Snodig historie



Del dette:

I løpet av mange år med fiske har jeg fått mye snålt opp fra havbunnen, og jeg har egentlig sluttet å bli overrasket, både over hva folk kaster i havet og hva havets skapninger kan finne på. Men det som skjedde tirsdag er jeg likevel glad jeg hadde et vitne til. Ellers hadde jeg knapt trodd på det selv…

Torbjørn og jeg hadde agn i sjøen fra rundt klokken 19.30 denne kvelden, og med fløende sjø og klar himmel var troen god. Jeg sendte to agn nordover, mens Torbjørn fisket mot vest. Også denne kvelden fisket vi med sild, og brusk- og store torskefisker av forskjellige slag var hovedmålet.

Det første runnet kom før det hadde gått 20 minutter, og det er her hele historien starter. Fisken tok snøre på en slik måte at det kunne være snakk om havmus. Men like lett torsk eller lyr. Siden jeg fisket på rundt 70 meters dyp var det i det hele tatt vanskelig å si. Jeg gjorde uansett tilslag etter ti-tolv sekunder, og det var fast fisk i andre enden. Ikke noe enormt, men fin tyngde. Noen omdreininger senere stod alt dønn fast.

Det er slett ikke uvanlig at en setter seg fast under innsveiving når en fisker med agn fra land. Bakker, vegetasjon og ikke minst kanter kan være alt annet enn gjestmilde. Men det er ofte i disse områdene fisken ferdes, og da er det her en må fiske. Det blir en del slit i løpet av et fiskeår, men andelen slit med fisk på kroken er nokså liten. Dette har sammenheng med at fisken ofte svømmer løs søkket, og på denne måten gjør ting vanskeligere for seg selv. Med dette i bakhodet fristilte jeg spolen igjen, og la fra meg stangen.



Det tok ikke mange sekundene før fisken begynte å svømme der nede, og jeg lot den ta 20 meter før jeg begynte innsveivingen igjen. Det hele så ut til å gå bra, men etter litt sveiving var det bom stopp igjen. På samme sted. I og med at jeg fisket med glidebom var det et potensielt scenario at søkket, som er festet i bommen, satt fast i en sprekk eller lignende. Fisken ville kunne ta snøre selv om dette var tilfellet. Etter å ha gjentatt prosedyren noen ganger med samme resultat, ble det klart at det rolig var her problemet lå. Og i all den tid det ikke går an å bevege seg langs land parallelt med kasteretningen på denne plassen, måtte jeg til slutt sette hardt mot hardt. Det gikk som det måtte gå, braiden gikk til helvete på en eller annen kant. Tilbake stod jeg uten verken fisk, topshot eller takkel.

Jeg kjente at fisken ikke var veldig stor, men trolig brukbar. Og om det nå, mot all formodning, skulle vært en havmus ville den vært veldig bra. Det ville vi uansett aldri få vite. I alle fall trodde jeg det på dette tidspunktet.

Ti minutter gikk uten at noe mer skjedde. Jeg knytte opp nytt takkel og ny topshot, og var bare sånn passe fornøyd. Men midt i knytingen runnet det så smått på den andre stangen jeg hadde ute. Denne fisket på gode 100 meter, og det luktet hågjel lang vei av runnet. Tilslaget ble satt, og det var en slags motstand der nede. Men det hele kjentes merkelig ut. Og det på ingen måte spesielt tungt. Jeg ble stående med stangen i hendene en stund, og innimellom var det tendenser til nesten umerkelig napping. Til slutt ble det til å sveive opp hele stasen for å se hva som foregikk.

Sveivingen gikk fint lenge, men etter 30 meter begynte jeg å skrape loddet i bunn. Og etter ytterligere 20 meter ble det plutselig mye tyngre. Og så begynte det å nappe. Nå er det ikke uvanlig at mindre fisk blir tatt av større fisk under innsveiving, men det var noe underlig med hele situasjonen. Jeg ba min bror finne håven, og luftet for han at jeg sikkert hadde kroket fisken fra i sted. Dette sa jeg selvsagt mest på kødd, men innimellom kan det gå troll i ord. Denne gangen var en av disse.

Opp fra den kalde fjorden kom nemlig først topshoten, glidebommen, loddet og krokfortommen som hørte til stangen jeg fisket med. Så fulgte fire nye meter med topshot, en ny glidebom med søkke og en krokfortom med en torsk i enden. Torsken ble for øvrig håvet uten problemer, og vel oppe på land kunne hele situasjonen prosesseres skikkelig. Og her var det mye tilfeldigheter inne i bildet, altså.

Torsk og tackle - Endre Hopland

Den eneste logiske forklaringen jeg kan komme frem til er at torsken først har tatt agnet, og så har braiden havnet innimellom noe som var for trangt til at søkket kom seg gjennom. Da hardt ble satt mot hardt ble braiden filt over, for øvrig 40 centimeter over topshot-knuten. Den øverste stopp-perlen, som jeg bruker over bommen, har på sin side satt seg fast i topshot-knuten, slik at ikke loddet har sklidd av denne. Når det så ikke lenger har vært motstand oppover, har tosken dradd med seg både topshot, bom og søkke nedover. Mot absolutt det aller meste av odds har altså spilesøkket på stang nummer to, som da sveivet inn under mistanke av potensiell minifisk-kontakt, hektet seg fast i den avslitte topshoten, og tatt denne med seg på sin ferd mot overflaten.

Jeg har ikke regnet på det, og jeg vet heller ikke hvordan jeg skulle gjort dette, men det er vel safe å påstå at dette ikke er noe som skjer hver tirsdagskveld. Jeg har for all del fått opp mye gamle takler og sluker tidligere, men ikke på denne måten. Og ikke på slike dyp, i en lang, brei og veldig dyp fjord…

Jeg fikk uansett tilbake alt av utstyr, og det eneste som gikk tapt var altså en liten halvmeter med braid. Det kan jeg leve med. Torsken veide for øvrig rundt tre kilo, og siden kroken ikke satt så dypt, fikk fisken friheten tilbake, som takk for en god historie. Torsken kvitterte med å svømme rolig av sted på direkten, tilsynelatende uanfektet av det hele. I slike tilfeller er det sikkert helt greit å ha hjerne på størrelse med en druestein.

Etter dette skjedde det ikke særlig mye mer spennende. Det blåste opp litt, og syv sekundmeter med nordavind rett i trynet er ikke spesielt behagelig når det fra før av er tre minus i luften. Derfor ble det ikke langt på natt før vi pakket sammen. En liten innsats til gjorde vi likevel, mest for at broderen ikke skulle blanke for fjerde tur på rad. Ytterligere et run ble det også, men på ny var det hos meg det var aktivitet. Fisk var det dog ikke. I stedet ble en trollkrabbe heist på land. Det kunne bare tolkes på en måte: Det var dags for å ta kveld. Så det gjorde vi.


 

 

Del dette:
Prev Foredrag om Trolling
Next Isfiskere reddet fra isflak i Russland - igjen

Comments are closed.