”The two best times to fish is when it’s raining and when it ain’t.”
– Patrick F. McManus
* Fikk du ikke med deg del 1? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 2? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 3? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 4? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 5? Da kan du lese den her
* Fikk du ikke med deg del 6? Da kan du lese den her
*****
Del 7:
Fiskedag nummer sju på Sørøya var meldt å blåse vekk, og det gjorde den også. Det roet seg riktig nok til kvelden, men siden bussen til ferjen gikk lenge før det er forsvarlig for godt oppdratte mennesker å stå opp, og båtvasken dagen i forveien var såpass fint utført, bestemte vi oss for at vi hadde fisket nok. I stedet brukte vi dagen til å tømme kjøleskapet for pils og matrester, og ellers sosialisere litt med resten av de jevnt over trivelige gjestene på campen. Det ble mye fiskeprat og skrøner, og i det hele tatt god stemning over hele fjølen. Mange hadde fått sine drømmefisker i løpet av uken, og den obligatoriske pers-badingen ble satt til klokken 17.00, i god tid før den felles avskjedsgrillingen på kvelden.
Siden vi ikke skulle på sjøen, fikk vi god tid til å perfeksjonere den interne lingoen, som isolert sett er såpass åndssvak at den neppe er verd å bruke for mye spalteplass på. Det vi derimot må ha med nå når dette reisebrevet går mot slutten er alle bildene som har gått klar de foregående delene. Dere som har fulgt denne miniserien sitter forhåpentligvis med et bra inntrykk av reisefølget. Og det er ikke et feil inntrykk. Roger, Jan og Vilhelm er en herlig gjeng å være på tur med. Det er likevel ikke til å stikke under hverken tepper eller stoler at vi ikke hadde fremstått like kvikke og målrettede om hver fiskedag hadde vært en 24-timers livesending. Det blir nemlig mye fjas og idiothumor på slike turer. Selv mener jeg dette er ekstremt viktig. Kall det gjerne limet som holder det hele sammen. En hel uke med dyp konsentrasjon og nifisking er nemlig ikke i nærheten av like moro. Og fisketurer skal være moro. Når de ikke er det lenger, er det på tide å finne seg en ny hobby.
Bildene som så langt har blitt presentert i dette reisebrevet har i all hovedsak handlet om gode fiskeopplevelser og nordnorsk natur. Men, det blir mye fotografering i løpet av en tur som dette, og selv om mye faller innunder den kategorien som aldri burde vært vist offentlig, er det alltid moro med et unntak fra regelen. Og moro liker vi jo, som nevnt. Det meste som følger videre i denne posten er innenfor med grei margin, men sarte sjeler bør kanskje ha med seg en foresatt over 18 år før de skroller videre. Sarte sjeler, du liksom. Slikt finnes jo ikke i fiskeverden. Derfor, uten videre dveling… Her er Sørøya-bildene som folk egentlig ikke skulle få se:
Siste kvelden på Sørøya gikk som nevnt med til grilling og drittpreik, før det var dags for å komme seg i seng. Og før vi hadde sovnet skikkelig var det opp igjen, inn på bussen og avgårde-Kåre. En magisk fiskeuke var over, og det var unektelig vemodig å vende nesen sørover igjen. Spesielt med tanke på at havet hadde lagt seg, solen hadde brutt gjennom skylaget og nye gjester allerede var i gang med å lesse utstyr om bord i båtene. Men sånn er nå en gang livet, good things must come to an end.
På flyplassen i Alta ble vi gjenforent med våre venner fra Kina og Frankrike, som nå hadde fått seg «I love Nord-Norge»-capser og T-skjorter med bilder av elg og isbjørn. Stemningen på Alta Lufthavn var for øvrig et fint bilde av hvordan verden kunne vært om folk hadde hatt litt hjerne. Her var småungene til de ansatte med på sommerjobb, og de hjalp til med både bagasje og scanning av boardingcards, selv om de neppe var mer enn seks-syv år gamle. I tillegg var det helt uproblematisk å sette fra seg bagasjen mens en tok seg en matbit. Noen timer senere, på Gardermoen, var den første beskjeden som møtte oss over høyttaleranlegget: «Forlatt bagasje vil bli tilintetgjort». Det er nokså store forskjeller i dette landet vårt.
Det kan også nevnes at Norwegian bare lagde et lite hull i isoporkassen min på veien fra Alta til Oslo, mens en hel kasseside gikk til Helvete på veien fra Oslo til Bergen. Er det rart vi holder oss vestafjells?
Men ja, det stemmer. Jeg lovde jo i nest siste del at avslutningen skulle inneholde flekksteinbit. Og det skal den. Dagen etter hjemkomst fikk jeg nemlig melding av Vilhelm. Et par kjenninger av han, som vi så vidt slo av en prat med på Sørvær, hadde nemlig noen dagers fiske igjen på en større båt der oppe i nord, og det gikk slik:
Et bilde av en diger flekksteinbit, tatt i samme området som en har fisket den siste uken, er ikke det en trenger dagen etter hjemkomst. På den annen side: Nå har vi jo en god unnskyldning for å reise opp igjen om noen år.
Jeg har som tidligere nevnt hatt mange fiskedrømmer opp gjennom årene, og en sjelden gang går drømmer i oppfyllelse. Denne gangen skjedde det for meg. Tusen takk for en strålende uke til alle involverte. En stor takk rettes også til alle dere som har giddet å lese de 10 288 ordene ordene fra turen. Fortsatt god fiskesommer!
– Endre