Berggyltene er både råsterke og flotte å se på. Dessuten er de lett tilgjengelig over store deler av landet. Seinhøsten er lavsesong for mange av fiskeslagene våre, men ikke for gyltene.
Jeg har alltid latt meg fascinere av gyltefiskene. Ja, de kan være utrolig irriterende agntyver, men de kan også være nokså vanskelige targetfisker. I alle fall om man er på jakt etter de store eksemplarene. Mindre leppefisk som bergnebb, grønngylt og rødnebb faller vanligvis innunder den førstnevnte kategorien, men de store berggyltene er en annen historie. Det er ikke det at de er så veldig kresne av seg, snarere tvert imot, men det å få tilgang til agnet før mindre fisk har kastet seg over det er ofte en utfordring.
Jeg har fisket mye etter de skikkelig store berggyltene, men tokilosgrensen er ennå ikke passert. Fisk mellom 1 og 1,9 kilo har det derimot blitt mange av, og dermed er jakten på toplusseren alt annet enn fånyttes. Å kjøre berggylte på lett utstyr er nemlig utrolig moro, for den kompakte fisken med den store padleårefinnen spenner ifra så det kjennes. Og høysesongen er altså nå på seinhøsten, mens det fremdeles er bra temperatur i sjøen.
Den siste måneden har det blitt tre gylteturer på undertegnede, og felles for de alle er at de har vært nokså korte, bare et par timer hver gang. Dette er også noe av grunnen til at jeg liker gyltefisket så godt. Det hele er nemlig veldig enkelt, og alt en trenger er en time til rådighet, er stang, en snelle, noen lodd, noen kroker og litt agn. Selv sverger jeg stort sett til kokte reker, da disse er lett tilgjengelig og sitter godt på kroken, men berggyltene spiser virkelig det aller meste.
Høstens første gyltetur ble nokså bra. Jeg måtte gjennom en del blåstål, rødnebb og små berggylter før den første kilosfisken satt, men da var også isen brutt. Fire berggylter mellom 900 gram og 1,2 kilo ble det i løpet av en liten time, i tillegg til en skikkelig gris mistet.
Den skikkelige grisen var nok til at jeg måtte gjøre et nytt forsøk bare et par dager senere, og det tok faktisk bare ti minutter før det nappet solid på åtte meters dyp. Kampen ble knallhard på lett utstyr, og jeg var helt sikker på at tokilosgrensen skulle ryke med god margin. Det gjorde den for så vidt også, men dessverre var det feil art som fant rekeagnet mitt. Av en eller annen grunn hadde nemlig en brosme i trekilosklassen rotet seg opp på grunt vann, og slikt blir det dårlig stemning av. Og banning. Mye banning.
En ukes tid seinere ble det enda et par timer etter de store gyltene, og etter litt småfisk gikk det seg også denne gangen på en tilsynelatende bra fisk. Denne gangen var det berggylte også, og den hadde virkelig god kondisjon. Litt kort var den dessverre, men 1420 gram er både årsbeste og absolutt et brukbart eksemplar av arten.
Jakten på tokilosfisken fortsetter plutselig, for det er fremdeles et tosifret antall grader i både luft og sjø her på berget. Om du ikke har prøvd deg på berggyltene selv, er det absolutt noe som kan anbefales. Gjør ting enkelt, og ta gjerne med deg ungene på et skikkelig fartsfylt og morsomt seinårsfiske.