Blålanger fra hav og fjord er ikke i slekt – nå trenger HI testfiskere



Del dette:

Nye DNA-tester av blålanger viser at det finnes flere bestander av arten, og at dypvannsfisken fint kan både gyte og leve hele livet i en fjord uten å stikke til havs.

Av: Endre Hopland

Blålangebestanden har vært i trøbbel i mange år på grunn av overfiske på gyteplasser langt til havs på 70- og 80-tallet. I 2006 ble arten rødlistet og i 2009 ble det innført forbud mot målrettet kommersielt fiske. I fjor ble blålangen flyttet over i totalfredet-kategorien, og dermed ble det også forbudt å fiske etter den for fritids- og sportsfiskere. En såkalt uungåelig bifangstkvote på ti prosent er likevel tillatt.



Mange som fisker i de dype fjordene våre, og som nokså regelmessig får blålanger i forskjellige størrelser uavhengig av årstid, har lenge ment at det finnes egne lokale bestander av arten som oppholder seg i samme fjord hele livet. Dette har ikke forskerne hatt særlig mye data på, og totalfredningen baserer seg derfor på fullstendig fangstsvikt på plassene langt til havs.

En trenger ikke være fødd på en helligdag for å forstå at en bestand vil lide voldsomt om en flere år på rad teppebomber gyteplasser med høy konsentrasjon av voksen fisk med redskap, og at fangster fra slike steder da vil gå drastisk ned fra år til år skjønner selv den mest hardbarka reder med dollartegn i øynene. Det er likevel disse tallene forskerne har måttet basere seg på. Helt til nå.

Nye DNA-tester fra blålange fra Yrkefjorden, Eggakanten og Færøyene viser nemlig at hav og fjord huser ulike genetiske bestandar av arten. Grunnen til at temaet nå har blitt belyst er stadige rapporter fra fjordfiskere som får mye blålange. En del steder er faktisk andelen blålange så stor at de har måttet slutte å fiske på det som også er gode lange- og brosmeplasser. Fiskerne klarer rett og slett ikke å holde seg under lovlig bifangstgrense.

Så hvordan kan det ha seg at en art som sliter så voldsomt er så tallrik så mange steder? Dette ville både fiskerne og Fiskeridirektoratet vite, og dermed bestilte de en rapport på blålangebestanden. Denne er nå klar, og tallenes tale lyver ikke.

– DNA-tester fra 409 blålanger viser at det som i dag er forvaltet som en blålange-bestand egentlig består av flere genetiske bestander, sier havforsker Kristin Helle ved Havforskningsinstituttet.

Funnene indikerer altså at blålangene i havet gyter sammen som en bestand, mens blålangene i fjordene har egne, lokale bestander. For å slå dette fast 100 prosent er det likevel nødvendig med prøver fra flere områder. Til dette trenger forskerne hjelp fra hobbyfiskere.

– Er du hobbyfisker og får mye blålange, ønsker vi at du tar kontakt med oss dersom du vil prøve deg som havforsker. Vi vet lite om blålangene i våre farvann, så selv en liten innsats vil kunne gi høu uttelling i form av økt kunnskap og bedre rådgiving, sier Helle.

Havforskningsinstituttets blålangerapport kan du lese i sin helhet her. Forsker Kristin Helle når du på denne e-posten.

Del dette:
Prev Jan Erik Unnestad topper Pikewallis Challenge etter vårfisket
Next Youth Academy EP2 - Valg av fluer til fluefiske og enkel insektslære

Comments are closed.