Krøkla er lita og sølvblank med mørk rygg og lys buk. Kroppen er særs slank, med rygg- og bukfinner plassert om lag midt mellom hovud og hale. Mellom rygg- og halefinna har ho ei lita feittfinne utan strålar. Snuta er spiss med svakt underbitt gap. Gjellegitteret er særs tett, noko som er typisk for planktonetarar, men ho har òg kraftige tenner. I gytesesongen har dei små vortar som gjer at huda kjennest ru ut, særleg hjå hannar.

Norsk krøkle er vanlegvis opp til 15 cm lang, sjeldan meir enn 20 cm. Anadrome variantar kan bli så mykje som 45 cm.

Krøkla er ein altetar som ofte levar pelagisk. Mellom anna i Mjøsa og Tyrifjorden førekjem dei òg som botnfisk. I levesett er dei særs mangfaldige gjennom livet, og har fleire ulike stadium.

Nyklekt krøkle på om lag 6 mm tek med ein gong til å eta planteplankton. Ho tek snart til å innlemma planktondyr som hjuldyr og ung hoppekreps i kosthaldet, før ho gradvis går heilt over på ymse planktonkreps. I vatn kor desse dyra finst tek ho til å beita på større krepsdyr som Mysis relicta og Pallasea quadrispinosa ved ei lengd på om lag 6 cm. Frå ho er 9 cm lang et ho òg mykje fiskeyngel, gjerne artsfrendar.

Krøkle gyter om våren i elveos eller i strandsona. Egga er særs små og klistrar seg fast på botnen. Kvar ho produserar særs mykje rogn; ofte heile 22-25 % av kroppsvekta hennar. Dette tyder i praksis 2500-30 000 egg per ho. Det tek om lag 3 veker før larvane klekker, dei er då 6 mm lange og tek til å ta til seg føde med ein gong. Yngelen lever pelagisk i stim, og vert vanlegvis kjønnsmogne i sitt tredje leveår.

Krøkla er ein utprega stimfisk om dagen for å beskytta seg mot rovfisk. Stimane kan bli særs store, men løysar seg vanlegvis opp når det vert mørkt om kvelden.

Krøkle brukes ofte som agnfisk etter grov ørret og annen innlandsfisk utelukkande frå Mjøsa og sørover på Austlandet til Skiensvassdraget.

Les mer på www.wikipedia.no

Kanadarøya har lyse prikker på mørk bunn, slik som de andre artene i røyeslekta. Ellers varierer fargene etter miljøet, men ryggen er alltid lyst marmorert. Arten har stort hode og et svakt underbitt. I sitt opprinnelsesområde kan fisken bli opptil 126 cm og 46 kg

Kanadarøya gyter og lever hele livet i innsjøer. Den foretrekker kalde og dype sjøer, men ser ut til å kunne etablere seg i grunnere sjøer hos oss. Føden hos ungfisk er insektlarver og dyreplankton. Fisken går som regel tidlig over på fiskeføde hvis det finnes tilgjengelig byttefisk. Hvis det ikke finnes egnet byttefisk kan den fortsette å spise dyreplankton og bunndyr, og stagnere i vekst.

Les mer på www.fiskipedia.no og www.wikipedia.no

Stingsild – 3, 9 og 15 pigger

Stingsild, eller stiklinger, er en familie av stiklingfisker. Familien omfatter 16 arter, hvorav de fleste har langstrakt, noe sammentrykket kropp, og smal halerot. Huden er uten skjell, men ofte dekket av benplater. Felles for alle artene er at det er hannen som passer på yngelen, i et rede han har bygget av vannplanter.

Trepigget stingsild (Gasterosteus aculeatus)

Har 3–5 pigger foran ryggfinnen. Lever i fersk- og brakkvann.

Nipigget stingsild (Pungitius pungitius)

Lever også i fersk- og brakkvann, har 7–12 frie pigger.

Femtenpigget stingsild (Tangstikling) (Spinachia spinachia)

Har 14–17 ryggpigger, lever i strandsonen i saltvann.

Les mer på www.wikipedia.no

Elveniøye er som voksen fra rundt elleve til sytten cm. lang og har kontakt mellom de to ryggfinnene. Den er blågrønn på ryggen med gule sider og hvit buk, og skiller seg fra elveniøye med å mangle mørke prikker på buken. Bakerst på sugeskiven har den 7-10 spisse tenner.

Les mer på www.wikipedia.no

Fargen på suteren er ganske varierende, og går ofte i gul, grønn, brun og noen ganger gullglinsende toner. Øynene er knall røde. På hver side av munnvikene har suteren en liten skjeggtråd. Suter finnes også som en gullfarget variant, som gjerne holdes som prydfisk i hagedammer.

Trives i varme innsjøer, vann og stilleflytende elver med mye vegetasjon og gjerne mudderbunn. Er ganske hardfør og tolerer lavt oksygeninnhold. Om vinteren står de delvis gravd ned i mudderet, uten å innta føde. Voksne individer spiser mark, snegler og innsekter hovedsakelig fra bunnen, mens yngre individer og spiser alger.

I Norge er suter utbredt i en del vann rundt Oslo og Asker og sørover til Arendal. Den finnes også i enkelte vann rundt Kongsvinger og på Ringerike.

Suteren er en utmerket sportsfisk som med sin brede sporde yter maksimal motstand. Det er få ferskvannsfisker som har bedre kampvilje enn denne. Maks størrelse 84 cm og 7,5 kilo.

Sportsfiskerekorden er på 3870 gram fra Åletjern.

Les mer på www.fiskipedia.no

Fylkesmannen i Aust-Agder har en bra artikkel om forekomster i dere fylke;

Suter (sudre) – Aust-Agders spesielle fiskeart

Sudra kom først til vårt fylke, og fortsatt er det mest av den her.

Det var mellomeuropeerne i jernverkene som brakte den hit. I dag fins den i minst 150 lokaliteter nær kysten, men er lite påaktet, bortsett fra noen ivrige sportsfiskere. Forekomsten på Sørlandet er nå undersøkt og beskrevet i en ny rapport fra Norsk Institutt for Naturforskning. Undersøkelsen er støttet av fylkesmennene i Agderfylkene.

Karpefisken suter kom til Norge med mennesker hjelp for ca to hundre år siden. Jernverk i Arendal og Nes verk var de første som satte den i norske vassdrag. Fortsatt er det få forekomster av suter utenfor strekningen Arendal-Kragerø. Suter er i dag påvist i rundt 150 lokaliteter i Aust-Agder, men den er ikke funnet i Vest-Agder. Forekomstene er i nedre deler av de større vassdragene og i flere kystnære småvassdrag. Den finnes helst i innsjøer med rik vegetasjon, og er som regel nokså fåtallig.

Den ser ikke ut til å ha alvorlig effekt på andre fiskebestander. Den gjør ofte lite av seg, og det finnes sannsynligvis flere bestander som ikke er registrert. Det meste av spredningen ser ut til å ha foregått fram mot midten av 1900-tallet. Dermed kan vi nok frita ferierende mellomeuropeere for det meste av ansvaret for suter-utsettingene.

Årsaken til dette tas ikke opp i rapporten. Det er vanlig å tenke seg at arten har blitt satt ut av sportsfiskere i løpet av de siste tiårene. At dette neppe er tilfelle for suter kan skyldes at den ikke er aktuell som agnfisk, i motsetning til andre karpefiskarter som utvilsomt blitt spredd i seinere år, som sørv, ørekyte og regnlaue. Fra Aust-Agder er suter blitt spredt til noen flere områder, som Bamble i Telemark og til noen vassdrag i Akershus og Østfold.

(22.04.2010)

Laue har en smal elegant kropp med sølvfargede sider. Finnene er som regel blanke til lysebrune, men kan, hos hannen, få et oransje skjær i leketiden. Munnen er skråstil med underbitt. Ryggfinnen er forholdsvis kort og sitter midt på kroppen.

Agnfisk

Laue har ingen interesse som sportsfisk grunnet sin beskjedne størrelse. Maks størrelse 25 cm og 80 gram. Den blir imidlertid mye brukt som agn etter arter som abbor, gjedde og gjørs.

Norsk sportsfiskerekord er på 76 gram fra Mjøsa. –

Laue er en typisk stimfisk som jager planktoniske smådyr, krepsdyr og insekter nær overflaten. Ofte kan den finnes i stimer på flere 1000 individer. Laue er en typisk byttesfisk for de fleste predatorer og den vil, i likhet med f.eks sild og brisling, flykte til alle kanter så fort en rovfisk prøver seg.

I Norge hybridiserer laue med brasme, flire, mort, sørv og stam og finnes kun på Østlandet.

Les mer på www.fiskipedia.no