Den siste av til sammen fire kroker, en 2/0 Owner SSW, knytes på snøret i det en godt nediset, hvit båt med to rødkledde karer kommer til syne rundt neset. Klokken nærmer seg 10.00 søndag formiddag, og solen er i ferd med å kaste sine første stråler over Osterfjorden. Jeg har sittet på et betongelement på den gamle ferjekaien i Knarvik og gjort klart dypvannsutstyret i et kvarters tid, med kald januarluft, blank fjord og et par måser som eneste selskap. Nå venter en hel søndag på sjøen.
Troen er på topp i det vi går fra kai, og vender snuten mot en dyp renne et godt stykke inne i fjorden. Jan står til rors, og Vilhelm er med som fisketurist og dekksgutt. Kanskje en litt uvant rolle for den karen, men er en på besøk så er en på besøk. Jan og Vilhelm tjuvstartet fisket allerede kvelden i forveien, men kystmeiteøkten på Radøy snødde rett og slett vekk. Nå er forholdene betraktelig bedre.
Været skifter fort på Vestlandet. (Foto: Vilhelm Skilhagen, MMS)
Hovedprioriteringen vår er egentlig å utnytte en så fin dag til noe fornuftig, men en må jo sette seg en målsetning med turen, også. Derfor satses det tøft, etter lokal blålange og skolest. Ingen av delene er videre enkle å få i dette fjordsystemet, selv om artene absolutt finnes her. Å ha målsetning om å dra mest mulig brosme og småhai blir liksom litt for lite ambisiøst, selv om vi selvsagt vet at de kommer til å dominere dagen. Det pleier å være slik på dypet.
Les også: Torbjørn-forbannelsen
Vel ute på plassen treffer vi på Ojan, som i jollen til svigers gutser hardt etter nye arter. Vassilden han feilkroket dagen i forveien sitter ennå i, for ikke å snakke om den svære blålangen som forsvant for han i landingsøyeblikket. Det er en innbitt og nifiskende vikingiraner som hilser oss velkommen, og bekrefter det vi allerede visste: Brosmene er hissige på agnene der nede i dypet.
Vi legger oss til i toppen av en kant, og lar lange paternostertakler gå over bord. Store kroker med sild og makrell skal lokke de svære blålangene til hugg, men øverst på hvert takkel henger det også en liten artskrok. På dypvannstakkel er den som tidligere nevnt et must. Småagn kan nemlig være veldig effektive, og det finnes også mye rart med små munner i havet.
Les også: Den smarte artskroken
Søkkene treffer bunn på rundt 200 meters dybde. Selv sveiver jeg opp 15 meter for å prøve å unngå småbrosmene, men det finnes flere onder i havet. Det hugger etter under et minutt, og det lukter pigghå lang vei. Og lukten er riktig. En brukbar hai på rundt fem kilo havner i båten, i det både Vilhelm og Jan også melder om fisk. Vi har tydeligvis truffet stimen, for også de andre to drar opp hver sin pigghå. De fredede haiene får selvsagt friheten tilbake etter avkroking.
Det var på ingen måte pigghå vi reiste på sjøen etter, men når de er der er de vanskelig å unngå. Etter at Vilhelm har dradd ytterligere et par av sorten, og jeg en liten brosme, velger vi derfor å legge oss ut på dypere vann. På gode 400 meters dybde går vi klar både hai og brosme, men det skjer heller ikke stort annet. Dermed blir det god tid til drittpreik, kanelboller og julebrus.
Så melder Vilhelm om fisk igjen, og med litt fightervilje der nede på noe slikt som 450 meters dyp er optimismen tilbake. Men pigghåen, den finnes på de store dyp også, og det er nok en gang den grå haien med de ugreie finnepiggene som kommer sigende. Jan vil ikke være noe dårligere, og napper opp en, han også. Som om ikke det er nok følger nok en pigghå etter kompisen sin og de andre agnene helt til vannflaten, der den tar en runde rundt båten i ekte Jaws-stil. Nokså stilig, egentlig.
Les også: Fiske utenfor stuedøren
Havet ligger flatt, og driften er ikke all verden. Likevel flytter strømmen litt på oss. Snart kommer også Ojan tøffende, og holder opp en fisk han ikke drar kjensel på. En lang, men dessverre veldig slank kolmule har tatt artskroken hans. Ny art på fyren. Ikke lenge etter kommer han tøffende på ny, denne gangen med en korrekt kroket vassild. Art nummer 28 og 29 er sikret, på lik linje med en liten revansje fra dagen i forveien.
Fangstene til Ojan viser nok en gang hvor smart en smart artskrok faktisk kan være, og snart slår artskroken til hos Jan, også. Noen forsiktige ristinger etter et løftenapp indikerer at noe lite har tatt en av krokene hans, og snart kan ny pers på kolmule lempes om bord. Fangsten har lengden til en kilosfisk, men kroppsbygningen til en kenyansk langdistanseløper. Vekten stopper på 625 gram.
Jan med ny kolmule-pers.
Vi prøver både forskjellige dybder og vannlag utover dagen, men det går stort sett i brosmer på opp til tre kilo og pigghå på opptil fem. Det er tydeligvis ikke så mye annet som får sjansen der nede. Omsider kroker Vilhelm noe litt bedre, og i lyset av dagens siste solstråler drar han opp en lange på rundt syv kilo.
Jan kontrer med en halvannenkilos like etter, men så tar brosmene over igjen. Fisk er det nok av, by all means, men verken blålangene eller skolestene ser vi snurten av. Uten at det er en veldig stor overraskelse. Det blir alltid noen riv når en legger listen høyt.
Ojan stikker til lands mens det ennå er litt dagslys for å unngå trøbbel i heimen, mens vi fisker til mørket begynner å senke seg. Med kveldingen kommer også kulden, og det er etter hvert helt greit å gi seg. Det blir en del sveiving i løpet av en slik dag, og med frosne fingertupper og nesten like frossen lunsjpakke putrer vi hjemover igjen. Neste gang. Det får bli neste gang…