Thomas Roos Aas er en ivrig fisker i Pikewallis-crewet mesteparten av året, men det er ikke bare fisk som står i hodet på 16-åringen fra Fet. Her oppsummerer han årets rådyr-sesong.
Hva gjør en fisker når han ikke fisker? Ja, hva gjør han da? Jo, i mitt tilfelle så er det jakt som er min andre lidenskap. Jeg har vokst opp med jakt og fiske, så det er ikke så rart. Jakt er det noe helt spesielt med for meg. Den følelsen av og sitte i timevis og vente. Du kan kjede deg til du blir grønn, men når situasjonen og kicket kommer med viltet du skal felle, så er alle de timene du har sitti og ventet veldig, veldig verdt det.
Jaktsesongen 2016/2017 begynte med bukkejakt 10. august. Dette var siste uka mi med sommerjobb, så jeg måtte tidlig opp, før sola. Jeg var vel på plass på posten rundt klokka fem den første morgenen. Planen var å sitte en stund først, før jeg begynte å lokke. Etter og ha speidet utover jordet i omlag en halvtime, og nytt den herlige morgenen med sola som stod opp og varmet meg i nakken, tok jeg noen blås i fløyta.
Jeg lokket i serier og hadde noen pauser innimellom. Jobben på kirkegården startet klokken 08:00, så jeg måtte være på plass til da. Da klokken nærmet seg sju trakk jeg meg rolig tilbake, ingenting å se første morgenen. Jeg satt en økt på kvelden også, med samme strategi. Jeg var ute litt før skumringen, og fikk med meg en vakker solnedgang. Det var ingenting og se på kvelden heller.
11. august ga meg heller ingen lykke. Jeg så ikke snurten av et rådyr, og når kompisen min ringer og sier han hadde skutt en pen femmer, kjenner jeg at håpet om min første bukk på lokk faller litt bort, Men jeg skal ikke gi meg.
12. august gjorde jeg som de forrige morgenene. Søvn er oppskrytt når man kan gjøre noe man liker så godt. Var på plass rundt 05.00, speidet den første halvtimen før jeg begynte å lokke. Jeg lokket i serier frem til ca. 06.30. I dette tidsrommet hadde en liten piggokse (elg) kommet rett forbi meg, på det nærmeste kanskje bare på ti-femten meter! Den gikk og beitet i rundt en time før den ble borte nord i jordet jeg satt på.
Det hadde også kommet en hønsehauk, som nesten tok med seg capsen min! To fantastiske opplevelser jeg ikke vil glemme med det første! Etter noen minutter kommer elgen småløpende tilbake på jordet, stiller seg på 70 meter og beiter videre.
Jeg tittet på klokka og bestemte meg for og pakke sakene mine. Jeg måtte jo rekke jobben, men jeg tok en lokkeserie først. Jeg ville også prøve å snike på elgen, og se hvor nære jeg kunne komme. Jeg sniker inn på rundt 50 meter, og da kan jeg se rundt en liten utstikker som kommer ut på jordet jeg har postert på. Jeg titter på elgen som når har satt seg ned på kne for å gresse.
Jeg sender et kjapt blikk ut på jordet der jeg ikke har sett fra posten, og der kommer den. Bukken! Den kommer i godt tempo. Ikke løpende, men i godt driv. Jeg skulle ha sitti rolig i to minutter til! Området foran meg mot mulig skuddsjanse kan være bråkete, masse tørre kvister som kan lage mye lyd. Jeg må prøve.
Jeg kommer frem noen meter, og jeg har ei glenne på to meter, maks. Bukken kommer nære. Den kommer langs jordekanten, ikke mer enn 20 meter unna. Da kommer hodet ut i glenna, så bogen. Jeg smatter på den, og den går to skritt og vrir litt på seg. Hele kroppen er ren for kvist, og skuddet går.
Bukken detter rett ned! Det er så mange følelser som surrer rundt, følelsen av å ha lykkes på jakt, og følelsen av at et dyr har mistet livet. Det er en rar blanding. Adrenalinet spruter. Jeg går rolig ned til dyret, skuddet sitter godt. En flott bukk i mine øyne!
25. september begynner rådyrjakt med hund. I området vi jakter er dette veldig gøy! Det er korte drev, mye rådyr og alltid noe action. Det skulle ta mange jakt dager før jeg skulle få dyr på skuddhold. Flere ganger hadde dyra og losen kommet på naboposten, men siste jaktdagen i desember var det min tur.
Vi møtes hjemme på gården vår. Det hadde blitt hvitt på bakken i løpet av natta og perfekte forhold, spesielt for hunden. Det var spørsmål ved om vi skulle gidde og ta med et drev i «nordhagan». Vi har gått gjennom der hver helg, men dyra bare løper rundt hund og hundefører. Dyra har full kontroll på oss!
Etter litt frem og tilbake bestemmer vi oss for og gå gjennom allikevel. Vi er tre stykker som posterer under ei kraftlinje. Her er det noen åpne meter som er mulig og få skuddsjanse i. Min post er nederst, en post jeg vet er bra. Det tar ikke lang tid før dyra suser gjennom tetta foran meg, noen minutter etter sleppes dachsen, Alvin, og går rett på sporene. Han kommer forbi meg og noen titalls meter senere er det los.
Dyra gjør en liten sving før de deler seg. En liten bukkekilling kommer ut bak ei gran (til høyre i bildet) og rett mot meg. Jeg skjønner at dette kommer til og bli kloss hold. Jeg sitter en meter fra «viltstien». Dyret stopper på maks fem meter og jeg får inn et sikkert skudd i fremparten av kroppen. Mitt andre rådyr for sesongen var i boks! En vakker bukkekilling som skal bli brukt til både mat og fluebinding. En vellykket jaktdag igjen!
Mitt mål for sesongen var og få felle to rådyr. Dette klarte jeg – noe jeg er veldig takknemlig over å få oppleve. Disse to dyrene, og opplevelsen rundt har blitt spikra fast i minnet mitt. Nå er det bare og glede seg til neste sesong, med nye opplevelser og fine turer i skogen.
– Thomas
(PS: All jakt på rådyr (storvilt) er utført med pappa som opplæringsjakt, siden jeg ikke er eldre enn 16 år, og kun kan jakte småvilt alene).