– Ta med en førstegangsjeger når du blir litt mer erfaren, så er vi skuls

En av mine aller største jaktopplevelser skjedde tidlig om morgenen 10. august, og den ble enda bedre allerede samme kveld.

Av: Ole G. Langerud

Kalenderen viser januar. Ute regner det katter og bikkjer. Ikke forhold til å gjøre noe som helst egentlig. De siste ukene har jeg bundet alt for mange fluer, og føler at jeg trenger litt avstand fra bindestikka. Det er tross alt flere måneder til ørreten begynner å vake. Jeg har egentlig alt for god tid til å binde opp det siste jeg trenger.

Jaktlysten river i meg. Et par centimeter med nysnø og noen minusgrader hadde vært ypperlig. Da hadde forholda ligget til rette for revejakt. Men nei. Regn, is og tunge grå skyer så langt øyet kan se. Ikke er jeg en person som klarer å slenge meg på sofaen og bli der hele kvelden, heller. Jeg får prøve å gjøre noe matnyttig i stedet.

Det siste året har jeg eksperimentert med å lage lokkefløyter til rådyr og rev, og i dag bestemmer jeg meg for å dra frem fløytene igjen. Selve fløytene lager jeg i en gammel tredreibenk. Membranen lager jeg av diverse emballasjeplast. Forskjellige typer plast lager forskjellige lyder. Myk og tynn plast er lettblåst, men lyden rekker ikke så langt. Hard og tykk membran på sin side er vanskeligere å spille på, men lyden går vesentlig lengre.

Annonse

Lukta av flis og kaffe fyller hobbyrommet, og til rumlingen fra dreiebenken drømmer jeg meg bort til jaktstart og bukkebjeffing. Bukkejakta er årets desidert største høydepunkt for min del!

Vinter blir til vår, beverjakta tar over for fluebinding og til slutt blir jeg som vanlig totalt oppslukt i prikkete fisker med alt for stor makt over livet mitt. Vår blir til sommer og fiskefeberen begynner å flate litt ut, men bare litt. Dagene brukes til jobb, kveldene til fiske og noen av nettene benyttes til å speide etter mitt favorittvilt: Rådyret!

Jeg er så ufattelig heldig at jeg har tre rådyrterreng bare rett utenfor stuedøra, og en rådyrbestand langt over normalen. På terrengene plukker jeg ut flere bukker jeg ønsker å ta ut, og noen jeg vil spare. Blant de jeg vil ta ut, en gammel «mørdarbukk» som har lurt meg før. Tidligere var den ganske imponerende, men nå var den bare en skygge av seg selv.

Kalenderen viser 10. august, klokka 03:30 og på soverommet mitt er jeg allerede i full sving med å få på meg jaktklærne. Det surkler i kaffetrakteren, mens jeg ser ut av vinduet og funderer på hvilke opplevelser jeg har i vente. Lite vet jeg om at denne dagen kommer til å bli en jeg aldri kommer til å glemme! Det kommer faktisk til å bli den beste jaktdagen i mitt liv.

Jeg har lovet å ta med meg en førstegangsjeger i år, Martin. Martin kjøpte rifle i vinter, og har skutt langt mer og bedre enn de fleste jegere på banen sesongen igjennom. Han har gode holdninger, og jeg er absolutt ikke bekymret for å ha han med.

Jeg slenger på meg vadmelsjakka og tusler ut for å møte Martin. Jakka fikk jeg av pappa. Den er nesten 25 år gammel, og har i løpet av disse årene vært med på flere fellinger enn både han og jeg kan telle. Den har jaktlykke vevd inn i stoffet, sier pappa. Sammen med rifla mi er den en av mine aller kjæreste eiendeler!

Den første posten ligger et stykke til skogs, og spenningen er nesten i fast form da vi tar de første skrittene på den aller første dagen i bukkejakta. Nede i dalen ligger tåka tjukk som vassgraut, men her oppe er det klarvær og nesten vindstille. Bare en liten perfekt trekk rett i ansiktet på oss. Vi smyger oss frem på post og drar frem en kaffekopp hver før vi begynner å lokke. Fløyta ligger perfekt i munnen, den er lettblåst og lydene sitter perfekt. Ikke fritt for at jeg er litt kry over at jeg har laget den selv.

En liten time går før et skudd bryter stillheten. Skuddet kommer tydelig fra posten til en kompis av pappa som også jakter på terrenget vårt. Vi blir sittende litt til før vi kjenner et vindguffs i nakken. Dette blir det ikke noe greie på, sier jeg og beordrer postbytte. Nede ved veien treffer vi på kompisen til pappa og får bekreftet at det er han som har skutt bukk. En liten raring jeg tidligere hadde plukket ut som en bukk jeg ønsket å ta ut. Etter gratulasjoner og en liten prat setter vi kursen for posten vår, et lite jorde delvis inne i skogen.

Vi har rett vind denne gangen og starter lokkingen. Jeg går rett på hetslyd, på grensen til angst og sekunder senere kommer et rådyr styrtende rett mot oss. Jeg løfter rifla forsiktig og konstaterer at det er et smaldyr og hvisker for sikkerhets skyld til Martin at han ikke må skyte. Dyret stopper ikke før vi har henne på 5-6 meter. Der står hun og ser på oss, før jeg gir fra meg et lite bjeff. Geita bjeffer tilbake og spretter usikker rundt foran oss før hun setter kursen mot nabojordet.

Vi smyger oss forsiktig etter og finner oss en passende improvisert post. Geita vi akkurat lokket inn bjeffer kontinuerlig og håpet er at hun skal lokke frem bukken. Jeg svarer henne i ny og ne med både fløyte og bjeffing og slik holder vi det gående. Et par minutter senere entrer to nye rådyr arenaen og kommer mot oss. Denne gangen geit og kje. Hvor f..n er bukken?

Etter en liten halvtime til uten action bestemmer vi oss for å prøve oss på denne «mørdarbukken» jeg har bestemt meg for å ta. Reviret hans ligger bare et minutt eller to i bil fra der vi er nå, så valget er egentlig ikke så vanskelig. Min begrensede erfaring med lokkejakt på rådyr i brunsten er at om de vil komme på lokk, så kommer de styrtende i løpet av sekunder. Jeg prøver å eksponere dem minst mulig for lokkelydene og går rett på både hets og angstlyder. Ikke noe kjære mor her i gården!

Her nede ligger tåka akkurat så tjukk som det så ut fra den første posten. Lufta er frisk etter nattens regnskur og stemningen er nesten trolsk. Denne mørdarbukken har jeg noenlunde kontroll på, og bestemmer meg for at jeg vil prøve å lokke ved den ene feieplassen dens, i skogkanten i enden av en gresseng. Vi finner oss til rette, og jeg hvisker til Martin at han må være klar, dette kan skje fort!

Rifla ligger allerede i skuldra, pulsen er under kontroll, og tåka er ikke tykkere enn at jeg ser tydelig at jeg har sikker bakgrunn. Klar hvisker Martin. De første angstlydene ruller utover gressenga, og brøkdeler av et sekund senere hører jeg den umiskjennelige lyden av rådyrbein som traver over jordet. Og ut av tåka kommer geit og bukk i majestetisk trav rett mot oss.

Geita vil gjerne helt inn til oss, men bukken er mer interessert i henne enn oss, og sperrer henne. De står alt for tett sammen til å avfyre et sikkert skudd. Martin hvisker at han ikke er komfortabel med situasjonen, og vi blir enige om at jeg skal skyte. Korset ligger i siden på bukken, og jeg spenner rifla, fortsatt med fingeren godt utenfor avtrekkerbøylen. Noen forsiktig blås i fløyta får geita til å bykse til, og frigjør bukken som står med breisida til, litt skrått fremover.

Jeg legger fingeren på avtrekkeren og klemmer rolig helt til rifla brøler, og jeg kjenner den herlige følelsen av rekyl. Neste patron ligger i kammeret omtrent før kula har slått bukken overende. Jeg blir stående å sikte på stedet der bukken ligger i gresset, i tilfelle den skulle finne på å reise seg. Den reiser seg ikke, og vi tusler bort for å ta bukken i nærmere øyesyn. Pulsen som tidligere hadde vært under full kontroll er nå på ville veier, og hadde den blitt stort høyere hadde blodpumpa tatt seg en tur på egenhånd.

Det er tydelig at det dreier seg om en gammel bukk. Bare en av tennene i munnen er hele. Det mangler også flere tenner. Mest sannsynlig ville dette vært slutten på karrieren for denne bukken uansett. Om dette er bukken jeg tror det er, er det tredje året jeg jakter på den. For to år siden ville den vært et imponerende skue på veggen, men jeg kunne ikke brydd meg mindre.

Opplevelsen av å felle bukken jeg har jakta på så lenge, som jeg i tillegg lokket inn på egen lokkefløyte er definitivt den jaktopplevelsen som sitter sterkest per dags dato. Og det å få oppleve en sånn brakstart sammen med en førstegangsjeger som har sin første dag på jakt. Det er stort! Alt dette skjedde tross alt innenfor en time! Denne bukken skal få hedersplassen på veggen, side om side med gullbukken fra 2014!

Martin er bra gira når jeg inviterer han med på jakt på kvelden også. Og lenge før vi avtalte at han skulle komme, er han på plass i gårdsplassen. Vi følger samme taktikk som på morgenen og lokker flere poster, men vinden er kjip og går i ring rundt oss. Vi bestemmer oss derfor for at vi skal legge fra oss lokkinga den kvelden, og jeg plasserer Martin alene i et tårn, med meg i et annet tårn noen hundre meter lenger bort. Posten min er død, død som i graven.

Litt etter 21:00 tikker det inn en sms fra Martin om at det går et skadet rådyr ute på posten hans, en knøttliten bukk på tre bein. Jeg svarer at han har fritt frem til å skyte, men kun om han føler han har kontroll på situasjonen. Lydene av buttoloen til Martin bryter stillheten, og jeg tenker at han syns holdet var litt langt. Minuttene går, men ingen smell. Jeg har allerede bestemt meg for ikke å skyte om noe skulle komme på posten min.

Jeg ønsker ikke å ødelegge dette for en førstegangsjeger. Der, et skarp smell runger mellom lufta, etterfulgt av rungende stillhet. Ingen oppfølgingsskudd. Ingenting. Dette har gått veien tenker jeg. Mobilen vibrerer og på en sms fra Martin står det. «Reiste seg ikke igjen…. Eg skjelver!!»

Sakene mine pakker jeg i sekken og tusler bort til Martin. Gresset er høyt, og i adrenalinrusen er han litt i tvil på nøyaktig hvor bukken sto da han løsna skuddet. Men, det skal ikke mye leting til før vi finner et krater i gresset. Og i bunnen av krateret, der ligger bukken til Martin med et helt perfekt lungeskudd! Om jeg hadde vært fornøyd med jaktdagen så langt, var jeg hvertfall det nå! Dette var minst like stort som bukken jeg selv felte tidligere på dagen.

Smilet og den skjelvende stemmen til en stolt og nybakt bukkejeger var en opplevelse for livet. Ikke bare hadde jeg fått uttelling selv den dagen, jeg hadde bidratt til rekruttering og kicket i gang karrieren til en fersk jeger.

Da Martin dro den kvelden lurte han på hvordan han kunne fått takket meg for at han fikk være med. Svaret var enkelt: Ta med en førstegangsjeger på jakt når du blir litt mer erfaren, så er vi skuls!

Din kommentar

kommentarer