Dugnadsfiske



Del dette:

21. januar 2015:

Det er vanligvis få ting som slår følelsen en får i kroppen i det en kommer frem til sjøkanten, trekker den friske luften dypt ned i lungene, myser mot horisonten og tar det første kastet etter storfisken. Vi er privilegerte med storslått natur her i Norge, og de som ikke vet å benytte seg av den, skjønner faktisk ikke hva de går glipp av.

Denne onsdagsformiddagen har alle momentene som er beskrevet over, i tillegg til en plussgrad og en lav vintersol. Det hele er egentlig nokså idyllisk, der vi har tatt plass i en mer eller mindre gudsforlatt vik langt inne i Austfjorden. Men det er også en skikkelig bismak ved det hele. Fisken vi jakter på er nemlig alt annet enn et velkomment innslag i fjorden.

Les også: Miljøvernforbundet har anmeldt oppdretterne

Det er rømt oppdrettslaks som sporadisk plasker der ute i vestavinden, og dagens fisketur er å regne som en rein dugnadsøkt. Trolig er det et lavt estimat, men minst 50 000 laks har rømt fra oppdrettsanlegget på Ospeneset på motsatt side av fjorden, som følge av stormen «Nina» .Nå gjør de som de har gjort hele livet. I store og små stimer følger de kantene i det våte terrenget. Men merdene som tidligere har omsluttet fisken er nå ødelagte, og de nye kantene å følge er landet langs bukter og viker hele fjorden innover.



Vi er tre mann som er på plass i viken denne onsdagen, og vi er alle utstyrt med slukstenger. Lars-Ivar er som vanlig utålmodig, og spinner strendene frem og tilbake mens han kaster. Aleksander og jeg tar det hele mer med ro, og står standhaftig på restene av det som en gang var en kai. Stor laks har strøket forbi oss et par ganger allerede, så vi er trygge på at vi står godt.

Aleksander og Lars-Ivar var på plass en liten time før meg, og rakk å lande en sjøørret og en lyr før jeg kom dinglende. Før jeg har fått rigget opp kastestangen min, hoier Aleksander om fisk igjen. Og denne gangen er det riktig art. Aleksander kjører fisken forsiktig. Dette er fisk som må på land, og som kjapt bør få et ublidt møte med en stump gjenstand. Jeg lar kamera gå, og Aleksander sliter kjapt ut oppdretteren. Lars-Ivar får fisken i håven, og med en laks på nesten 3,4 kilo er dugnadsarbeidet i gang. Fisken har et åpent kjøttsår på bakkroppen, men det ser ut til å være av nyere dato.

Alek

Sårskade

20 minutter senere smeller det igjen, og på ny er det Aleksander som har bøy i klingen. Fisken kjennes nokså lik ut som den forrige, og han får den uproblematisk i håven på egen hånd. Vel oppe på land blir det klart at fiskene er støypt i samme form. 20 gram skiller de to rømlingene, som begge blir hengt opp i et lite tre for å blø av seg.

Etter pangstarten roer ting seg veldig. Vinden tar seg periodevis opp, men det er ikke noe vi ikke tåler. Innimellom stryker noen lakser langs land, men det er tydelig at de ikke er på næringsvandring. Fisken virker å hugge på bevegelse, og det ser også ut til at det er litt tilfeldig hvilke eksemplarer som faktisk gidder å gjøre utslag mot slukene våre.

Les også: Oppdrettslaksfiske i Kjekallvågen

Nesten to timer går uten nevneverdig action, men i det Lars-Ivar legger om til en liten gul-rød Atomsild, smeller det på direkten. På lett utstyr og med en snelle utstyrt med Nanofil-snøre på bare 0.16, får han seg litt av en kamp med laksen, som opplagt er større enn de to første fiskene som havnet på land. Etter nesten et kvarter kan Aleksander omsider håve rømlingen, og det er litt av en julegris som ender sine dager under teleskoppresten til Lars-Ivar.

Fisken veies til 9,7 kilo, og har et magemål som ikke ligner grisen. Eller, strengt tatt er det vel faktisk det det gjør. Lars-Ivar konstaterer at dette er den største laksen han noen gang har fått, og selv om det er en oppdretter, bød den på bra fight. Det er ikke noe i veien for å ha det litt moro mens en bidrar til den gode saken.

Lars

Etter at storfisken har fått sin plass i treet, roer ting seg igjen. Jeg begynner så smått å tenke på hjemturen, og bestemmer meg etter hvert for at nå går det siste kastet. Sluken har ikke mer enn så vidt truffet vannflaten før en stim på 20-30 store lakser stryker langs land. Ti omdreininger senere hugger det, og jeg har fast fisk. Omtrent samtidig hugger det hos Aleksander, og vi har dobbeldrilling på gang.

Kampene blir nokså kort. Lars-Ivar håver sikkert min fisk på første forsøk, mens Aleksander tailer sin uten problemer. Hans fisk blir veid til 4,7 kilo, mens min klokker inn til 6,7. Under andre omstendigheter hadde jeg nok vært strålende fornøyd, men det er unektelig en bismak ute og går her, til tross for at jeg har fisket nesten fire timer uten et napp. Det er selvsagt bedre å få fisk enn å blanke, og det er selvsagt bra at det er en oppdrettsfisk mindre i sjøen, men det blir likevel som et piss i havet å regne. Jobben er på langt nær unnagjort.

Endre med laks

Jeg setter meg i bilen og kjører hjemover, men det kunne jeg fint ha spart meg. På Flatøy har de nemlig sprengt med venstrehånden igjen, og køene står kubb i alle retninger. Jeg bruker to timer og 20 minutter fra Gjervik til Shell-stasjonen i Knarvik, et veistykke på under en kilometer. I mellomtiden fisker Aleksander og Lars-Ivar videre, og lander ytterligere tre lakser.

Aleksander, Lars-Ivar og et par andre kamerater reiste innover igjen i dag, og rapportene et par timer før mørkets frembrudd gikk på at ytterligere åtte lakser hadde blitt landet. I tillegg hadde karene fått ut et garn som fremdeles stod og samlet laks da jeg snakket med de. Fra andre steder i fjorden meldes det også om solide stangfangster i løpet av torsdagen, og det er mange som er ute og fisket. Det er med andre ord lite å si på dugnadsinnsatsen, og det er i alle fall prisverdig.

Her kan du se levende bilder fra onsdagens oppdrettslaksfiske:

Del dette:
Prev Miljøvernforbundet har anmeldt oppdretterne
Next Dette er ikke en sunn og frisk fisk

Comments are closed.