Når det går storsei under makrellen er det moro å være på fisketur

Storsei. Bare ordet får det automatisk til å rykke i jiggarmen til alle som noen gang har kjent på kreftene til denne fantastiske fisken.

Når en skikkelig sei hugger knallhardt høyt oppe i sjøen og stupdykker av alle krefter, mens en selv står med jiggstangen i helspenn og ser snøret forsvinne av snellen, ja da er livet som fisketulling virkelig verdt å leve.

Cato, Magnar og jeg har vært på dypvannstokt med Cato sin lynraske Trophy tre ganger tidligere. Første tur ble en knallsuksess, med spisskate som ny art til Magnar og en diger branne av en skjellbrosme som ny art til meg. Tur nummer to var også godt over gjennomsnittet, med to brosmeperser til Magnar og blålanger til Cato og meg. Tur nummer tre ble nok en knallsuksess, med blålangepers og spisskate som ny art til Cato og spisskatepers på fantastiske 13,6 kilo til meg. Needless to say hang det et visst forventningspress over tur nummer fire, som gikk i slutten av forrige uke.

Den hårete målsetningen denne dagen var å teste et par plasser der det i teorien skal være mulig å snuble over en hvitskate, eller kanskje til og med en svartskate dersom Uranus og Merkur og Mars står på linje tidlig om morgenen på himmelspretten. Vi hadde ikke akkurat klokketro på å lykkes, men i og med at en aldri kan være helt sikker på hva som svømmer inn i de dype vestlandsfjordene, er det unektelig spennende å sende store agn ned på mer enn en halv kilometers dyp.

Før vi kom så langt som til dypet måtte vi fiske agn, og selv om det store makrellinnrykket fremdeles ikke har kommet, går det en del mindre stimer i fjordene våre for tiden. En av disse fant vi greit, og fire-fem makreller havnet nokså kjapt i stampen. Så hugg det plutselig mye tyngre hos alle tre mer eller mindre samtidig, og før vi helt rakk å skjønne hva som foregikk, hylte det i sneller på hele dekket. Det var storsei under makrellen!

Annonse

Magnar var førstemann opp. På heklen hans hang det to firekiloser. Under normale omstendigheter er dette noe han ville vært fornøyd med, men i og med at Cato landet en sei på 7,5 kilo bare sekunder senere, var det bare å rigge om til speedpilk og få snøret ned igjen i en fart.

Mens dette foregikk tok min fisk fremdeles snøre. Jeg fisket med en tynn sabikihekle med 0,30-stamme, så jeg hadde ikke noe annet valg enn å ta ting piano. At fisken tok 80 meter i første utras fortalte meg likevel at dette her var solide saker. Etter en frisk fight kapitulerte fisken likevel, og jeg kunne konstatere at dette var ny pers. Denne måtte bare være over ti.

Det var den også. Ikke mye over, men nok. Vekten stabiliserte seg på pene 10,1 kilo, fordelt på 106 centimeter. I Nord-Norge er slike fisker nokså vanlige, men ikke langt inne i en vestlandsfjord. Og i alle fall ikke på en liten makrellflue, maskinknytt på en håpløst for tynn hekle. Heldigvis holdt redskapen hele veien inn.

Vi glemte kjapt makrellen da det viste seg at det svømte slike fisker under kjølen, og den neste halvtimen jigget vi for harde livet. Og seien var med på leken. Magnar fikk flest, men de lå rundt fire-fem kilo alle sammen, og de fleste ble satt ut igjen uten veiing. Dette er en tøff strategi når seipersen din er på 4,8, men Magnar hadde bare øye for de store. Minst 8+.

Det skulle han selvsagt ikke hatt, i alle fall ikke da han sendte tilbake igjen en fisk som snuste på syvtallet uten engang å løfte den inn i båten. Dette ble nemlig dagens største for hans del, og det ble heller ingen flere over 4,8. Dermed ble gamlepersen stående, og et par nye grå hår snek seg frem i venstre tinning.

Selv var jeg allerede strålende fornøyd med min nye pers, men jeg trodde ærlig talt at denne kom til å ryke noe helt alvorlig da jeg kroket det jeg trodde var en kjempesei 40 meter under båten. Dessverre, om det er lov å si, var det to fisker. På opphengeren satt en sei på 5,5 kilo, mens en 8,7 kilo tung torpedo i knallkondisjon hadde tatt jiggen nederst. 14,2 kilo sei fordelt på to fisker er ikke i nærheten av like moro som på en, men en kan liksom ikke klage for mye heller.

Etter hvert dabbet seifisket av, og vi innså at det var på tide å sette dagens egentlige planer i verk. Turen gikk derfor kjapt til en 560-meters leireflekk et stykke ute i fjordsystemet. Her ankret vi effektivt opp takket være den elektroniske baugmotoren til Cato, og så var det bare å få agnene til bunns.

Tre timer senere hadde Magnar fått en brosme på rundt fem kilo, mens de andre agnene var utrørte. Det var ikke engang svarthå, slimål eller lus å spore. Dette er jo egentlig luksus, men vi var giret på å prøve en 410-meters leireflekk lenger oppe i bakken også, og dermed ble det flytting.

Oppe i skråningen var det litt mer liv, men ikke av den fornuftige typen. I løpet av fem timers fiske landet jeg to brosmer på firetallet, samt et lite knippe svarthå. Disse var stort sett små, men toppfisken klokket inn til brukbare 560 gram. Svarthå er jevnt over en ubrukelig fisk, men når de bikker halvkiloen er det godkjent, i alle fall her hos oss.

Cato kjørte svære agn, og ble belønnet med absolutt ingenting. Magnar fikk heller ikke noe fornuftig, men noen svarthå og en hågjel måtte finne seg i en tur opp i båten. Skater så vi ikke snurten av, men det hadde vi heller ikke regnet med, så det var egentlig helt greit.

Mens vi hadde agn på dypet, jigget vi også etter sei høyere i sjøen. Dessverre var ikke makrellen i området, så da uteble også storfisken. Magnar fikk riktig nok et par trekiloser, men disse bidro egentlig mest til mer irritasjon over at han lot persen sin svømme tidligere på dagen. At vi måtte inn igjen og gjøre et nytt forsøk etter større sei før vi gav oss for kvelden ble mer og mer klart.

Etter at vi hadde hatt besøk av Havforskningsinstituttet sin fritidsfiskepatrulje, som for tiden holder på å kartlegge rekreasjonsfisket langs kysten vår, kjørte vi inn igjen etter seien. Denne gangen prøvde vi oss litt lenger ute i fjorden, da det dukket opp noen gode tegninger på ekkoloddet her, og selv om fisket var vanskelig, gikk det etter hvert på ytterligere noen fine fisker.

Vi fikk bra med sei de neste to timene, og det var Magnar som fikk majoriteten, men utrolig nok kom han seg ikke over persen på 4,8 kilo. Forhåpningene var der flere ganger, men firekilosdoublet etter firekilosdoublet ødela gang på gang. Det ville seg rett og slett ikke.

Da gikk det litt bedre for Cato og meg. Jeg trodde på nok en pers da det plutselig satte av sted under kjølen, men nok en gang var det en doublet. Denne gangen veide fiskene 5,1 og 7,1 kilo, og selv om jeg aller helst hadde sett at de var en sei på 12,2, ble det fremdeles en kul fight og mye fint fiskekakekjøtt ut av det hele.

Cato, som bare manglet 100 gram på persen sin da han landet den på 7,5 tidligere på dagen, skulle også få seg en liten persjustering før kvelden var omme. På overtid tok nemlig en sterk og sint fisk det egnede jigghodet han serverte, og etter en frisk fight kunne en flott sei på 8,5 kilo sikres.

Dermed var to av tre om bord mer enn fornøyd, mens sistemann innså at dette ikke var hans dag. Heldigvis har ikke makrellen inntatt fjorden for alvor enda, så nye sjanser kommer plutselig…

SPENNENDE SAKER FRA VÅRE ANNONSØRER

video

Bruk Deeper under sommerens ørretjakt

Ørretfiske kan som kjent være like enkelt som vanskelig, men med Deeper blir alt så mye enklere. Av: 3 på Kroken – Natur- og villmarksopplevelser Vi befinner...