Høsten er min absolutte favorittårstid når det kommer til fisking, og med det været vi har hatt de siste par ukene, har det selvsagt blitt noen økter med stengene. Dette har gitt noen fisne fisker, men de største har kommet seg unna.
Den første turen var rett før helgen, og det var piggskatene som skulle til pers. Jeg har et mål om å bikke syv kilo på arten i år, men så langt har alle de seks eksemplarene jeg har fått lagt rundt firekilosmerket. Dette er for all del flotte fisker, men det finnes langt større der ute.
Denne ettermiddagen rigget jeg to karpestenger, og sendte makrellagn så langt jeg klarte. To minutter etter at stengene hadde kommet i poden, runnet det på venstreflanken. Turens første skate ble kroket på direkten, og allerede før denne var i håven runnet det også på den andre stangen. Her var det bare å henge i.
Den første fisken ble håvet uproblematisk, og jeg lot håven ligge i sjøen med skaten i, mens jeg kjapt byttet stang og kroket skate nummer to. Fem minutter inn i fiskeøkten hadde jeg to piggskater i håven. En veldig mye bedre start enn det kan en egentlig ikke håpe på når en fisker etter piggskate med to stenger.
Fiskene ble kjapt avkroket, veid, fotografret og satt tilbake. Den minste klokket inn til 4180 gram, mens den største fikk 4680 ut av vekten. Dette er årsbeste på arten, og det går utvilsomt riktig vei. Likevel er det fremdeles et stykke igjen til syvkilosen, uten at jeg har tenkt å gi opp av den grunn.
Jeg fisket videre, og en liten halvtime senere runndt det på ny på skatevis. Da jeg satte tilslaget var det blytungt i andre enden, og slik fortsatte det i 20 sekunde. Så ble det lett. Kroken hadde rett og slett ikke fått skikkelig feste i det som utvilsomt kjentes ut som en stor fisk. Det kan selvsagt ha vært en feilkroking, men det får vi aldri vite. Tungt var det, uansett.
Jeg fisket videre, men som vanlig er i dette området døde ting helt ut. Jeg fikk en liten hyse rett før jeg gav meg for dagen, men de store skatene ville ikke være med på leken. Neste gang, kanskje? Eller neste?
Rett over helgen tok Ronny kontakt. Han var hjemme hos forldrene på høstferie, og lurte på om vi skulle ta oss en havåltur. Mandag kveld bar det av sted norover, og litt over klokken 20.00 hadde vi agn i sjøen. Fisketuren skulle vise seg å bli utrolig treg, men både Ronny og jeg fikk hver vår lyr nokså tidlig. Ålen lot derimot vente på seg.
Litt over midnatt runnet det omsider slik det skulle hos meg, og da tilslaget ble satt, svarte det på tungt ålevis i andre enden. Så ble det lett. Fisken var rett og slett borte. Dette er egentlig litt uvanlig under havålfiske, så jeg var ganske spent på hvordan agnet så ut da jeg sveivet opp. Det så ikke ut. Det vil si, det var ikke der. Havålen hadde tatt den hele makrellen med seg.
Etter alle solemerker har fisken tatt agnet på tvers, og bare holdt fast i det. Dermed har ikke kroken fått feste i tilslaget, og når hardt har blitt satt mot hardt, har havålen bare revet agnet rett av kroken. Dette skjer ikke ofte, men vi har opplevd det noen ganger tidligere, Situasjonen var kjip på flere måter. For det første kjentes det ut som en ti-plusser, og for det andre har ikke Ronny sett en havål før. Sistnevnte fikk vi heldigvis gjort noe med senere på natten.
En liten time senere runnet det nemlig på ny hos meg, og denne gangen satt ålen. Dette var en langt mindte fisk, 4,7 kilo for å være nøyaktig, men havål er likefullt havål. Etter noen bilder fikk den selvsagt friheten tilbake, og jeg kunne notere mitt 21. eksemplar av arten.
Nå var det selvsagt Ronny som helst skulle hatt denne fisken, så vi kjørte på videre i håp om at det skulle være flere sultne havåler ute på matsøk. Dersom de var det, holdt de seg i alle fall langt unna krokene våre. Klokken 02.30 bestemte vi oss også for at det ble med denne ene ålen denne turen. Det var i det hele tatt en veldig treg økt, men med fullstendig havblikk og stjerneklar og nordlysopplyst himmel, var det likevel en flott natt å tilbringe ute.
I slutten av uken hadde jeg meg også en liten tur på sjøen. Planen var å prøve å finne noen varer, og da i utgangspunktet piggvar. Det er litt som å lete etter et sandkorn i et astroidebelte her på våre kanter, men om en ikke prøver, finner en de i alle fall ikke.
Jeg testet et par områder jeg har tenkt på en stund, men det var dessverre lite sand og mye stein og tare på det som på sjøkartet så ut som gode plasser. En lyr i trekilosklassen gav en moro fight på lett utstyr, men piggvarer fant jeg ikke. Derfor prøvde jeg en 60 meter dyp slette etter glassvar, og det var her turen ble reddet.
Etter først å ha landet en liten knurr og en obligatorisk makrell, var det nemlig noe litt bedre som fant agnet mitt der nede. Jeg trodde først det var en liten lysing, som det er en del av på stedet, men i stedet var det en finfin overraskelse som steg til overflaten. Det viste seg nemlig at det var nok en knurr som hadde tatt agnet mitt, og den var stor.
Vel oppe i båten ble fisken målt til hele 44 centimeter. Den hadde også god kondisjon, så vekten stoppet på pene 680 gram. Dette er ny pers og specimen i samme slengen. Absolutt en bonusfisk, men når en fisker med agn i sjøen dukker slike opp fra tid til annen. Og det er moro. En må bare elske høstfisket…