Beverjakt, del 1 – Spennende venting (Bernt gjør ting han ikke kan)



Beverjakt - Beverhus
Del dette:

Bernt er en ivrig turgjenger og fisker. Nå har han også tatt jegerprøven og startet med jakt.  I denne spalten følger vi Bernt på hans opp- og nedturer, mens han utforsker dette å bli en jeger. På ferden dukker det opp både store og små spørsmål, utfordringer og mestringsøyeblikk. Slik som denne turen på beverjakt.

Beverjakt

Jeg er fortsatt sulten på jaktopplevelser og unnskyldninger for å kunne bruke tid ute i skog og mark. Nå på vårparten betyr det at bever står på menyen, bokstavlig talt. Hvis man ser på jakttidene for perioden er det siste innspurt av revejakta, mens beverjakt kan utøves frem til 30.4 og i enkelte kommuner to uker ut i mai (grunnet is og snøforhold).



Så når Thomas sier at vi kan prøve en tur etter bever ute hos han i Fet, er jeg ikke sein om å akseptere. Det er kun en kort kjøretur unna heimen og det varer en skumring. Passer meg utmerket!

Jeg har lovet frøkna, som ikke er udelt positiv til min nye lidenskap, at jeg kun skal jakte dyr jeg skal spise eller benytte skinnet til. Grei deal det, og spesielt etter min første revejakt hvor jeg kjente på akkurat den følelsen. Jeg forstår også at det trengs en aktiv forvaltning av arter som påvirker bestanden til andre arter i stor grad. Eksempelvis rev, mink, kråker – som er store eggtyver for skogsfugl og ryper. Men foreløpig får noen andre gjøre den jobben.

Litt utpå lørdagskvelden ankommer vi bekken hvor det er tydelige spor etter bevere. Det er felte trær med de karakteristiske merkene, beverstier, demninger, og spiskammers.

Så er det å sette seg til, sjekke vinden og vente. Viske, surfe litt, se ørreten vake og få hjertestans hver gang det kommer bølger på vannet. Noe det gjør ofte. Det er tydelig av beveren driver på litt lengre oppe, rett rundt svingen. Det kommer endel bevegelser i vannet vi antar må komme fra Børre Bever. Men rundt svingen er det vanskelig å komme til fra begge sider – og vi håper på at han slipper seg ned mot oss etterhvert.

Beveralarm!

Og etter en time så ser jeg plutselig bevegelser i vannet oppe til høyre – større bevegelser enn tidligere! BEVER! Pulsen skyter i været men jeg klarer å gjøre anlegg ned der jeg håper han sklir forbi. Vi lager ikke en lyd. Dårlig syn har bever’n men, det er ingenting i veien med hørsel og ikke minst luktesansen.

Etter et lite minutt med romstering i vannkanten kun 5 meter ovenfor oss, så sier det PLASK i det bever’n smeller halen i vannflata og forsvinner under vann. Borte.

Herregud så rått! Adrenalinet er til å ta og føle på, og vi holder oss i ro noen minutter i tilfelle bever’n dukker opp igjen. Noe den ikke gjør, så vi tar en liten runde nedover elva, så oppover. Men vi ser ikke snurten av den eller resten av familien. Vi antar at den tok oss på lukta, og at vi burde ha både sjekket vinden nøyere før vi valgte post, og kanskje til og med flyttet oss underveis. En god lærdom for meg, utrolig gøy!

På denne tiden av året kommer mørket fort når det først bestemmer seg. Så det er bare å pakke sammen sakene for denne gangen, og svinge nedom en annen dag.

Fortsettelse følger…

Del dette:
Prev Håvard Stubø gjester Fisk og Preik (episode 9)
Next Fra helvete til himmel – The Beiarn project

Comments are closed.