November har vært en hektisk måned, men det har likevel blitt tid til noen turer med stengene. Fisken har også vært i dytten, så uttellingen så langt denne måneden er helt upåklagelig.
Tidlig i måneden var jeg ute for å filme noen små fiskesnutter til et prosjekt vi har gående. Det var absolutt en fin dag for utendørsaktiviteter, med lite vind og tendenser til sol, men det kunne utvilsomt vært varmere.
Poenget denne dagen var å filme en rekke tips, triks og fiskemetoder, så jeg rigget i tur og orden opp fire stenger med forskjellige takkel og agn. Erfaringsmessig er det tregt på denne plassen når det er lyst og kaldt, men en og annen knurr og sandflyndre pleier å dukke opp. Derfor regnet jeg egentlig med at det skulle bli fangst av et eller annet slag. Det ble det, også.
Det første runnet kom nokså med det samme, og ikke overraskende var det en knurr som hadde funnet reken jeg serverte. Denne fikk etter hvert selskap av flere artsfrender, og det største eksemplaret var relativt bra med sine 480 gram. Ingen kjempefisk, men absolutt godkjent.
Jeg hadde med meg en stamp som jeg fylte med vann før fisket begynte, og alle fisker ble raskt plassert i denne etter fangst. Skal en bedrive fang og slipp når det er kaldt ute, er det nemlig viktig at fisken er i den kalde luften så lite som mulig. Spesielt må øyne og slimlag beskyttes fra å fryse til, noe som i praksis betyr hele fisken. Dersom du ikke har en stamp med vann tilgjengelig, fungerer det for øvrig fint å la fisken stå i vann i en stor håv.
I løpet av dagen fikk jeg knurr på reke, makrell, scampi og kombinasjoner av disse tre, men det var ikke før det runnet på det største agnet mitt at ting ble interessant. 7/O-kroken egnet med en hel scampi og en solid filet med makrell var egentlig beregnet på stor hyse eller kanskje kveite, men i stedet var det en meget fin rødspette som hadde glefset i seg det det store agnet.
Fisken holdt bunnen hele veien inn, så jeg regnet med at det var flatfisk, men at det skulle være en bælfeit rødspette på 1300 gram hadde jeg ikke sett for meg. I alle fall ikke i november og minusgrader. That´s agnfiske i sjøen for you…
Jeg endte dagen på seks eller syv knurr, en rødspette og en svær taskekrabbe. Dette er mer enn innafor med tanke på at selve fiskingen egentlig var underordnet på denne turen.
Allerede dagen etter ble det en kveldsøkt med kystmeiteutstyret. Turen gikk rett over broen, og håpet var at en stor lange eller en havmus skulle lure i dypet. Ojan og jeg truet på i fem timer, men suksessen uteble. Det vil si, vi fikk begge hver vår lange, men det var bare fisker på et par kilo. Ojan fikk også en pigghå, mens jeg halte på de andre småhaiene fra dypet hele kvelden. Jeg endte til slutt på åtte eller ni hågjel og en svarthå. Slikt er alt annet enn moro fra 150 meters dyp, men det er likefullt en del av gamet.
Torbjørn var for øvrig også med oss et par timer også, men han var så giddalaus at han ikke engang hadde med seg fiskeutstyr. Han fikk derfor ikke noe fisk, heller. Vi andre var altså litt bedre, men ikke mer enn litt.
Et par dager senere var jeg på ny ute med fiskestengene, eller rettere sagt fiskestangen. Egentlig var jeg bare nede og sjekket båten etter den kraftige vinden som feide innover oss kvelden i forveien, men siden sjøen er latterlig klar for tiden, tenkte jeg å teste om det var futt i noen av småartene i båthavnen i samme slengen. Det var det.
Først skjøt en relativt stor dvergulke ut fra under en stein, og etter å ha tenkt seg om i to sekunder, inhalerte den rekebiten jeg serverte. Vekten stoppet på 68 gram, noe som faktisk er ny pers med åtte grams margin for mitt vedkommende. Det er jo noe. Fisken ble for øvrig ytterligere et gram tyngre like etter, men det var ikke intensjonen. Mer om dette nokså snart.
Etter at dvergulken hadde fått plass i et Norgesglass med vann, fortsatte fisket. To minutter gikk, og så var innbyggertallet i glasset fordoblet, Denne gangen var det en svartkutling på 32 gram som falt for reken min.
I le av et båtskrog stod en liten stim med tangkutlinger, og med en latterlig liten Tanago-krok og et microskopisk rekefragment, fikk jeg snart lurt opp en av disse. Jeg tenkte egentlig at denne ville klare seg fint i glasset i noen minutter, men dvergulken sitt nylige fangenskap hadde tydeligvis ikke svekket matlysten dens i særlig grad. Tangkutlingen gikk nemlig ned på høykant, and that´s all she wrote. Det er hardt å være småfisk i en glasskrukke.
Uken etter ble det tid til et par timer på fjorden, og på dypet skjedde det mye i løpet av en intens fiskeøkt. Jeg begynte fisket på 160 meter, og kolmulen var på plass med det samme. Slik fortsatte det, og det spilte liten rolle om jeg fisket oppe i skråningene eller ute på flatene. Kolmulene var overalt, og det gikk sjelden mer enn et minutt fra loddet traff bunn til det var fast fisk.
Jeg fisket fra 155 meter og ned til 220, med makrell, kokt reke og råreke som agn, og fisken var i dytten hele veien. De fleste tok 15-20 meter over bunn, men det satt også noen fisker på den nederste kroken, som fisket fem-seks meter over bunn. Innimellom mulene ble det også et par svarthå ute på mudderflatene, men dagens targetart, den stadig fraværende skolesten, dukket ikke opp denne gangen, heller.
Jeg hadde riktignok troen på at det kunne være lest på gang da jeg kroket en fisk med litt mer tyngde og attitude enn svarthåen og kolmulen midt ute på en flate, men det viste seg å være vassild. Denne fikk selskap av ytterligere to artsfrender før mørket begynte å sige innover fjorden, men stampen forble alså skolestløs.
Da status ble gjort opp etter et par timer med mye sveiving, lå det ni kolmuler og tre vassild i stampen. Samtlige fisker veide godt over halvkiloen, med vassild på 1080 gram og kolmuler på 780 og 800 gram på topp. I tillegg ble to trehektos svarthåer sluppet tilbake.
Både kolmulen og vassilden er flott matfisk, så det blir noen middag av denne fangsten. En del av den kommer også til å bli agn når det skal satses etter stor lange og lysing utover vinteren og våren. At mule og vassild står på menyen til de store fiskene våre er nemlig hevet over all tvil, og begge artene har vist seg som meget gode agn ved tidligere anledninger.
Fredag kveld ble det en tur sørover til Bergen for litt takkelknyting på Campelen og fisking på Bonten etter gammelt. Jeg var på plass et par timer etter at det hele startet, men da jeg ankom Campelen var det bare Kristian som holdt fortet. Folk var tydeligvis opptatt denne kvelden, for det var flotte forhold for fisking.
Vi laget litt takler for både det ene og det andre en times tid, men siden ingen flere fisketryner dukket opp, gav vi oss i åttetiden. Kristian hadde litt å gjøre i butikken, så jeg kjørte bort på Bonten på egenhånd. Her rigget jeg først en karpestang, og sendte en makrellstrimmel utover, og mens jeg holdt på å rigge stang nummer to, kom det første runnet. To minutters fiske var alt som skulle til før det var fast fisk.
Målet denne økten var havmus. Håpet var småflekket rødhai. Førstnevnte er utvilsomt mest realistisk på denne plassen, men begge deler skjer fra tid til annen. Denne første fisken var ingen av delene. Derimot var det en liten lange som etter hvert kom sigende mot land. Fisken tok grunt, og var ikke sprengt. Derfor fikk den også friheten tilbake, og svømte fint ned igjen. Vi var i gang.
Den neste halvtimen ble hektisk. Jeg hadde nemlig ikke mer enn så vidt fått ut to agn, før det på ny runnet. Denne gangen svarte det litt bedre i andre enden av tilslaget, og jeg fikk troen. Det skulle det vise seg å være god grunn til. Snart kom nemlig et par store, lysende øyne til syne der ute i mørket. Årets første havmus!
Det var ingen kjempefisk, men med sine 1520 gram var den mer enn godkjent. En så kul art som havmusen kan egentlig være så liten eller stor den bare vil. De er fantastiske skapninger, uansett. Dessuten er det nesten to år siden sist jeg fikk et eksemplar av arten, så gjensynet med en gammel kjenning var kjærkomment.
Fisken fikk for øvrig hvile i håven i sjøen mens jeg egnet om igjen, og der ble den faktisk stående en stund. Det var nemlig mye action den første fisketimen på Bonten, og en lyr i tokilosklassen og en liten hyse var en tur oppe på kaien og hilste på før jeg fikk konsentrert meg om havmusen, igjen.
Midt under fotograferingen kom Kristian tuslende, så også han fikk tatt en kikk på fisken før den fikk svømme tilbake, igjen.
Etter de fire første fiskene skjedde det lite. Vi fisket ytterligere et par timer, men det eneste tellende resultatet ble nok en liten hyse og en svær taskekrabbe. Det er likevel liten grunn til å klage på uttellingen i løpet av bare noen timers med kveldsfiske. Midt i Bergen sentrum.
Onsdag ettermiddag hadde jeg meg en tretimersøkt med kystmeiteutstyret, på jakt etter piggskate. På denne plassen når en dyp på 15-20 meter på de lengste kastene, og en fisker på fine sedimenter uten slimål og med minimalt med krabbe. Fisk er det derimot mye av, og både artsmangfold og størrelsen på fisken er ofte bra. Slike steder må en bare like.
Jeg rigget opp to stenger, og sendte makrellagn ut på sandbanken. Fem minutter senere var dagens første fisk et faktum, en sandflyndre på 300-400 gram, som raskt fikk friheten tilbake. Ikke targetarten, men likevel en start. Og det er viktig å komme i gang.
Da begge stengene var i aksjon igjen, satte jeg meg ned og laget noen takler. Her ble jeg sittende i min egen verden en god stund, men denne ble jeg rykket brutalt ut av da det plutselig runnet skikkelig på høyreflanken. Jeg kastet meg over stangen og gjorde tilslag. I andre enden var det bom stopp. I to sekunder trodde jeg at det var verdens største skate som hadde funnet agnet mitt, men så skjønte jeg at noe var galt. Snøret var nemlig i overflaten, og jeg satt fast i noe stort og tungt som fløt rundt der ute.
Karpestangen slo nesten knute på seg, men tingen der ute, som først så ut som en halvveis nedsunken tømmerstokk, flyttet etter hvert litt på seg. Og da jeg fikk snudd den, dukket det opp et gevir. Dette var definitivt ingen tømmerstokk.
Opp gjennom årene har jeg fått mye rart på kroken, men døde hjorter har jeg vært skånt for. Til nå. For det var faktisk en død hjort som hang fast i snøret mitt. Den har tydeligvis kommet drivende med den kraftige overflatestrømmen, og utrolig nok gått rett i snøret mitt. Og det var ikke en liten hjort, heller. Med seks tagger på hver side, kvalifiserer den faktisk til betegnelsen kronhjort. Det er ikke verst på en 2,25-punds karpestang.
Needless to say var det tungt å få hjorten til land. Helt inn fikk jeg den da heller ikke, men at jeg tauet det døde dyret 20-25 meter, det er helt sikkert. Noen meter fra land satte hjorten seg fast i noen fortøyninger, og da jeg satte hardt mot hardt, løsnet snøret. Ti minutter senere snudde strømmen, og hjorten fløt innover i fjorden igjen. Trist at et så flott dyr skal ende livet ved drukning, men naturen er som kjent nådeløs.
Hjorten gav utvilsomt årets fleks for min del, men det skulle bli mer stangbøy de neste timene. Først ut var en en lyr på snaue to kilo. Denne fikk friheten tilbake. En liten halvtime senere runnet det på ny, og denne gangen luktet det skate. Dette ble bekreftet da jeg satte tilslaget. Fisken var ikke veldig stor, men med sine gode 3,6 kilo, var den mer enn velkommen. Og den svømte fint tilbake der den kom fra etter et par kjappe bilder og litt hvile i håven.
Jeg trodde en stund at skate nummer to for dagen var et faktum bare ti minutter senere, men etter hvert avslørte fisken seg som noe annet. Jeg håpte på stor hyse, men i stedet var det en torsk på snaue fem kilo som etter hvert havnet på land. Dette var en skikkelig fin fisk, så den ble med hjem. Ytterligere en fisk skulle se tørt land denne økten, en sei på snaue 1,5 kilo, som også ble art nummer fem for dagen.
Dersom noen skulle være i tvil, er det fremdeles relativt høy temperatur i sjøen, og det er mange arter som er aktive på grunt vann. At de tar på naturlig agn er også hevet over enhver tvil, så det er bare til å komme seg ut med stengene, folkens.