Fiske utenfor stuedøren

I løpet av et fiskeår blir det en del reising på meg og fiskestengene mine, og det er nesten alltid like moro. Likevel er det klare hovedfokuset mitt på nærområdefiske. Dette henger sammen med at det er mye spennende å fiske etter innen rimelig kjøreavstand fra der jeg bor. Det aller meste av mitt fiske skjer innen en radius på fem mil fra Knarvik, som igjen ligger tre mil nord for Bergen, og det området som kanskje er mest interessant av de alle, ligger faktisk bare et steinkast fra terrassen min. Bokstavelig talt.

Osterfjorden er lang, dyp og full av små sidearmer med grunnere partier. Her kan du fiske etter skrubbe på en halv meters dyp, og fem minutter med båt senere senke håkjerringtakkelet ned til godt over 600 meter. Fjorden er en del av innseglingen til Bergen fra nord, og den huser det meste en dedikert sjøfisker og artsjeger kan ønske seg. Spesielt en som liker seg på dypet. Morsomst av alt er at det gjort utrolig lite pionerarbeid med sportslig redskap her. Line- og trålfangster, primært gjort av privatpersoner og i utdanningsøyemed, tyder derimot på at her bør det fiskes mye mer fra båt. Stor blålange, lysing, spisskate, havmus, skolest, stor vassild- og kolmule, sølvtorsk, laksesild og lysprikkfisk er bare noe av det fast og bevegelig redskap har fanget i Osterfjordens dype renner. At yrkesfisket i fjorden også er helt minimalt, kanskje til og med fraværende, gjør plassen enda mer interessant. En vet faktisk ikke med sikkerhet hva som kan lure der nede i dypet.

Osterfjorden as — Osterfjorden er lang, dyp og spennende.

Selv har jeg fisket i Osterfjorden i over 20 år, men helt klart mest fra land. I barndommen gikk det mest i slukfiske etter lyr, før sjøørreten fikk mer og mer oppmerksomhet. Innimellom ble det fisket flyndrer, gylter og annet småsnacks. Etter hvert bel det også mer og mer tyngre kystmeite, og diverse småhaier, lange, brosme og havmus ble mer eller mindre vanlige fangster. De siste årene har det også blitt noen turer med båt innover i fjorden, både etter piggskate i grunne sund, og etter håkjerring på dype sletter. Sistnevnte har jeg ennå til gode å stifte bekjentskap med, men jeg har sett bilde av et eksemplar på tre-fire meter tatt midt i terrasseutsikten min. Så de finnes. Kort fortalt er Osterfjorden spennende. Veldig spennende. Og når noe er spennende, er det som kjent bare en ting å gjøre: Ut og fisk!

Denne fritorsdagen var jeg lovet både sol og fine vindforhold, med innslag av litt regn innimellom. Vill tipping, med andre ord. As usual. Men, tippeprognosene var til å leve med, og mer trenger en ikke.

Planene var enkle, men målsetningene likevel nokså hårete. Jeg skulle begynne rolig etter glassvar på en ny plass jeg hadde sett med ut på sjøkartet, langt inne i Osterfjorden. Etter noen timer her inne skulle det satses etter skolest på dypet. Opplegget hadde ikke akkurat great success bokstavert over hele seg, men en bra båttur skulle det i alle fall bli. Og det er alltid kjekt å kunne bruke en sjelden fridag på sjøen.

Med base på Radøy ligger Antaresen ideelt til om jeg vil til havs, men om jeg vil fiske rett utenfor stuedøren er situasjonen litt annerledes. Det er tungvint å kjøre en god halvtime nordover fra Knarvik, laste i båten, og så ta sjøveien tilbake igjen til der en kom fra. Men slik er nå engang realitetene, og det er ikke så mye å gjøre med den saken. Å få båtplass i Knarvik er nemlig omtrent like enkelt som å innføre demokrati i Nord-Korea. Derfor måtte jeg tidlig opp denne torsdagen, for å få mest mulig ut av dagen.

Klokken 09.30 seg jeg inn på plassen jeg hadde funnet på sjøkartet. Et femminuttersstopp i Bognestraumen hadde gitt meg de ti agnmakrellene jeg trengte for dagen, og nå skulle altså glassvaren til pers. I motsetning til sine slektninger, piggvar og slettvar, er glassvaren så godt som uspiselig. Kjøttet smaker Grandiosaeske, og med sin ofte nesten gjennomsiktige kropp lever fisken opp til navnet sitt. En kjent, norsk sportsfiskepersonlighet uttalte også en gang at fisken fighter like bra som tre meter dasspapir. Det er jeg nokså enig i. Jevnt over er det lite tiltalende med denne fisken, bortsett fra det viktigste. Den er utrolig stilig. Og den er et rovdyr av dimensjoner, med en enorm kjeft. Derfor er den også moro å fiske etter.

Jeg har etter hvert fått en del glassvarer, men det er alltid moro å sjekke om nye plasser leverer. Og denne plassen skuffet ikke. Jeg rigget opp med en dobbel fastbom denne torsdagen. Den største kroken ble egnet med en lang makrellstrimmel, mens den minste ble utstyrt med en reke/makrell-combo. Fem minutter etter at jeg traff bunn var det fleks i staget, og opp kom en hvitting/makrell-doublet. Makrellen tok den minste kroken på vei opp. Ikke det jeg var på jakt etter akkurat, men det rolige driftet hadde da også nettopp begynt.

50 meter med driving senere nappet det igjen, og denne gangen kjentes det unektelig flat ut. Og flat var fisken som etter hvert kom til syne. Opp fra rundt 50 meters dyp kom targetart nummer en for dagen sigende. Glassvaren satt pent, og etter å ha blitt fotografert og veid til 820 gram, fikk den friheten tilbake. Slett ingen dårlig start, selv om vi ikke akkurat snakker om trofefisk.

Og den har noen utrolig fascinerende øyne.

Ingen kjempefisk, med 820 gram er godkjent.

De neste to driftene førte med seg ytterligere litt fisk. Et par små brosmer, en liten lange, en knurr og en lusuer hadde seg alle et opphold i båten før de gikk på sjøen igjen. Med naturlig agn på krokene må en regne med en del bifangst, spesielt på dybder mellom 15 og 100 meter. Her er det mye rart som lever, og det blir fort en del arter i løpet av noen timer. Noe som i seg selv er moro, og en god måte å få ferske fiskere hektet på verdens beste hobby.

Lusuer blir det fort en del av inne i fjordene.

Ettersom den nye plassen hadde levert, gikk jeg etter hvert over til dagens andre, og langt vanskeligere plan. Her skulle det satses etter dypvannsfisken skolest, et prosjekt jeg hadde minimalt med tro på. Men uten snøret i sjøen får en som kjent ingenting, så det var bare å manne seg opp. Da jeg 20 minutter senere sendte et firekroks-paternoster med 6/0-kroker egnet med makrell nedover i dypet, lå fjorden nokså blank. Driften var på under en halv knop, og jeg traff bunn på 330 meters dyp. I følge en gammel linefisker som en eller annen har snakket med en eller annen gang, står skolesten 18 favner over bunn. Dette er trolig bare et tall som er plukket ut av et eller annet rævhål, men at skolesten liker seg litt over bunn medfører ofte riktighet. Dette gjelder også flere andre dypvannsarter, for eksempel blålange og uer. Derfor sveivet jeg inn 30 meter etter bunnkontakt, og gliste tappert til livet.

Det gikk kanskje ti minutter før det dunket i stangtuppen. Vel vitende om at jeg fisket høyt, steg pulsen en smule. Uer er det veldig lite av inne i fjordene våre, så denne ble raskt eliminert som mistenkt. I det tilslaget ble satt røk også skolesten ut av listen. Det svarte nemlig tungt i andre enden. På torskefiskvis.

Klok av skade tror jeg alltid på brosme til noe annet er bevist, men i mitt stille sinn håpet jeg på stor blålange. Og i det fisken brøt overflaten hadde jeg en liten stund troen på at det faktisk var drømmefisken som lå der og duppet. Men det var det ikke. Det var en vanlig lange som tydeligvis hadde tatt seg en svømmetur oppover i vannlagene. Fisken var brukbar altså, bevares, men de 10,2 kiloene den fikk ut av vekten hadde gjort seg alvorlig mye bedre på slektningen blålange.

Brukbar lange på 10,2 kilo, tatt 30 meter over bunn.

Jeg egnet om, og lot saligheten gå til bunns igjen. Nå hadde strøm og vind ført meg ut på 380 meter. På samme måte som ved forrige nedslepp sveivet jeg inn igjen 30 meter med snøre etter bunnstoppet, og på samme måte som ved forrige nedslepp nappet det etter noen minutter. Ny fin fleks, og nye tanker om stor blålange. Men neida. Nok en vanlig lange, på jakt i de frie vannmasser. Denne var også litt mindre, rundt åtte kilo.

Og en litt mindre artsfrend. Selvutløserbilder i vuggende båt er ellers bare sånn passelig enkelt.

Fisket var utvilsomt bra, og selv om jeg ikke fikk det jeg var på jakt etter, hadde jeg egentlig troen. Denne forsvant raskt da det ut av det blå kom et lavtrykk fra Helvete. Regn og vind slo inn fra vest, og jeg måtte søke ly inne i kahytten. Båten fikk en drift på flere knop, og søkke og takkel ble slept etter. I en halvtimes tid stod syndefloden på, mens jeg satt inne og spiste Bamsemums og kikket på stangen som fisket for seg selv der ute. Uten resultat, for øvrig.