Mars er tradisjonelt sett en fiskemåned der det er nokså lite futt i både fjord og hav nord i Hordaland. Dette har også vært tilfellet i år. Likevel endte vi måneden med et pent knippe kvalitetsfisker.
Det har ikke blitt så mye fisking å skrive om den siste tiden, og mye av grunnen til dette er den stadig fraværende Vestlandsvåren. Vi har jevnt over hatt mye vind, ugunstig vindretning og litt for mye nedbør til at det har vært særlig motiverende å reise utpå når mulighetene har bydd seg.
En lørdagsmorgen var det likevel et værhull med fornuftige forhold, og da passet det bra at Lars hadde tatt turen nedover fra Florø akkurat denne helgen. Vi har nemlig hatt en stående fiskeavtale en stund nå, og lørdag bar det altså til sjøs. Jørgen skulle egentlig være med han også, men plikter på hjemmebane gjorde at han måtte bli igjen i Florø denne helgen. Dermed tok Lars med seg onkel Øystein i stedet, og mannskapet var dermed fulltallig.
Med mye strøm i sjøen, var det egentlig bare lysing og glassvar som var aktuelle targetarter denne turen. Hverken Lars eller Øystein hadde fått lysing før, og Lars hadde i tillegg et brennende ønske om å få fisk på over ti kilo. Dette er ikke enkelt å garantere, men sjansene for lysing på 10+ er utvilsomt større enn glassvar på samme størrelse. Dermed ble det lysing.
Vi var på plass i et godt område litt før klokken 10.00, og jeg la båten i ytterkanten av en 130-metersbakke. Lars og Øystein sendte ned paternoster-takler egnet med makrellsider, mens jeg kjørte Hattifnattrigg med hel makrell. Det var meldt stiv kuling bare et par timer frem i tid, så litt effektivitet var nødvendig. Dette var ikke noe problem denne formiddagen.
Det første nappet kom hos Lars i baugen, og ikke lenge etter hadde han full fleks i staget. Fisken kjempet hardt imot, og det ble kjapt klart at det var snakk om et solid eksemplar. Noen minutter senere satte jeg kroken i Lars sin aller første lysing noen gang, en flott fisk som klokket inn til 8520 gram. Fisken bikket ikke ti kilo, men Florø-Larsen (nei, ikke han eller han) var likevel smørblid.
Noen minutter senere var det onkel Øystein sin tur. Nappet kom, tilslaget ble satt og en liten lyr ble raskt heist om bord. Ytterligere noen minutter gikk, og så nappet det hos samme mann igjen. Snart var også hans første lysing-fight i gang. Fisken var ikke like stor som nevøen sin, men 6320 gram er slett ikke noen dårlig debut på arten, det heller.
Nå var det bare skipperen som var fiskeløs, men det tok ikke lang tid før det var action på den hele makrellen min, heller. Tilslaget satt som det skulle, og jeg begynte å sveive inn det som kjentes ut som en fisk i firekilosklassen. Da fisken var ti meter under båten nappet det hos Lars, også. Han gjorde tilslag, og snøret mitt gikk i slakk. Braidbrudd så det sang etter.
Snøret mitt hadde tydeligvis kommet borti Lars sitt på vei opp, og baugmatrosen unnskyldte seg voldsomt. Han var selvsagt helt uskyldig oppi det hele, men kjedelig var det uansett. Situasjonen var litt merkelig, men plutselig fikk Lars det travelt med å sveive igjen. Nappingen i stangen hans gav seg nemlig ikke. Jeg sa til han at dersom vi er skikkelig heldige nå, så kommer takkelet mitt opp igjen. Og heldige var vi.
Fisken som nappet i Lars sitt snøre var nemlig den samme som hadde hele Hattiflattriggen min langt nede i svelget. Braiden min hadde blitt kuttet to centimeter fra swivelen, og hele agnriggen, knekkfortommen, blyloddet og en lysing på fire kilo hang fint dandert nedover Lars sin paternoster-rigg. Snodige greier, men vi klager ikke.
Med Hattifnatten knytt på igjen, og ny agnfisk på tandemoppsettet, var det jeg som fikk det eneste napet på drift nummer to. Denne fisken tok på typisk storlysingvis, seigt og stillestående, og da jeg satte tilslaget etter et godt halvminutt, var det bom stopp i andre enden. De første sekundene var jeg helt sikker på at jeg hadde kroket ondemannen selv, men så gikk ting litt enklere. At det var en stor fisk i andre enden var det likevel ingen som helst tvil om.
To ganger på vei oppover snudde lysingen, og tok et par meter med snøre. Dette er det bare 10+-fiskene som har klart å gjøre tidligere, så jeg hadde et godt håp om at også denne kunne være over den magiske grensen. Det var den, men bare såvidt. Fisken ble landet udramatisk, og vekten stabiliserte seg på 10 140 gram. Fisken var bare en centimeter lengre enn Lars sin, men mye feitere og breiere over ryggen, tiltross for at Lars sin på ingen måte var noen slank fisk. Over en kilo med lever utgjorde hovedvekten av mageinnholdet til min fjerde lysing på over 10 kilo.
Etter dette skjedde det ikke så mye. Vi lot lysingen være i fred, og testet noen drift etter lange i stedet. Disse gikk altfor raskt, og plutselig kom også det varslede været, piskende. Da vi sveivde opp hang det en liten lusuer på en av krokene til Lars, slik at samtlige om bord endte dagen på to fisker hver, selv om jeg strengt tatt mistet den ene, og Lars strengt tatt sveivet den opp de siste favnene.
Mars er altså tradisjonelt sett ofte en treg fiskemåned i fjordene, men lysingen kan en stort sett alltid stole på. Derfor gjelder det å vise måtehold, og gi seg eller bytte plass etter noen fisker. Det er ikke alltid like enkelt når fisken er i dytten, men det er likevel det eneste fornuftige å gjøre.
Dette hadde også Lars og Øystein full forståelse for, og de to var mer enn fornøyde med uttellingen denne formiddagen. Mye kvalitetsfilet til middag ble det også.
En ukes tid senere var det langt fra pent vær, men av og til må en bare på sjøen, uansett hvilke forhold som måtte råde. For min del kommer denne trangen gjerne sigende når jeg har sittet foran PC-en i for mange dager i strekk uten skikkelige lufteturer. For broder Torbjørn pleier den å komme rett før han skal ut og reise, enten det er i jobbsammenheng eller på ferie.
Denne dagen var det Torbjørn som måtte på sjøen. Avreise til en god uke i sol og varme ventet dagen etter, og da grep panikken han. Jeg var for så vidt klar for fisking jeg også, for fuglene skal vite at det har blitt noen lange dager de siste ukene. Værvarselet var sånn midt på treet, men siden vi vanligvis ikke bryr oss så mye om akkurat dette, avfeide vi de meldte ti sekundmetrene som fiskbare. Yr lovet til og med sol, så hvor gale kunne det egentlig bli? Veldig gale, skulle det vise seg.
Vi var på sjøen litt utpå formiddagen, og konstaterte kjapt at Yr kunne ta seg en pose med småboller. Det blåste minst 15-16 sekundmeter, og noen av kastene var garantert oppe i liten storm. I tillegg var solen fullstendig fraværende. Det var helt grått på himmelen, og det regnet trollkjerringer. Innimellom ble regnet også byttet ut med sludd, og en og annen tung haglbyge kom også farende. Det var i det hele tatt utrivelig å sitte i en åpen båt.
Normale mennesker hadde kjørt til land igjen for lenge siden, men hos oss var det opplest og vedtatt at denne dagen skulle brukes til fisking. Det planlagte langefisket i havet utgikk riktignok med høye kneløft, men fjordafiske var fremdeles mulig. I alle fall om vi gikk etter arter som liker at det er fart i agnet. Lysing og glassvar var alternativene, men siden Torbjørn var med var det egentlig bare førstnevnte art som var aktuell.
Denne dagen testet vi ut utkanten av et område som har levert mye bra lysing tidligere, og det var ikke noe dårligere her. Faktisk var fisket veldig godt, tiltross for latterlig avdrift og praktisk talt dorging med hel agnfisk og 650-grams blylodd.
Vi har som tidligere nevnt som policy å gi oss mens leken er god når vi fisker lysing, og denne fredagen ble dette etter at syv fisker hadde havnet i båten. Torbjørn fikk fem av disse, og det var virkelig fin fisk. De tre største var alle over åtte kilo, med 8,4 på topp. Da hører det også med til historien at en av 8-plusserne måtte taues 50 meter i overflaten etter at snørene våre hektet seg i hverandre, og fisken fløt opp mens vi jobbet med floken.
For min del gikk ting litt tråere denne dagen. Jeg misset først en tilsynelatende stor fisk i tilslaget, og de to neste som jeg faktisk kroket, slapp på vei opp. Begge kjentes fine ut, men det får vi aldri vite med sikkerhet.
Omsider klarte jeg likevel å kroke en fisk som ble med hele veien. Denne var ikke like stor som Torbjørn sine, men 7,4 kilo er et bra stykke lysing, det også. På det siste drivet hugg det hos meg igjen, og denne gangen var det en virkelig flott fisk som tok den hele makrellen jeg serverte. I båten var vekten godt oppe på titallet flere ganger, men kontrollveiingen i land en god time senere viste 9,8 kilo. Ikke 10+ denne turen altså, men utvilsomt en meget flott fisk likevel.
Det planlagte sistedrivet ble også det siste, tiltross for at fisket var brennhett. En må bare vise måtehold når en har en slik fantastisk sports- og matfisk så lett tilgjengelig. Dette er en ordning vi lever godt med, for det kommer alltid nye fiskedager.
Siden det fremdeles var litt dag igjen da vi avsluttet lysingøkten, gjorde vi et pass etter lange, også. Dette ble ikke det helt store. Jeg lurte opp en liten sykkelpumpe, som utvilsomt gapte over for mye, men det ble med denne ene. Den siste timen brøt for øvrig den meldte solen gjennom skydekket, og vi fikk kjenne på antydning til vår. Bare synd at vi allerede var våt til skinnet…
Som nevnt opptil flere ganger nå, er mars ofte en treg fiskemåned her hos oss. Mange arter er travelt opptatt med gyting, og langt mindre på hugget enn vanlig. En må derfor jobbe hardt for å finne fisk, og faktisk få den til å bite. Slikt blir det gjerne noen blanketurer av, men det er mulig å treffe bra nå også.
En dag det lysnet litt, hadde Kristian, Magnar og jeg oss en økt på dypet, for øvrig en tur som har blitt utsatt lenge. Målet var kolmule, vassild og blålange. Kristian har aldri fått kolmule tidligere, og denne mente jeg å kunne garantere, tiltross for at mars altså jevnt over er en utrolig treg måned (har vi fått med oss at mars gjerne er en treg måned nå, eller?). Denne turen understreket det vi nå må ha forstått, men vi fikk likevel halt opp litt fisk.
Det var hos meg det var action først, og to kolmuler på 560 og 720 gram havnet nokså kjapt i stampen. Etter dette ble det stille, men etter en stund kunne også Kristian melde om fast fisk. Opp kom en utgytt mule som burde vært 200 gram tyngre. Ikke voldsomt til matfisk denne, men et flott agn til storlange og lysing. Og ikke minst ny art, altså.
Utover dagen fortsatte ting i tregt tempo, men noen flere fisker dukket likevel opp. Kristian fikk ytterligere en kolmule, denne gangen en finfin 700-grammer som vi glemte å ta bilde av. Jeg på min side dro tre eksemplarer av samme art, inkludert en litt kort, men virkelig feit specimenfisk på 820 gram. Denne hadde absolutt kondisjonen, men manglet noen centimeter på å kunne utfordre Norgesrekorden på 932 gram. Flott fisk, uansett.
Hos Magnar i baugen skjedde det nesten ingenting. I løpet av hele dagen fikk han bare en liten svarthå, men slik er fiskingen av og til. Spesielt i gytemåneden mars. Da må en som nevnt ofte treffe utrolig bra for å lykkes, og det er ikke alltid like enkelt. Belønningen kan til gjengjeld være virkelig god, i form av gyteklar og tung rognfisk av forskjellige slag.
Det er en gyteklar dundre av en lange jeg har aller mest lyst på akkurat nå, men de største langene er ikke bare enkle å komme i kontakt med. I slutten av måneden hadde Lars-Ivar, Kristian og jeg oss likevel et forsøk, og selv om ting ikke gikk helt etter planen, ble det likevel en veldig fin dag på sjøen, samt godt med fisk i kassene.
Tåken lå tykk innaskjærs denne dagen, men da vi kom oss til havs var det høy sol og havblikk. Dønningene går en aldri helt klar her ute, men været var egentlig så bra som vi kunne håpe på. Faktisk var det nesten for fint, for vi hadde tilnærmet null drift. Dette er ikke noen fordel når en fisker etter lange, så optimismen var bare sånn halvveis.
Det hele begynte også relativt tregt, noe som førte til at vi byttet plass noen ganger. Da vi omsider traff fisken, ble det likevel både dobbel- og trippeldrilling. Et knippe brosmer i to-tre-kilosklassen og langer på mellom tre og seks kilo så etter hvert innsiden av fiskekassene. De store uteble dessverre, men et par halvstore ble det i løpet av dagen.
Lars-Ivar fikk dagens fisk med en lange på 10,4 kilo, mens jeg fikk den nest største på 8,6. Ellers ble det mye bra matfisk, og da vi gjorde opp status etter en hel dag på sjøen, kom vi til ti langer, ti brosmer og en sei. Dette er nokså mye bedre enn det vi har prestert på de siste turene på vestsiden av Fedje, og det er jo noe.
Fiskene tok for øvrig jevnt over på hel agnfisk på 300-400 gram. Med så store agn sikter vi stort, men det er ikke dermed sagt at ikke mindre fisk forsyner seg, også. De store langene som både Lars-Ivar og Kristian har en tendens til å få, ville dessverre ikke være med på leken denne dagen. Dette er nokså vanlig prosedyre for mitt vedkommende, så ingen overraskelse der. Jeg har likevel ikke tenkt å gi meg med det første.
Det virker for øvrig som om det er mye i sjøen som er forskjøvet noen uker fra normalen, så jeg har troen på at det går an å komme i kontakt med en gytelange også i april. Vi får krysse fingrene og håpe på pent vær de kommende ukene…