Litt lokalt artsfiske på dypt vann



Det har blitt et par turer på fjorden den siste uken, med mangfold fra dypet på agendaen. Det har gått nokså bra.

Søndag hadde jeg Artur med meg i båten for første gang, og det sier nesten seg selv at en fisker som faktisk har ordet art i navnet sitt, må være opptatt av arter. Med Artur er dette også tilfellet, og målet denne søndagen var å skaffe han en ny art i form av strømsild, samt prøve oss etter skolest og glassvar.

Strømsilden var ikke vanskelig å be. På den nye plassen Geir og jeg fant i forrige uke stod de små sølvfiskene tett, og selv om de var mest aggressive på min butikkjøpte #14-sabiki, fikk Artur lurt opp et par stykker på sin litt grovere hjemmelagde hekle, også. Ny art og god stemning fra første stund av der, altså.

Vi fisket opp et knippe strømsild, da disse er strålende som agn etter større fisk, men etterhvert bestemte vi oss for å finne på noe annet. Da hadde også noen lusuer og en makrell havnet i stampen. Siden fjorden lå damstille, brente vi ut på 450 meters dyp for å sjekke om skolesten var bitevillig. Det var den selvsagt ikke, og etter noen timer vendte vi tilbake til 100-metersslettene med uforrettet sak.



Nå var det glassvaren som skulle til pers, og selv om vi først måtte gjennom noen småbrosmer, tok det ikke veldig lang tid før det hugg en fin var hos meg. Vekten stoppet på 840 gram, og dermed også årsbeste. Artur kvitterte med en hyse, en lyr og 70 meter med sniklinetau, men flere varer ble det ikke før vi gav oss i 15.30-tiden.

Det var egentlig meningen at Artur sin fem år gamle sønn, Martin, også skulle være med denne dagen, men dette skar seg. Dumt egentlig, siden vi fikk noen kule arter, og hadde havørn over båten i lengre tid. Det var likevel kjekt å reise på fisketur sammen med Artur for første gang, og ny tur der også junior blir med er allerede under planlegging.

Onsdag ble det et nytt forsøk etter skolesten for min del. Jeg hadde ikke helt troen, spesielt siden jeg bare hadde et par ettermiddagstimer til rådighet, og skolesten dukket da heller ikke opp. Likevel ble det en god og effektiv økt på fjorden.

Allerede på første nedslepp kroket jeg en vassild på 1080 gram, og ikke lenge etter satt også en pen kolmule på 740 gram. Vassild nummer to tok agnet mitt på drivet etter, og denne gangen stoppet vekten på 1040 gram. Dette er store fisker til artene å være, men ikke enorme. De blir større her i fjorden.

Etter et resultatløst driv litt grunnere, hugg det bedre da jeg kom ut på dypet, igjen. Opp fra den vinterklare sjøen kom etterhvert årets første blålange sigende, en lang og tynn sak på i underkant av tre kilo.

Da det begynte å bli dags for å komme seg hjem igjen, hugg det enda en gang. Fisken var vill og hadde bra med krefter, så jeg antok det var en litt større vassild på gang. Det var det, også. Vekten stabiliserte seg på 1220 gram, og årets første specimen-eksemplar av arten var i boks.

Det ble for øvrig tid til ytterligere et slepp på det samme drivet, og jeg lurte fælt på hva det kunne være da noe lite, men nokså hissig, tok det ene agnet mitt rett før jeg hadde tenkt å sveive opp for siste gang. Overraskelsen var stor da det viste seg å være en pigghå på kanskje 300 gram. En så liten pigghå har jeg nemlig aldri fått før, og et lite øyeblikk var jeg sikker på at det måtte være en gråhai. Det var det selvsagt ikke. Pigghåen gikk eller svømme tilbake igjen, da denne strengt tatt er fredet.

Det er kaldt ute for tiden, men dersom du trosser minusgradene er det utvilsomt mye fin fisk som er aktiv og lar seg overliste til å ta agn. Spesielt i sjøen. Så dersom muligheten byr seg, er det bare å komme seg ut med stengene…

Prev Med Humminbird på glattisen vinteren 2017
Next Enorm lake fra Trøndelag-isen

Comments are closed.