-planen iverksatt. Det skulle vise seg å være en god avgjørelse.
Det begynner å bli en stund siden jeg første gang prøvde vadefiske med vindu i Oslofjorden. Siden den gang har jeg også rukket å vende tilbake til hovedstaden i samme ærend, og det har blitt en håndfull fine tunger og skrubber ved hjelp av metoden. Her hjemme har jeg derimot ikke kommet meg til å teste. Ikke før i går kveld.
Det er lenge siden jeg så meg ut området jeg ville teste vinduet i, og Geir, som har fisket mye med vindu i hjemfylket vårt de siste par årene, var ikke vanskelig å få med seg til nye jaktmarker. Vi begynte vandringen på full fjære, og i halvannen time trålte vi sandvikene i området på jakt etter piggvar eller andre kule fisker. Disse var det dessverre få av. Vi traff riktignok en rekke flatfisker, men det var små rødspetter og skrubber det gikk i. Ellers var det plenty av småtorsk, hvitting, sypiker, sjøørret og divesre kutlinger å se, samt tjukt med krabbe. Vi endte likevel opp med å bare kikke. Det var rett og slett ikke noe fornuftig å fiske på i dette området denne kvelden Vi fikk likevel sett oss godt omkring, og det var egentlig det viktigste akkurat denne turen.
Klokken var ikke mer enn 21.30 da vi trakket opp i fjæresteinene igjen, og selv om vi selvsagt kunne fortsatt vadingen på andre steder i nærheten, bestemte vi oss i stedet for å kjøre ut etter havålen. Vi hadde agn i sjøen en liten time senere, og ikke lenge etter var nordlysshowet rett i glaningen vår. Det ble et skikkelig flott skue, og det grønne lyset var usedvanlig kraftig til vår kant av landet å være, spesielt med tanke på at vi bare skriver begynnelsen av oktober. Dessverre hadde jeg ikke kamerapod med meg, så bildene yter ikke lysshowet rettferdighet. Et visst inntrykk får en likevel.
Nordlyset var for øvrig det mest spennende som skjedde de første par timene. Geir dro opp en hågjel på sin alltid tilstedeværende rødhaistang, men utover dette var det helt dødt i sjøen. Klokken var en halvtime over midnatt før det første skikkelige runnet kom, og det var på min venstrestang det var action. Snøret forsvant fort fra snellen, men det var likevel et jevnt og godt drag likt de havålen ofte varter opp med. Ikke noe panisk lyrerun, akkurat. Jeg satte tilslaget mens runnet fremdeles pågikk, og det svarte blytungt i andre enden. Her var det utvilsomt havål på gang, og den var ikke liten.
Det ble et skikkelig basketak med fisken, for den både sterk og vill. Til slutt kom den likevel sigende til overflaten, men ikke i fullfigur slik havålen vanligvis gjør. I stedet kom den rett opp fra dypt vann, og vi fikk ikke noe klart inntrykk av hvor stor fisken faktisk var før etter sikkert et halvt minutt i hodelyktlysene. Da stupdykket den nemlig av all kraft, og vi skjønte at her var det snakk om ti pluss med god margin.
Da jeg fikk fisken til overflaten igjen, roet den ned noen hakk, og Geir fikk lurt den inn i håvmaskene. Fisken var ikke ekstremt lang, men skikkelig brei over nakken og i meget godt hold. Den var også flawless rent utseendemessig, uten så mye som et arr på kroppen. En skikkelig flott fisk, rett og slett.
Vel oppe på land ble havålen veid til 13,7 kilo, fordelt på 156 centimeter. Dette er det nest største eksemplaret av arten jeg noen gang har fått, så ting var egentlig bare velstand. Etter noen kjappe bilder fikk den majestetiske fisken selvsagt svømme tilbake til jaktmarkene sine igjen, i strålende form.
Turen var nå reddet og vel så det, men vi fisket videre ytterligere et par timer. Litt over klokken 02.00 kom det et nytt run hos meg, og også denne gangen svarte det på ålevis i det tilslaget ble satt. Fighten var derimot litt merkelig, så jeg mistenkte at det kanskje var en stor torsk eller noe. Denne mistanken viste seg å ikke stemme, for også denne gangen var det en havål. Med sine 3,5 kilo var det ikke akkurat en fisk å ta på vei for, men siden havål alltid er en kul fisk å få på kroken, ble det ikke akkurat klaging, heller.
To run i løpet av en fisketur er ikke voldsomme greier, men når begge to resulterer i havål på land, er det mer enn gvi odkjent. Mer fisk enn de to ålene og Geir sin hågjel ble det for øvrig ikke denne gangen, men som nevnt kan ikke klage. Flere turer med både vindu og etter havålen kommer plutselig…