Morten Kraabøl mener bestandssituasjonen for storørreten i Tokkeåi og Bandak er kritisk som følge av at Statkraft gjorde Helveteshylen til et vandringshinder.
Av: Endre Hopland
Nylig ble det klart at Statkraft har funnet dokumentasjon i arkivene sine som viser at utbyggingen av Lio kraftverk medførte en senking av vannstanden i fossen Helveteshylen med så mye som 3,5 meter. Statkraft måtte dermed gå tilbake på sine tidligere hardnakkede påstander om at fossen ikke hadde blitt senket i forbindelse med utbyggingen av kraftverket, som stod ferdig i 1969.
I en kronikk som nylig ble publisert på Bandakkanalen.no legger Morten Kraabøl, som er en av landets fremste forskere på fiskebiologi, frem sitt syn på prosessen og konfliktene rundt det mye omtalte forskningsarbeidet som skjedde i Tokkeåi i perioden 2010-2015. Det som kommer frem i kronikken er nokså sjokkerende lesing, selv om avsløringene kanskje ikke kommer som voldsomme overraskelser for de som har fulgt saken tett
I 2010 tiltrådte Kråbøl stillingen som leder for prosjektet Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Tokkeåi. Oppdraget ble gitt av Statkraft, og hensikten var å kartlegge forholdene for storørret i Tokkeåi og elvedeltaet i Bandak, samt vurdere mulige tiltak. Dette inkluderte også en vurdering av minstevannføring og avbøtende tiltak i Tokkeåi for å bidra til en levedyktig bestand av storørret.
– I perioden 2011-2015 ledet jeg et konsortium av forskere, og prosjektet forløp relativt problemfritt i årene med feltundersøkelser. Under arbeidet med sluttrapporten ble det imidlertid samarbeidsproblemer da vi skulle tolke resultatene og prioritere tiltak. For meg som forsker og prosjektleder ble dette en vanskelig tid, der jeg ble utsatt for sterkt press fra flere hold. Etter hvert som uenighetene hardnet til ble saken også løftet opp på høyere nivå, til dels uten at jeg ble orientert, skriver Kraabøl.
Bakgrunnen for at den erfarne og anerkjente forskeren har valgt å gå ut med sin versjon av hendelsesforløpet er primært fordi han mener det bør ha interesse og betydning for kommende og allerede igangsatte vilkårsrevisjoner. Han understreker også at situasjonen han selv havnet i er et klassisk eksempel på et dilemma som oppdragsforskere stadig møter i vår tid, nemlig å bevare faglige integritet på tvers av oppdragsgivers ønsker og premisser.
– Jeg presiserer at jeg i denne saken uttaler meg som privatperson, og ikke i kraft av min tidligere eller nåværende stilling, skriver han.
Konflikten oppsto ifølge Kraabøl da han i 2011 og 2012 fikk overlevert noen gamle bilder fra Bandak fiskelag og Tokke Jeger- og Fiskerforening. Disse viste at fossen Helveteshylen var vesentlig lavere før Lio kraftverk ble satt i drift i 1969.
– Bildene levnet liten tvil om at vannstanden i Helveteshylen var senket med flere meter, med det til følge at storørreten ikke lenger hadde mulighet til å komme fordi, skriver Kraabøl.
På samme tid han også vite at det hadde blitt fjernet betydelige grusmasser fra Helveteshylen og ned til Geishylen på 70- og 80-tallet. Kraabøl oppfattet dette som svært relevant informasjon med stor betydning for arbeidet som skulle gjøres.
– Avstengning fra opprinnelige gyte- og oppvekstområder, samt flere omganger med degradering av de resterende gyteområder nedenfor fossen, måtte nødvendigvis bety at storørretbestanden ble sterkt skadelidende. Jeg ba derfor Statkraft om nærmere informasjon vedrørende masseuttakene og endringene i fossen. I tillegg tok jeg opp problemstillingene i møter innad i forskerkonsortiet, samt i fellesmøter med Statkraft, skriver han i kronikken.
Ifølge Kraabøl ble ikke dette oppfattet som spesielt kontroversielt i begynnelsen, men saken ble relativt raskt et alvorlig problem for samarbeidet med både Statkraft og de andre forskerne i konsortiet.
– Statkraft benektet at de hadde senket vannstanden nedenfor fossen. Det ble også sagt at det ikke fantes dokumentasjon på dette i arkivene. Etter hvert kom det imidlertid frem at fossen hadde blitt «senket litt». Jeg forsøkte flere ganger å argumentere for de åpenbare konsekvensene, nemlig at storørreten hadde fått redusert sitt leveområde og rasert de resterende gyteområdene ved minst to tilfeller etter utbyggingen av Lio kraftverk. Statkraft sto derimot på sitt, og hevdet at fossen ikke var vesentlig endret og at vår sluttrapport derfor skulle begrenses til Tokkeåi nedstrøms Helveteshylen, skriver han.
Dette ble altså beordret til tross for den solide fotodokumentasjonen som ble lagt frem fra Bandak Fiskelag og Tokke JFF. Som en direkte konsekvens av det hele endte Kraabøl opp med å bli stående alene med oppfatningen om at endringene i fossen var et sentralt spørsmål for sluttrapporten til forskerne.
– Utarbeidelsen av sluttrapporten ble derfor en vanskelig og tidkrevende affære. Jeg kunne ikke akseptere at vi skulle se bort fra disse åpenbare forholdene, men jeg møtte stadig sterkere motbør for hver gang jeg tok opp disse momentene. Argumentene fra Statkraft, og dermed også konsortiet, var at fossen var tilnærmet uendret og at det derfor ville være skadelig å slippe storørreten opp til ny elvestrekning. Av den grunn ble dette spørsmålet betraktet som irrelevant i forhold til konsortiets mandat, skriver Kraabøl.
Etter hvert gikk prosjektet på overtid av leveringsfristen, og det ble ifølge forskeren lagt et økende press på konsortiet.
– Til slutt måtte jeg gi etter for et kompromiss som ga meg et betydelig ubehag i forhold til faglig integritet. Noe av det verste var å prioritere tiltak nedstrøms fossen fremfor å gjenåpne mange kilometer med gode gyte- og oppvekstområder forbi Ravnejuv og opp mot Vinje. Da jeg innså at vi hadde låst oss fast, fremsatte jeg et ønske om at sluttrapporten skulle tydeliggjøre at det var uenighet internt i konsortiet. Hensikten med dette var å belyse den grunnleggende uenigheten som forelå mellom meg (mindretallet) de andre (flertallet), og dermed foreslå to ulike tilnærminger til tiltaksforslag. Dette ble avvist, til tross for flere forsøk fra min side, skriver han.
Sluttrapporten ble publisert i april 2015, og lagt frem på et folkemøte i Dalen i slutten av mai samme år.
– Det var med tungt hjerte jeg presenterte resultatene, konklusjonene og tiltaksforslagene på møtet. Heldigvis fikk jeg et betimelig spørsmål fra Bjørn Olav Haukelidsæter i Tokke JFF i etterkant av presentasjonen. Han ville vite min personlige mening om hvorvidt konsortiets prioriterte tiltak var tilstrekkelige for å sikre en levedyktig storørretbestand. Dette ga meg muligheten til å si min mening: At det var langt viktigere å prioritere tiltak som medførte at storørreten fikk tilgang til Tokkeåi ovenfor fossen, slik den hadde før reguleringen. Min oppfatning var, og er fortsatt, at denne elvestrekningen var storørretens viktigste habitater for gyting og tidlig oppvekst, og at bestandens særegne karaktertrekk i stor grad er formet av miljøforholdene på denne strekningen. Det betyr også at bestanden var større før utbyggingen, skriver Kraabøl.
I ettertid har Statkraft engasjert landets fremste fagmiljø på elverestaurering, og de gjennomførte tiltakene nedstrøms fossen er derfor av beste kvalitet. Kraabøl mener likevel at dette ikke er tilstrekkelig for å sikre langsiktig levedyktighet for den unike ørretstammen i vassdraget.
– Storørretbestanden må karakteriseres som kritisk truet av utryddelse, hovedsakelig som følge av omfattende tap av gyte- og oppvekstområder ovenfor Helveteshylen. Dessuten er strekningen prisgitt driften av Lio kraftverk. De foreløpige resultatene om genetiske karakteristika og effektiv bestandsstørrelse tilsier at bestanden av storørret i Bandak og Tokkeåi er langt unna det som kreves for å være levedyktig over tid, skriver han.
Kraabøl mener det er hevet over enhver tvil at bestanden av vandrende storørret ble sterkt redusert som følge av at fossen ble et vandringshinder, og at de resterende gyteområdene ble fjernet ved minst to anledninger.
– Det finnes medieoppslag fra flere av landets aviser som omtaler ørretfisket i Tokkeåi, noe som tydelig viser at bestanden var vesentlig større før reguleringen. Denne type lokalkunnskap ble på det nærmeste forkastet av så vel Statkraft som resten av konsortiet. Min oppfatning var da, og nå, at lokalkunnskap må tillegges stor vekt ved denne type undersøkelser, skriver han.
I ettertid av det hele tar forskeren selvkritikk for at sluttrapporten ble et uheldig kompromiss mellom ulike oppfatninger.
– Jeg burde tatt affære på et tidlig tidspunkt, og varslet saken inn til en høyere instans. Alle i konsortiet var riktig nok enige om at de foreslåtte, og nå til dels gjennomførte tiltakene nedenfor fossen er gode og nødvendige, men det var utfordrende å møte massiv motstand mot helt åpenbare og veldokumenterte forhold omkring endringene i fossen. Mitt forslag til førsteprioritert tiltak var å bygge en fisketrapp forbi fossen, og etablere en miljøbasert minstevannføring på strekningen ovenfor. Dette ble avvist av konsortiet som følge av feilinformasjon fra Statkraft, som i stor grad bidro med ufullstendig og feilaktig informasjon om de sentrale spørsmålene i saken. Bandak fiskerlag og Tokke JFF kom derimot med relevant og velbegrunnet informasjon, skriver han.
Kraabøl understreker at Statkraft nå har rettet opp i mye av det gamle grumset så godt det lar seg gjøre.
– Regiondirektør Per Are Hellebust har opptrådt på en ansvarlig måte etter at dokumentasjonen på senkingen av Helveteshylen og fjerning av grus nedstrøms ble funnet i Statkrafts arkiver. Dette er en bekreftelse på et faktum jeg visste lenge før rapporten ble ferdigstilt, skriver han.
Hele kronikken til Morten Kraabøl kan du lese på Bandakkanalen.no.