Ismeite etter ørret



Del dette:

Ismeite betyr enkelt og greit at man fisker med agn fra isen. Her skal vi ta en kikk på hvordan man kan spisse teknikken mot storvokst ørret.

Ismeite har etterhvert fått mange tilhengere her på berget, men mye av metodene kommer opprinnelig fra Sverige og USA. Jeg begynte så smått å eksprimentere med angeldon og agnfisk etter gjedde for ca 25 år siden, og da var jeg omtrent den eneste jeg så på isen med slikt utstyr. Nå kan du knapt bevege deg på enkelte islagte vann uten å høre lyden av en nappvarsler eller se en oppspent angeldonfjær. Verden går fremover.

Som nevnt begynte jeg å ismeite etter gjedde, med ganske store agnfisk på relativt grunt vann og med stålfortom. Til tross for dette fikk jeg en ørret eller to, og tanken på at utstyr og teknikk kunne spisses mot ørret slo meg ganske raskt. Men siden de fleste ørretvann har klare begrensninger på hvor mange stenger du kan bruke samtidig, tok det lang tid før det «løsnet». Å teste nye teknikker på en fisk som i utgangspunktet kan være vanskelig, blir ikke lettere av at du kun kan teste en ting av gangen. Men når det først løsnet, så kunne jeg ikke klage på belønningen:

Ismeiteørret fra Nøklevann (foto; Marius Larsen)

Ørreten på bildet skapte litt oppstuss i Osloområdet. Både fordi den var stor, men ikke minst fordi den var tatt på isfiske! Det ble mange innlegg på diverse fiskerelaterte nettsider av denne. Metoden var meite med mort, montert på en enkel treblekrok i størrelse 8. Utstyret bestod av en Nordmark ismeitestang, og 0,18 mm sene på en liten haspelsnelle. Som nappindikator brukte jeg et enkelt angeldon. Siden den gang har jeg forfinet både teknikk og utstyr enda mer, og det er det vi nå skal se nærmere på.

«Angeldon» trenger en nærmere forklaring:

Oppspent angeldon med ismeitestang

Slik ser det ut når du kjøper det:

Angeldon rett fra pakken

Den store kroken og spolen med tråd på kan du demontere og kaste med en gang. «Metalldingsen» som sitter øverst på angeldonpinnen (ved siden av spolen), kan du feste en kruttlapp eller knallpatron for startpistol på slik at denne smeller når fisken løser ut. Jeg bruker ikke dette, men setter en vanlig ålebjelle på angeldonfjæra i steden. Bruker man elektronisk nappvarsler sammen med angeldonet, eller følger med på de visuelt, er kruttlapp helt unødvendig. Kruttlappene koster noen kroner, er ikke alltid så lette å få tak i og ikke minst synes jeg ikke et høyt smell hører hjemme på fisketur. Hvis du vil bruke de uansett, bør du være nøye med å holde de tørre. Krutt og vann er en dårlig kombinasjon…

Angeldon og elektronisk nappvarsler i kombinasjon

Du borrer et hull i isen ved siden av det egentlige fiskehullet, men ikke borr helt igjennom. Fyll så igjen ekstrahullet med is/snø og sett den spisse enden av angeldonpinnen ned der. Så setter du angeldonfjæra ned i festet på angeldonpinnen, med markøren (den røde eller oransje plastsaken) i den enden som nå peker oppover. Pass på at det stikker ut 0,5-1 cm med angeldonfjær fra markøren, siden du skal feste fiskesena på denne igjen.

Ferdig rigget angeldon

Nå er angeldonet klart for å spennes opp. Senk agnet ditt til ønsket dybde, og lag så en løkke på sena. Ikke bruk noen knute til dette, bare lag en løkke ved å tvinne sena en gang eller to. Heng så denne løkka på den lille biten av angeldonfjæra som stikker ut fra markøren. Alternativt kan du klype fast sena mellom angeldonfjæra og markøren. Men dette skaper litt motstand når fisken tar, så det vil jeg ikke anbefale. Bruker du haspelsnelle kan det fort tenkes at du blir nødt til det uansett, men det kommer et tips om bruk av haspelsnelle litt senere i artikkelen. Vekten av agnfisken (og eventuelt søkket) vil nå spenne opp fjæra ved å dra denne ned mot vannet. Klips gjerne på en ålebjelle ved markøren i tillegg, uansett om du bruker elektronisk nappvarsler eller ei.

Hvis en fisk tar agnet ditt, vil den dra markøren ned mot vannet helt til den drar løkka av fjæra, hvorpå denne spretter opp og vaier frem og tilbake.



Som jeg nevnte, bør du ta av spolen som sitter på angeldonet til å begynne med. Årsaken til dette er at du bør bruke en myk stang med en skikkelig snelle på i steden. Bortsett fra at dette er mer sportslig, er det langt mer morsomt å kjøre fisken på stang og snelle, enn ved å holde snøret mellom hendene. Er du heldig nok til å få en skikkelig storørret, er dessuten en myk stang og snelle med brukbar brems en nødvendighet for å lande fisken. Jeg bruker Wiggler sine mediumstenger, disse er myke nok til å dempe slagene fra en vilter ørret effektivt, og stive nok til at du kan presse fisken fort opp.

Stangen kan du også lage selv av en vanlig fiskestang. En stang som har knukket, eller som du ikke bruker til sommerfisket lenger, er et glimmrende utgangspunkt. Kapp stangen rett ovenfor korkhåndtaket, og kapp en gang til på det resterende stangemnet slik at dette får passe lengde. Så bruker du smeltelim eller noe annet egnet lim inne i røret på den biten som håndtaket er på, før du trer den andre biten inn. Fordelen med denne stangen, kontra de du kjøper fiks ferdig, er at du selv kan bestemme lengde og mykhet på stangen.

Om man foretrekker haspelsneller eller multiplikatorsneller (ala Ambassadeur) er litt smak og behag. Fordelen med multiplikatorsneller er dog at det er enklere å spenne opp angeldonfjæra (med kastebremsen) og at de takler isbelagt sene bedre enn haspelsnellene. Selv bruker jeg noen små Shimano Corvalussneller i størrelse 300, men det meste fungerer. Hvis du bruker haspelsneller, vil du fort oppdage at den største utfordringen er å holde snøret på snellespolen når bøylen er åpen. Felles for begge snelletypene er nemlig at de skal stå frikoblet/ med åpen bøyle ved angeldonet, slik at fisken kan dra ut snøret uten å kjenne motstand. Dette er spesielt viktig ved fiske etter kroksky ørret, siden de har en lei tendens til å spytte ut agnfisken så fort de kjenner motstand.

For å unngå at snøret ditt ender utover hele isen når du bruker haspelsneller, kan du enkelt lage en «snøreholder» ved å legge en vanlig gummistrikk rundt basen på spolen. (Altså den delen av spolen det ikke er snøre på.). Når du skal spenne opp angeldonet stikker du så en bit av snøret inn under strikken, slik at denne holder det hele på plass.

Litt mer om utstyret:
Senetykkelse kan med fordel tilpasses til størrelsen på ørreten der du fisker. Hvis du bruker de samme snellene til gjeddemeite eller sjøfiske, og derfor bruker ganske tykk sene, bør du bruke en fortom av tynnere sene. Det samme gjelder hvis du bruker multifilament (ala PowerPro eller Fireline). Vær obs på at multifilament trekker vann, og derfor fryser når det er minsugrader. Ved mindre du kun ismeiter i påskesolen, er det derfor best å bruke monofilament, dvs vanlig fiskesene, på ismeitesnellene. Fortommen bør være ca 0,30-0,40 og helst av fluorkarbon. Fluorkarbon ser ut som monofilament men bryter lyset på en annen måte, slik at den er vanskeligere å se under vann. Fortommen bør minimum være så lang at knuten som forbinder den til hovedsena er godt inne på snella når kroken er rett under isen. Da er risikoen for snørebrudd minimal. Fortommen bør med andre ord være 1,5- 2 meter. Husk også at sena slites mot iskanten når du kjører fisk, slik at den bør byttes med jevne mellomrom. (Jeg bytter alltid hovedsena før sesongstart, og fortommen før hver tur.)

I tillegg trenger du selvfølgelig et brukbart isbor. Dette bør ha en dimmensjon som passer til ørreten der du er, og i prinsippet er det slik at desto større bor desto bedre. Borret bør minimum være 150 mm, helst 170 mm eller større. Hvis du har et mindre bor, må du borre tre hull i et triangel og hogge ut isen mellom disse slik at du får et stort hull. Årsaken til at det er så viktig å ha et stort hull er enkel, ismeite kan gi stor fisk! I tillegg har ørreten en lei tendens til å ville stille seg på tvers under hullet, for så å stå og snurre rundt og rundt til krokfestet eller fortommen ryker. Ulempen med store bor er at de er tyngre å borre med, men du borrer sjelden så mange hull i løpet av en dag når du ismeiter. Tenk på det som en bra måte å holde varmen. 🙂 Det finnes flere bormerker der ute, og i all hovedsak følger kvaliteten prisen. For all del, IKKE KJØP BILTEMAVARIANTEN, denne er rett og slett elendig. Hvis du som meg også isfisker med pimpel etter abbor (som betyr å borre veldig mange hull per dag for å lete opp fisken), er det greit å ha et bor med liten diameter til dette, og et eget bor til ismeite.

Ellers trenger du en isøse, noe å sitte på og oppbevare utstyret i, varme klær (helst en flytedress), varme og vanntette sko og ispigger. Andre ting som er bra å ha med er ett tynt tau, slik at du kan dra uheldige petribrødre ut av vannet. (For du går selvfølgelig aldri ut på usikker is selv.) Det viktigste sikkerhetsutstyret er dog en fiskekamerat, noe som også korter ned på ventetiden…..

Campingstoler er fine å sitte i mens man venter på napp

Så over til det fisken bryr seg mest om, nemlig agn og kroker:
Du kan bruke flere typer agn. Det beste på større ørret er utvilsomt agnfisk, men også maggot, meitemark og veamark kan brukes. Du får ørret fra 300-400g og oppover på en 8 cm agnfisk, så jeg foretrekker helt klart agnfisk. Husk at det ikke er lov å bruke levende agnfisk i Norge, og at agnfisken skal komme fra samme vassdrag som du fisker i.

Mort, ørekyte og krøkle er mine favoritter, men også vanlig agnsild fungerer bra hvis man ismeiter sjøørret. Legg deg gjerne opp et lite lager med agnfisk i sommerhalvåret, så er du sikret når sesongen kommer. Særlig i starten på sesongen kan det nemlig være litt vrient å få karpefisk på isen, og dermed kan du ende opp med å bruke mesteparten av den dyrebare fisketiden din på å fiske agnfisk.

Agnfisken bør være på ca 5-10 cm. Jeg kapper som regel av halen på agnfisken, ettersom dette bedrer krokningsprosenten betydelig. Kapp halen omtrent midt på haleroten, men husk at dette forskyver balansen i agnfisken. Det lønner seg med andre ord å kappe av halen før du fester kroken, slik at du er sikker på at agnfisken henger vannrett i vannet.

Apropos kroking. Her er valg av krok helt avgjørende. Krokstørrelsen må tilpasses til agnfisken. Du bør bruke en treblekrok av god kvalitet, som settes rett under ryggfinnen på agnfisken. En krok holder lenge, så her er det ikke nødvendig med noe avansert tackelknyting. Har du noen i størrelse 6, 8 og 10 er du godt rustet. Gode kroker skal feste seg på neglen din hvis du prøver, og være ganske tynne i godset så de lett trenger inn i fisken.

Alternativt kan du bruke en sirkelkrok. Dette er særlig et poeng hvis du har til hensikt å sette fisken ut igjen. Sirkelkroken kan med fordel være ganske stor i forhold til treblekroken, 1/0 og 2/0 er kjekt å ha. Owner Mutu Light er den jeg bruker, og den gir stort sett sikker kroking i munnviken. Bare husk på at du bør gi fisken litt ekstra tid på å svelge ved bruk av sirkelkrok, og at du ikke skal gi normalt tilslag. I steden sveiver du inn til du har kontakt med fisken, og så løfter du stangen HELT ROLIG for å sette kroken. Ikke noe «røsk og napp», da drar du både agnfisk og krok ut av munnen på den potensielle drømmefisken din.

Owner Mutu Light (foto; www.seeberg.no)

Litt mer om å gjenutsette fisk:
Fang og slipp/ Catch and release, kjært barn har mange navn. Men faktum er at vi nordmenn har hatt for vane å sette ut igjen fisk i flere generasjoner, så prinsippet er langtfra nytt. (Selv om man kan få det inntrykket i enkelte blader og i diskusjonene på internett.)

Fordelen med ismeite er at du går målrettet mot de større fiskene. Som jeg nevnte tidligere, vil du få ørret fra 300g og oppover. Vær obs på at en slik målrettet fiskeform faktisk kan tømme et vann for store individer, og man bør derfor praktisere måtehold. Særlig små og middels store vann kan få hard medfart med denne metoden, og du kan i løpet av noen turer ta opp det meste av vannets beste gytefisk og genmateriale. Dette vil bety at fisk med «småvokste gener» får de beste gytemulighetene, og på sikt vil dette favorisere fisk som vokser sakte. Samtidig har de store fiskene en viktig effekt som predatorer av småfisk (en ørret på tre kilo spiser primært fisk, ikke mygg.), og fjerner du disse vil småfiskene eksplodere med småvokste og utmagrede bestander som resultat. Selvfølgelig kan du ta med en matfisk eller to hjem, men bruk hodet! Er du sulten så kan jeg tipse deg om at du får wiener i brød på Statoil for en tier, skal du gjøre noe spennende bør du dra på fisketur. 😉

Når du har til hensikt å sette fisken ut igjen, må du ta hensyn til dette ved fisket. Som nevnt er sirkelkrok en fordel, siden denne kroker i munnviken. Dette gjør at det er enklere å avkroke fisken, og at fisken får kroksåret på et sted hvor skaden har liten effekt. (I motsetning til fisk med skader i gjellene eller svelget, som kan ha dødelig utgang.) Sørg for at du har en tang lett tilgjengelig uansett hva slags krok du bruker, og gjerne en avkrokningsmatte. Unngå å legge fisk som skal gjenutsettes på tørr is, har du ikke avkrokingsmatte er en fuktet plastpose det nest beste alternativet.

Hvis det er kaldt (-5 eller kaldere) bør du unngå å ta fisken opp av vannet, eller i hvertfall sørge for at oppholdet på isen er så kortvarig som mulig. Fisk har ikke øyelokk slik som oss, og hinnen på øyet får fort frostskader. Resultatet er en blind ørret, som kommer til å slite med å finne mat.

Hvis du tar fisken opp av vannet (og det gjør de fleste, om ikke annet for å ta et bilde), så pass på at du løfter fisken med begge hender. En hånd under hodet (ikke i gjellene) og en hånd rundt haleroten. Fisk er tilpasset et liv i tilnærmet vektløs tilstand, og hvis du holder en stor fisk kun fra hodet kan dette skade nakkehvirvler og ryggrad. Du hadde neppe likt å bli løftet etter hodet du heller, det skal ikke mye sprelling til i et slikt grep før det gir skader.

I det hele tatt bør du ha tenkt på om du skal sette ut igjen fisken, før den napper. Da er du forberedt. Vinteren er i utgangspunktet en veldig bra tid å sette ut fisken igjen, siden det kalde vannet øker overlevelsesprosenten. (Kaldt vann gir dårlige kår for sykdommer og parasitter, og er oksygenrikt noe som er bra for fisken.)

Skal vi bruke søkke?
Her praktiserer folk litt forskjellige løsninger. Mitt utgangspunkt er å presentere agnfisken på en mest mulig naturlig måte for ørreten. Det betyr at hvis det er litt strøm i vannet som beveger agnfisken, eller vinden får angeldonfjæra til å vippe litt slik at agnfisken beveger seg, så ser jeg på det som positivt. Bly motvirker disse bevegelsene, og derfor prøver jeg å unngå søkker, eller i hvertfall minimere vekten jeg bruker. Samtidig vil ørreten kjenne vekten av blyet rett etter at angeldonet har løst ut, ettersom blyet nødvendigvis da vil dra sena ned under fisken, og det kan føre til at ørreten spytter ut før du får satt kroken.

Fisker du i en elv, eller i saltvann med tidevannsstrøm må du nødvendigvis bruke litt bly, hvis ikke vil vannet presse agnfisk og snøre helt opp i isen. Men bruk så lite bly at vannet fortsatt presser agnfisken litt bortover. Uansett hvor mye eller lite bly du bruker, så fest blyet ca 50-60 cm over agnfisken. Da vil fortsatt strømmen kunne gi litt bevegelse til agnet.

Da er utstyret på plass, så la oss ta en kikk på gode vann:
Alle vann med ørret har et potensiale her. Men erfaringsmessig bør du se etter vann av en viss størrelse, og som har en bestand av agnfisk. Med agnfisk mener jeg primært mort, ørekyte, krøkle, sild eller småvokst røye. Disse fiskeslagene har passe «porsjonsstørrelse» for en sulten ørret store deler av livet sitt, og utgjør derfor en rimelig stabil næringstilgang for ørret som vokser. Som nevnt tidligere blir ørret stor ved å spise fisk, og desto mer agnfisk i vannet desto raskere vekst.

Størrelsen på vannet har også betydning. Norge er fullt av små skogs- og fjellvann som er smekk fulle av ørekyte og ørret. Disse er sjelden veldig interessante hvis du vil bryte 5-kilosgrensen, men kan levere fin fisk på 0,5-1,5 kilo. Dessverre er de over halvkiloen gjerne ganske sjeldne i disse vannene, men siden vannene er små kan du til gjengjeld fiske over et vann i løpet av en dag så lenge det er lov å bruke flere stenger. Husk dog på det som jeg skrev om gjenutsetting av fisk, i et lite vann er det kanskje bare en eller to ørret i kilosklassen.

Derfor er det de middels store og store innsjøene som er de interessante. Det er selvfølgelig bedre desto mer ørret det er i vannet, så sikt deg inn på vann hvor ørret i hvertfall er en vanlig fisk. Samtidig bør du konsentrere deg om vann hvor snittdybden er størst mulig, særlig dersom det finnes andre rovfisk i vannet. Abbor, gjedde og gjørs kan alle utkonkurrere ørret på grunt vann hvor vegetasjon og bunnforhold gir mulighet for snikangrep, så hvis disse artene finnes i vannet du ser på bør du søke deg ut på dypt vann og fiske i de frie vannmassene. Selv i vann hvor ørreten er den dominerende rovfisken, kan det være lurt å bevege seg ut fra strandsonen og ut i de frie vannmasser, særlig hvis du er ute etter de virkelig store individene. Dette gjelder spesielt i vann som har agnfisk som lever en stor del av sine liv der ute, feks krøkle og sik.

Hvis du nå har øynene på et stort vann hvor du kan fiske med flere stenger, med en brukbar ørretbestand og mye agnfisk, er neste spørsmål hvor i vannet man skal starte. Dersom det finnes pelagisk agnfisk (pelagisk= i de frie vannmasser), bør du sikte deg inn på et område hvor det er ganske dypt. Dersom det er langgrunt, bør du gå utover til det er minst 10 meters dyp, og sette den første stangen der. Neste setter du 15-30 meter lenger ut osv, slik at du får en linje med stenger som går mot stadig dypere vann.

Når det gjelder avstand mellom stengene, er det i teorien en fordel at denne er størst mulig siden du da dekker et større område. Men du må sørge for at du har kontroll på utstyret ditt til enhver tid, og derfor må du kunne se alle angeldonene, uansett hvor i linjen med stenger du befinner deg. Overgangen fra ismeite til ståsnøre kan være kort, og ståsnører har lite å gjøre med sportsfiske. Er det mye snø på isen, skal du ikke ha veldig stor avstand mellom den innerste og ytterste stangen før du mister kontrollen. Er det derimot snøfritt er siktlinjen tilsvarende god. Husk uansett på et visst måtehold, og å følge lokale regler. Jeg fisker aldri med mer enn fire stenger, som regel bare tre. (To i saltvann.)

Fiskespisende ørret følger maten. Maten (i hvertfall når vi snakker om pelagisk agnfisk), følger planktonet. Planktonet igjen følger lyset. Med andre ord følger også ørreten lyset. Isen (og snøen oppå) tar bort mye av det lyset som ellers vil gå ned gjennom vannlagene, og du vil derfor finne ørreten tett oppunder isen. Det er her de fleste nybegynnere gjør sin største feil, de fisker altfor dypt! Samtidig har ørreten øynene sine på den øverste halvparten av hodet, den ser med andre ord langt bedre oppover enn nedover. Summen av dette er at du bør fiske fra rett under isen, og ned til maksimalt 10 meter. Det eneste unntaket fra dette er hvis du VET at ørreten står på en annen dybde, feks ved å bruke ekkolodd for å lokalisere agnfisk og dermed også ørret. Ørreten er der maten er, ved mindre den er stappmett og står og fordøyer maten, og da er den lite huggvillig uansett. Min erfaring er, at du bør konsentrere deg om å fiske 2-4 meter under isen. På sikt gir dette flere fisk enn å forsøke å dekke hele vannsøylen. Men som i all annen fisking, må du prøve deg frem i akkurat ditt vann.

Det finnes flere ferdige ekkolodløsninger som er egnet for isfiske på markedet. Særlig modellene fra Lowrance er populære blant isfiskere. Men du må ikke nødvendigvis kjøpe en ferdig løsning, du kan enkelt modifisere ekkoloddet fra båten din slik at det kan brukes på isen. Bare så det er sagt, du kan fint ismeite uten ekkolodd også. 🙂

Lowrance HDS 5 med hjemmelaget isfiskeløsning

Hvis vi går tilbake til eksemplet mitt, har du nå satt den første stangen din der det er minimum 10 meters dypt, og den setter du så den fisker en drøy meter under isen. Neste setter du på drøye to meter, og den siste setter du på 4 meter. Gi plassen et par timer, og innen de to timene justerer du dybden på stengene opp og ned feks hvert 20. minutt. Etter disse to timene, snur du stangrekken din rundt. Dette betyr at du tar den stangen som er nærmest land og setter den på utsiden av den som allerede står ytterst. Den som stod i midten, flytter du så på utsiden av denne igjen. Så er det å variere dybde igjen de neste par timene, før du gjentar prosessen. Før eller siden får du et «run», som er «meitespråk» for at en fisk løser ut angeldonet og tar sene mens den svømmer avgårde. Når dette skjer, vet du i hvertfall at du har funnet riktig plass!

Små og mellomstore ørret er ganske teritorielle, og står ofte ganske nære land (10-200m fra land). Jeg har fått den samme ørreten på den samme plassen 5-6 ganger i løpet av en sesong. Den var lett gjenkjennelig på et arr ved haleroten, og tydeligvis permanent sulten. De store ørretene har jeg inntrykk av at er mer i bevegelse over hele vannet. Dette er egentlig ganske logisk, siden en stor ørret trenger mer mat enn en mellomstor for å fortsette sin vekstrate. (Vekstrate= hvor fort fisken vokser.) Dette sender de ut på rene næringsvandringer, som i de virkelig store vannene (feks Mjøsa), har sammenheng med hvor agnfisken samler seg gjennom året. I Mjøsa er det for eksempel en kjent sak at krøkla samler seg i Furnesfjorden for å gyte, og da følger ørreten etter. Tilsvarende eksempler kan du finne i vann med sik, hvor ørreten følger etter siken opp i elvene. Gytetid for sik og ørret er ganske lik (sen høst), så fisker du i en elv eller i nærheten av en elv, kan du fort få ørret som er utgytt og slank (kalt «slips»). Disse bør selvfølgelig slippes pent ut igjen, de har uansett ikke den helt store verdien som matfisk.

Litt om agnfisk:
Dersom du har mulighet til å få tak i lokal agnfisk, er det klart beste. Hvis ikke er et lite lager med agnfisk i dypfryseren nærmest et must. Når du fryser ned agnfisken, er det en fordel å fryse de hver for seg, før du legger de i en lufttett pakning. Ved å fryse de ned hver for seg, i steden for en klump, tiner de fortere. Ved å bruke en lufttett forpakning, hindrer du at fisken tørker ut (ja, vannet forsvinner faktisk også fra ting i fryseren), og dermed er den freshere når du skal bruke den.

Har du ikke et lager å tære på, og skal fiske i saltvann, er agnsild fra fiskebutikken et godt alternativ. Før du kjøper dette bør du ta en kikk på bunnen av boksen agnsilden ligger i, det bør ikke være noe særlig blodvann i boksen. Hvis det er det, er det et tegn på at agnsilda enten lå litt lenge i boksen før den ble fryst, eller at den har vært tint og fryst på nytt. Dette betyr at silda blir veldig løs i kjøttet, og dermed vanskelig å få til å sitte skikkelig på kroken. Finner du agnsild av god kvalitet, og riktig størrelse i en butikk, er det derfor lurt å kjøpe noen bokser for senere bruk.

Uansett hva du legger i fryseren, sjekk alltid med fruen/typen at det er greit. Hvis ikke kan det dyrebare agnet ditt fort ende sine dager i søpla……..

Må du ut på isen og skaffe agnfisk, er en liten pimpelstikke eller mormyschastikke det beste våpenet. Hvis jeg ikke er kjent i vannet, og dermed er usikker på hvor agnfisken befinner seg, begynner jeg med å se på et dybdekart. Hvis jeg ikke har tilgang til dette, ser jeg på hvordan det ser ut rundt vannet, og tenker på hva slags agnfisk som finnes i vannet. Krøkle skal godt gjøres å fiske effektivt etter, men særlig sik, mort og smårøye er lettere å få til å nappe. Hvis vi tenker oss at det er mort jeg er ute etter, ser jeg meg om etter steder med myk bunn, og dybde på 2-5 meter. Det er med andre ord liten vits å fiske mort rett utenfor en bergvegg som stuper ned i vannet, finn et sted hvor høydeforskjellen fra land til vann er ganske liten. (Landskapet under vann er som regel likt det som er over vann.) De agnfiskene som lever pelagisk er det uansett ikke lett å få tak i, så da får vi nøye oss med de langs land.

Når jeg har funnet et hull med agnfisk i, forer jeg opp det hullet med en eller to snøballstore forballer. Forblandingen til meitere flest er en godt bevart hemmelighet, men til dette fisket trenger du ikke noen magiske ingredienser som nesten lyser i mørket eller står på dopinglisten….. Hjemme på kjøkkenbenken blander du havregryn, sukker og kanskje litt anis i en boks eller pose. (Anis finner du i krydderdisken hos matbutikken din, den lukter lakris og karpefisk flest elsker dette.) Hvis du bruker smakstilsetninger (som anis), så husk at det ikke er mye som skal til. En teskje anis i en halvliter forblanding holder lenge. Derimot kan du heller bruke endel sukker, de fleste karpefisk er glad i søtsaker.

Vel ute på isen, og tilbake ved hullet jeg fikk de første mortene i, blander jeg litt vann i foret. Hvis det er grunt, bruker jeg ganske lite vann, slik at ballene blir løse. Men hvis det er dypt, eller du fisker i strømmende vann, må du bruke såpass med vann at du får skikkelig faste forballer. Hvis ikke vil du spre foret over et stort området, og dermed kan du fort ende opp med å lokke fisken bort fra deg i steden for til deg. Hvis du fisker i en elv, kan du blande sand i foret for å få det fort ned på bunnen, eller bruke en stikke med en forboks på til å slippe ned foret eksakt under hullet ditt. Alternativt kan du blande både sand og vann i foret, og så fryse det ned i baller. Da tar det en god stund før foret får effekt, men til gjengjeld holder det seg på plass. Bare husk å bruke endel sand, hvis ikke flyter de frosne forballene…..

Beregn 20-40 minutter før foret får effekt. Hvis du fisker på den samme plassen over flere ganger, så slipp en ball eller to ned hver dag for å skaffe deg en jevn strøm med agnfisk. Husk at fisken spiser lite om vinteren, så det er ingen grunn til å overfore. Fordøyelsen til fisken går tregt i det kalde vannet, og for mye mat kan faktisk ta livet av fisken om vinteren. Et hull du foret opp forrige helg, holder gjerne fisk neste helg også, særlig når vinteren er på sitt tøffeste.

Tidlig på sesongen (før snøen legger seg på isen), er det god fart i både ørreten og agnfisken. Nå er det også ganske lett å få tak i agnfisken. Med en gang snøen kommer blir sakene vanligvis vesentlig tøffere, og det bedrer seg ikke noe særlig før du kommer langt ut i februar. Men så blir det mer og mer fart i agnfisken (og ørreten) helt til isen går.

Da har vi vært igjennom det meste, så nå er det bare å komme seg ut og gjøre seg sine egne erfaringer. Skitt fiske. 🙂

Del dette:
Prev Skal du oppgradere utstyret i år?
Next Ta en kikk på disse nyttige dingsene

Comments are closed.