Fiskedrømmen som gikk i oppfyllelse



Del dette:

Fem minutter etter at loddet hans traff bunnen, satt Bohdan Kozhushko med store øyne og en firekilos lysing i fanget. Backpackingturen til Norge midt på vinteren ble en drøm som gikk i oppfyllelse.

Internett gjør verden utrolig mye mindre. Om den saken hersker det absolutt ingen tvil. Nettet kan også brukes til alt, blant annet relasjonsbygging på tvers av landegrenser. Det er ikke mer enn en interesse eller en felles bekjent som skal til før en plutselig prater med mennesker en aldri før har møtt, på motsatt side av kloden. Det var nettopp disse tingene som førte Bohdan Kozhushko og Volodymyr Karpyk fra Lviv, Ukrainas nest største by, til vesle Knarvik en tirsdagskveld i slutten av januar 2017.

De to musikerne ble kjent med min tante, som er fra samme sted som meg men har bodd i England de siste 20 årene, på en eller annen korpstilstelning i Polen for et par år siden. Musikken knyttet vennskapsbånd, og da de to ukrainerne bestemte seg for å reise på backpackingtur til Norge nå i vinter, ble den engelske korpstanten med strilegener kontaktet.

På morssiden min er korps Guds gave til mennesket, og det er de som bærer Hopland-navnet som er utstkuddene i familien, da de liker fisking og fotball. Det var derfor med en viss (og i aller høyeste grad sunn) skepsis jeg leste meldingen som tikket inn fra tante Eldfrid for en god ukes tid siden. Når både korps, trekkspill og backpackere som trenger husly står i første setning, begynner nemlig alle varselslamper å blinke i panelet mitt. Ikke på grunn av backpackerne altså, men på grunn av hva de eventuelt bringer med seg av fandens musiske leven i bagasjen.



Ting løste seg heldigvis kjapt. De reisende musikantene skulle få husrom hos min trombonespillende onkel som også bor i Knarvik, mens min rolle oppi det hele ble å ta med karene på fisketur. Betingelsen var selvsagt at alle eventuelle blåse- og belginstrumenter ble igjen på land. Det får være måte på, liksom.

Torsdag ble dagen da fisken i Osterfjorden skulle til pers, og det var to meget klare ukrainere jeg plukket opp hos min onkel tidlig på kvisten. Sekkene de hadde med seg var også for små til å skjule eventuelle trompeter og femradere, så dette her så meget lovende ut.

For Bohdan var det aller første fisketur i sjøen, mens Volodomyr aldri før hadde tatt i en fiskestang. Her luktet det ilddåp lang vei, for karene ble utstyr med hver sin flytedress og hver sin Kenzaki. Så bar det til sjøs på jakt etter Osterfjordens dyptlevende rovdyr.

De to gjestene gliste da de ble plukket opp, og glisene ble hengende på hele dagen, tiltross for bra med sjø og skvalping da vi krysset fjorden. Jeg prøver å tenke på hvor flott naturen vår er så ofte som jeg kan, men for de langveisfarende gjestene var dette noe helt nytt. Og det var mektig. Det ble filmet og knipset bilder over en lav sko, og glisene var som nevnt på plass absolutt hele dagen.

Det viste seg for øvrig at min skepsis (igjen sunne, det går jeg i graven på) var heller uncalled for akkurat denne gangen. Det ble nemlig ikke snakket om korps i det hele tatt. Kanskje var det naturen som overrumplet gjestene? Eller kanskje de hadde fått et hint fra en slektning om hva som er tabu i Hopland-slekten? Ikke vet jeg, men en kjekk tur ble det i alle fall. Det viste seg også at både Bohdan og Volodymyr var gode villmarksfolk, med fjell- og isklatring som hovedinteresse ved siden av spillingen. Den kalde vinterluften var derfor ikke noe problem i det hele tatt.

Men så var det fiskingen, da. Dypvannsfiske var de to altså helt blanke på, men etter et lynkurs og litt riggehjelp, hadde de snart agn i sjøen. Det tok ikke mange sekundene før det var aktivitet hos Bohdan, og like etter hadde han sveivet seg innpå en fin lysing. Det ble naturlig nok rabalder og hoiing da firekilosfisken ble løftet om bord, for en så stor fisk hadde ferskvannsfiskeren aldri fått før.

Ikke lenge etter var det Volodymyr sin tur. Hans første fisk noen gang ble en liten brosme, men et kvarter senere kunne også han juble for sin første lysing. Bohdan fulgte opp med en brukbar lange og en liten sei, og stemningen om bord var elektrisk.

Utover dagen ble det ytterligere noen langer og et par lyr, men vi tok oss også tid til en liten safari for å se på de høye fjellene som omkranser Osterfjorden, og ikke minst dens rike fugleliv. Vi passerte både skrav, ærfugl, måker, haveller og svaner på vår vei, men det var den majestetiske og alltid tilstedeværende havørnen som ble høydepunktet blant de bevingede.

Det var to meget fornøyde backpackere som steg i land etter noen timer på sjøen. Via internett hadde det kvelden i forveien blitt klart at ferden nå skulle videre til Askøy, der noen gjestmilde sjeler hadde et par ledige sofaer å låne bort den neste natten. At karene fikk med seg et par poser med filét av selvfanget fisk til sine nye verter, gjorde selvsagt ingenting.

Turen til Bohdan og Volodymyr gikk fra Ukraina, via Polen og til Oslo på lavbudsjett. Herifra tok de bussen over fjellet til Bergen, og etter å ha besøkt Fløyen i liten storm, busset de videre til Knarvik. Her fikk de oppleve mye vær, men den dagen vi var på sjøen stilnet det etterhvert helt av, og solen var også fremme innimellom. De to ukrainerne var triveligheten selv, og en fornøyelse å ha med på sjøen. Opplevelsene var også, såvidt jeg kunne forstå, virkelig minneverdige.

Bohdan kunne for øvrig fortelle at han alltid har drømt om å fiske i Norge. Den drømmen gikk i oppfyllelse, for Osterfjorden leverte som alltid.

Del dette:
Prev Sjekk hva Ronny og Tore dro opp av et hull i isen
Next Her er norgesmesteren i sportsfiske 2016

Comments are closed.