I en artikkel om laks og ørret er det lurt å klargjøre et par fakta før vi begynner.

Ørret er en fiskeart som er svært genetisk variabel. Dette gjenspeiler seg blant annet i stor variasjon mellom individer og populasjoner når det gjelder utseende, livssyklus, størrelse osv. Dette forklarer det faktum at brunørret, bekkørret, sjøørret, innsjøørret, fjellørret og hvadetmåttevære alle tilhører arten ørret med det vitenskaplige navnet Salmo trutta. Og ettersom det er den anadrome formen (sjøørret) som ofte forveksles med laks, er det også denne vi tar utgangspunkt i her.

Atlanterhavslaks har det vitenskaplige navnet Salmo salar, og de skarpe har allerede bemerket seg at det første delen av dette navnet er felles for de to artene. Dette første navnet er slektsnavn, og det betyr at ørret og laks er så nært beslektet som det går an uten å tilhøre samme art. Og her satt jeg i grunn fingeren på det største problemet med disse artene, de kan være fryktelig like! Mer om dette lenger ned. Først til problemstillingen.

For mange er vårfiske etter sjøørretfiske i sjøen ”the shit”, men med økende antall sjøørretfiskere kommer også et økende antall forvirrede sjøørretfiskere. Er dette en laks eller bare en vanlig sjøørret? For det første, på vinteren og våren er laksen oppe i Norskehavet og gomler sild og gjør seg klar for høstens strabaser, så sannsynligheten for å få en laks i mars er liten. Riktignok er det en og annen treig laksestøing som vimser ut av elva på denne tiden, men disse er i overveldende mindretall langs kysten sammenlignet med sjøørret.

For andre igjen er det laks- og sjøørretfiske i elva som er tingen, og hvor mange ganger har vi ikke hørt om ”monster sjøørret” som viste seg å være oppdretter, hybrid, eller begge. Får du en rein sjøørret på 13 kg trenger du ikke spørre noen om det er sjøørret, disse vil være feite som julegriser med halefinne som buer utover. Men nok om det.

Et issue litt på siden men som jeg likevel vil nevne med en håndfull ord er støingproblematikken. Hva er best for populasjonene – slippe ut støinger? Altså de som har gytt foregående høst og er på streng proteindiett frem mot neste gyting?

Eller skal vi slippe ut gjeldfisken, den som allerede er i god kondisjon og skal ha seg i elva kommende høst?

Dette er diskutert opp og i mente, og må man velge en av de to er det nok fra et biologisk ståsted mer gagnbart å la gjeldfisken gå ut igjen, da det er mer gytepotensial i den enn en sliten støing.

Men ettersom de fleste støinger smaker brukte Q-tips, blir det oftest gjeldfisken som blir slengt på kjøkkenbenken. Jada, hver mann råder over sin egen klubbe, men det oppfordres likevel til måtehold. Populasjoner av sjøørret er ofte knyttet til små vassdrag med begrenset gyteplass, ergo blir antall individer og gener begrenset, ettersom det foregår lite utveksling mellom vassdrag. Da kan ståsnørefiske på sjøisen innerst i en poll ha stor effekt på den lokale populasjonen dersom alle ender i fryseren.

Laks

Foto: UWPhoto ® Rudolf Svensen.

Ørret

Foto: UWPhoto ® Rudolf Svensen.

Jeg kan starte med det alle beste kjennetegnet for å skille laks og ørret, nemlig tenner i ganen.

Drar man fingeren att og frem oppe i ganen på en laksefisk kjenner man enten mange og velutviklede tenner og tenker, – jepp, bankers ørret, ellers så er det ingen eller knapt merkbart med tenner og du kan være rimelig trygg på at du nettopp har befølt en laks.

Følgende kjennetegn kan også være gode, men er gjenstand for langt mer variasjon enn ganetenner. Det kan også nevnes at følgende kjennetegn er langt bedre på voksen gjeldfisk, altså fisk som ikke har gytt foregående år og er i god kondisjon. Vent, enda en ting, det er virkelig en fordel å ha begge artene ved siden av hverandre når følgende kjennetegn blir brukt.

Hodeform: Laks har ofte spissere og mer langstrakt hode, mot ørretens buttere og mer kompakte hode. Det samme kan i grunn sies om kroppsform også – som regel hvertfall.

Kjevebein: Sett rett ovenfra, med munnen i naturlig posisjon (nesten helt lukket igjen), når kjevebeinet til en tenkt linje rett under øyet hos laksen, mens det hos ørret når til godt bak øyet (se bilde).

Spord: Laksen har generelt tynnere halerot enn ørreten, samt større og stivere halefinne. Halefinnas bakkant er som regel konkav (buer innover) hos laksen, mot mer rett avskåret hos ørret (eller konveks hos gamle individer). Det skal imidlertid sies at spesielt mindre individer av ørret har til dels konkav halefinne. Her gjelder det å ikke la seg lure.

Prikker på gjellelokket: Dette er kanskje det dårligste kjennetegnet av dem alle. Tradisjonelt har man sagt at laksen har 1-3 prikker på gjellelokket, mens ørret har flere. Dette varierer! Det vi kan enes om er likevel at laksen ofte har en fremtredende prikk, mens ørreten kan ha flere og mindre.

Prikker på kroppen: Kanskje enda dårligere enn forrige når jeg tenker meg om. Tradisjonelt heter det at laksen ikke har prikker under sidelinja, noe som kan stemme, og at ørret har flere og større prikker enn laksen, noe som også kan stemme (se bilde under).

Ikke la dere lure av mangel på prikker, dette er en helt normal sjøørret. 

Foto: Irvin Kilde.

Parrmerker: Laksen har 8-10 tydelige parrmerker, mens ørreten har 10-12 utydelige parrmerker heter det. Men, vær varsom, dette antallet kan overlappe, og det er ikke alltid like lett å vurdere hva som er tydelig og hva som er utydelig.

Lakseparren har 8-10 tydelige fingermerker. 

Foto: UWPhoto ® Rudolf Svensen.

Ørretparren har 10-12 utydelige fingermerker. 

Foto: UWPhoto ® Rudolf Svensen.

Sånn, da er dere eksperter alle sammen! Men selvsagt, tvilstilfeller kommer neppe til å opphøre, så ikke nøl med å spørre her på hooked om du er i tvil.

 Guilty Pleasures i en smålakselv i Trøndelag. 

Foto: Christer Gjøvaag.

Illustrasjon: HOOKED.no