«Når vêromslaget melder seg, havmusa mot djupet dreg», heter det i de gamle strilesogene. Vi prøvde oss likevel, og vi ble i alle fall våte.
I familien Florø-Larsen er det frasene mest ja eller mest nei som definerer i hvilken grad noe har gått bra eller dårlig. Da yngstemann av siddisbrødrene var med undertegnede på havmusjakt på Bonten, midt i Bergen by mandag kveld, ble det tvilsomt mest nei.
Bjørn er i Bergen på jobb noen dager denne uken, og i går kveld hadde han lyst på en fisketur. Jeg var ikke vanskelig å be, og etter flere dager med pent vær og rapporter om kule fangster fra Bonten, bestemte vi oss for at det var her vi skulle satse.
Bonten er som en institusjon å regne i artsfiske-Norge, og en plass alle artsfiskere på et eller annet tidspunkt bør ha besøkt. Det er ikke det at kaien er spesielt sjarmerende, men det svømmer mye rart der ute i byfjorden. Signaturarten er havmus, men også glassvar, småflekket rødhai og kloskate har dukket opp her.
Til sammen er det tatt rundt 40 arter fra kaien, noe som er nokså spesielt. Den ligger ellers fint til når det er meldt ti sekundmeter fra sør, slik det var mandag kveld. I retrospektiv hadde det kanskje vært bedre å fiske fra en kai der en når dypere enn 40 meter, men både vindstyrke, vindretning og det faktum at Bjørn aldri har kystmeitet fra Bonten, gjorde at dette ble kveldens naturlige valg.
Fisket kan oppsummeres nokså kjapt: Bjørn hadde to brukbare run som ikke ledet til fast fisk, mens jeg hadde et godt run som resulterte i fast fisk, men også et reint snørebrudd etter to sekunder. Dette er bakdelen med å fiske midt i en gammel dumpeplass, der biler, ammunisjonskasser og sjøminer er en naturlig del av biotopen. Utover dette fikk vi hver vår sypike, så fullstendig blanbking ble det ikke. Men det var heller ikke mer enn så vidt.
Utover det begredelige fisket hadde vi altså mye vær, men det var aldri noe problem å fiske effektivt. Vi hadde også besøk av Espen i en god time, og det ble god tid til fiskeprat i de til sammen seks timene vi orket å holde på. Slukdengerne som stakk innom i 21.00-tiden holdt ellers ut i et kvarter før de pakket i bilen igjen. Slik er det å ikke være nok skadet i skallen. Vi truet derimot på til over 01.00, men det var tydeligvis ikke vår kveld. Nuvel, en kan ikke vinne hver gang. En kjekk økt ble det uansett.