Fiskeutstyr. Bare å høre ordet kan få det til å krible i fingra på en real fiskenerd. Og samtidig få det til å gå kaldt nedover ryggen på hans kone.
Av: Åsmund Rønjom Isaksen
Det er mye å handle, mye som er kult, mye som er bra og mye som ganske enkelt bare er nytt. Det holder ofte det. At det er nytt. Den snella jeg kjøpte i fjor er jo helt ok, men det har jo akkurat kommet en ny versjon som er litt oppgradert. Og har nye farger!
Det koster penger alt dette her. Til dels mye penger, om man skal ha noe bra. Og det vil man jo. Hvert år dukker det også opp noe nytt i handelen. Noe banebrytende, fantastisk og helt usannsynlig effektivt! Det er som regel ubegripelig hvordan vi har klart å fange fisk med det gamle rælet vi hadde i fjor. Og hvert år viser det seg at det egentlig bare er mer av det gamle. Nye farger, former og fasonger, men stort sett bare mer av det gamle. Sånn er det med alt nytt som kommer. Eller er det det? Av og til dukker det opp utstyr som revolusjonerer fisket etter enkelte arter. Utstyr som virkelig utgjør en formidabel forskjell. Som rett og slett avgjør om du får fisk eller ikke. Det skjer ikke ofte. Det skjer egentlig nesten aldri. Men det skjedde for noen år siden.
«Nå snakker vi svindyre greier!» Sier du gjerne. Nei, vi gjør ikke det. Vi snakker om en enkel liten sak som rett og slett er ganske rimelig. Spesielt med tanke på hvor mye glede man får ut av det. Og hvor mye fisk. Vi snakker om et vindu. En plexiglassplate med trekarmer. En diger vannkikkert. Vi snakker om det særeste stykket fiskeutstyr jeg har sett siden the flying lure tok TV Shop med storm en eller annen gang på seint 80-tall.
Naboskepsis
Har dere hørt noe så dumt? Tungevindu? Hva faen er det? Som sagt, i praksis en diger vannkikkert. Denne plekisglassplata dytter man da foran seg, vadende på langgrunne strender på jakt etter tunge. Og andre fisk. Det går an å fiske andre arter med et tungevindu også, men det er liksom tunge som er hovedmålet. Det er sjelden jeg føler meg så teit som når jeg pakker bilen med fiskeutstyr og et digert vindu.
Naboen står og glor, og spør tørt «skal du på fisketur eller skal du pusse opp?» «Jo, altså, nå skal du høre…» Det er vanskelig å forklare for uinnvidde dette greiene her. Det er i grunn enklest å la være. Ikke er det så enkelt hele tida heller. Det går en fin sti fra huset mitt og ned til stranda. Populær tursti. Møter stadig kjente. Ikke like enkelt å gå forbi kjentfolk med sekk, fiskestang og et vindu uten å stoppe og forklare hva i all verden det er man driver med. Igjen blir det å trekke pusten dypt og begynne: «Jo, altså, nå skal du høre… Det kan kanskje virke litt sært dette her…» Takk og lov for at fisket foregår i mørket…
Men like fullt. Man går jo der med denne hodelykta og lyser opp som et juletre. Noen må jo lure på hva det er som foregår. Jeg hadde lurt på hva det var som foregikk. Snart ringer folk politiet. Og politiet tror sikkert ikke på dem. I alle fall tar de med våpen. Eller helsepersonell. Det er jo i alle høyeste grad mistenkelig adferd. Til dels godt voksne mannfolk som vasser rundt på grunna.
I mørket. Med et vindu. Og hodelykt. Det er jo galskap. I alle fall godt utenfor normen. Vanlige folk, normale folk, driver ikke på sånn. De sitter inne. Ser på gullrekka. Spiser taco. I og for seg kan man lure på hva som egentlig er galskap, men uansett. Det brede lag av folket har liten forståelse for tungevinduet. De har forståelse for tunge. Noen har kanskje spist sjøtunge på restaurant. Eller i alle fall sett den på menyen, men valgt biff i stedet. De vet det er godt. Og dyrt.
Ikke kveldsmat
«Så da blir det fisk til kvelds da? Høhøhøh!» Nei. «Åh… så du… slipper den ut… igjen? Ooook… Så alt dette utstyret? Uten kveldsmat…?» Det er da jeg får dårlig tid og må gå. Før jeg blir brysk og skarp i stemmen. Det var vanskelig nok å forklare den jævla vindusruta. Om jeg ikke skal begi meg ut på en C&R-diskusjon i samme slengen. Tungevindufiskere er rare folk. Ikke konfliktsky eller vanskelige å få med på en god diskusjon. Men det er grenser for hvor mange ganger man gidder prate til den veggen. Da får man bare komme seg avgårde.
Jeg må liksom se rundt meg for å sjekke at det ikke kommer noen planter for å starte en ny diskusjon når jeg sitter på stranda og gjør meg klar for fisket. Det er bare så mange ganger jeg orker å forklare alt dette på en kveld. Uten at de jeg forklarer det for egentlig har noen særlig stor forståelse for det jeg driver med. «Åja. Ja… det høres jo ganske… artig… ut. Kos deg!»
Hvorpå de garantert stiller spørsmålstegn ved min mentale helse på veien hjem. Lurer på om jeg er skikket til å ta meg av barn. Søker opp nummeret til psykiatrisk akuttavdeling på telefonen. Lurer på om de skal ta en prat med hun de kjenner i barnevernet. Sånn helt off the record og under radaren, selvsagt! Man vil jo ikke legge seg oppi noe. Noe man ikke har noe med. Men det var da faen til spesiell oppførsel likevel, var det ikke?
Han daua
Og så står jeg der. Fullt utrustet. Ull innerst, alltid ull innerst! Fleecebukse som mellomlag, og så denne finfine «pustende» vaderen. Vadeskoa er på, varme klær er på, lue er fint å ha. Og så vasser man i vei. Godt fremoverbøyd for å dytte vinduet foran seg. Ræva til værs, med lukta av småsild og børstemark i nesebora. Så begynner man å lete. Jeg kan vasse en evighet frem og tilbake på stranda uten å ense annet enn det som befinner seg under vinduet. Fullt fokus på sandbunnen. Små variasjoner og formasjoner i sanda kan være en nedgravd flatfisk.
Er vanntemperaturen ok kan man gå sånn lenge. Så må man av og til stoppe opp og ta en titt på seg selv. Det er en øvelse jeg har foretatt med brukbart hell (og endel strålende underholdning) mange ganger tidligere. I forskjellige situasjoner. Å se situasjonen man befinner seg i utenfra. Det man i utgangspunktet ser på som helt normalt og utrolig spennende og morsomt mens man er midt i det, ser som regel ganske annerledes ut fra utsiden. Cheeezuz så sært det er!
Ta et skritt tilbake, se deg selv der du står med fiskestang i handa, levende børstemark i boksen vann til livet og ei treramme med pleksiglass flytende på vannet foran deg. Da begynner jeg å lure på hva i all verden er det jeg driver med?! Voksne mannen. Hus og stasjonsvogn. To unger. Kone. Ny oppvaskmaskin. Terrengsykkel. Og et tungevindu. Hva skjedde? Hvor gikk det… kanskje ikke galt… men i alle fall den veien?
Man kan ikke stå sånn for lenge. Og titte på seg selv, mener jeg. Det fører som regel ikke noe godt med seg. Et kjapt blikk bare, konstatere at man ikke er ved sine fulle fem, godta det, carry on. Jeg må ikke nødvendigvis være ved mine fulle fem hele tida. Jeg forestiller meg at det er temmelig kjedelig i lengden. Kjente forøvrig en kar som var det. Han daua. Just saying.
Noe kult
Så man fortsetter. Snur nesa ned i glasset igjen og fortsetter. Var det ikke en bevegelse der? Er det ikke en litt spesiell struktur i sanda der? Sånn går kvelden. I blant finner man fisk, i blant ikke. I blant får man fisket på dem, i blant ikke. Av og til får man dem, som regel ikke. Med mindre det er skrubber da. Alle hater skrubber. Bortsett fra skrubbefiskerne, men dem finnes det, om vi skal være helt ærlig med oss selv, forsvinnende få av.
e er jo i tillegg sprut sprø. Skrubbene får man alltid. Som regel fisker man ikke på dem, men i tvilstilfellene… Det kan jo være en var. Da prøver man. Og så er det som regel skrubbe. Og så er det all sjøørreten da… Den er plagsom også! Det er jaggu ikke særlig godt å få en trekilos ørret i ørska svømmende rett inn i skinnleggen skal jeg fortelle deg! Skrotfisk. Av og til finner man det man leter etter. Tunge. Eller piggvar. Eller slettvar. Noe kult.
Vi fikk spørsmål om det gikk bra med oss i ettertid, kvelden jeg fikk min første tunge. Jubelbrølet hørtes nok godt opp mellom hytteveggene ved stranda. En kar som står midt ute på stranda, i relativt kaldt vann, og brøler. Det tar seg ikke ut. Man må ut og finne ut om han trenger hjelp. Om han har det bra. Selvsagt må man det. Full forståelse for det. VI takket høflig nei til tekoppen vi ble tilbudt. Jeg ser for meg samtalen… «Jo, altså, nå skal du høre. Tungevindu kaller vi det! Hva det er? Puuh…. Altså, det er jo litt sært…. Joda.» «Kveldsmat? Nei…»
Og sånn går kveldene med tungevinduet. Utstøtt av samfunnet. Omfavnet av miljøet. Omdiskutert på Facebook. Modifisert av mange. Flammelakkert av doktoren. Overhodet ikke forstått av folk flest.
«Takk for teen. Jo, vi får komme oss hjem. Koldbrann i tåa. Neida, trenger ikke ringe noen. Ikke ring politet heller… Går fint det… Joooda. Takk for oss»