Bonusrunden – 52-52

Ole-Håkon hadde flere historier på lager om hva som skjedde i 2012, her kommer «bonusrunden» til alles store fornøyelse!

Prosjektet «52 uker – 52 arter» kunne i utgangspunktet avsluttes på to måter. Enten full stopp etter 52 arter, eller full stopp på 52 uker. Jeg valgte å kjøre det i 52 uker og da ble det til slutt 64 arter.

Da prosjektet var over syntes jeg det var deilig å kunne fiske igjen uten å måtte oppnå bestemte mål innen gitte tidsfrister. Men utover i november, da den siste saken kom på nett og noen ønsket seg mer, kom tanken på at det hadde vært morsomt å gjennomføre også den tredje mulige avslutningen.

Målet var jo å alltid fange en ny art per uke, og jeg kunne ligge foran, men ikke bak. Da de 52 ukene var omme hadde jeg tatt 64 arter. Dermed hadde jeg 12 uker å gå på i forhold til dette tredje målet. Hvor lenge klarte jeg å få like mange (eller flere) arter enn antall uker siden prosjektets start?

Så jeg har satt meg ned for å skrive litt til – en bonusepisode, om dere vil. Jeg har fisket som vanlig uten spesielt fokus på å kun fange flere arter, men noen flere arter ble det før tiden rant ut. So here goes.

Uke 53: 12.-18. august: Fiske med ungene etc.

Etter at 52-ukers-prosjektet var over 11. august, kunne jeg igjen fiske akkurat det som falt meg inn. Det første som falt meg inn var å ta med ungene på tur. Været var nemlig blitt temmelig strøkent. Tur nummer en gikk til Nordre Blytjern (14.8.) i Degernes etter tips fra en kompis, men plassen innfridde ikke. Det ble en stålorm som ble stående som kveldens høydepunkt.

Stålorm 14-8-12 (Foto: OHH).

Den 16. august tok jeg imidlertid med ungene til gullfiskdammen i Fredrikstad (se art 61), og det leverte. 50 fisk kom på land i løpet av 2-3 timers fiske. Flotte greier, og spesielt siden to av mine barns venner som var med knapt hadde fått fisk før.

Fornøyde unger med 50 gullfisk i keepnettet 16-8-12 (Foto: OHH).

Den 17. august fikk jeg besøk av frilansskribent Atle Skjelde, som skulle lage en sak på meg til Jakt & Fiske. Jeg valgte å teste en for meg ny plass, men det fungerte ikke så bra. Den var nemlig fullstendig dekket med vannvegetasjon. Vi endte derfor med å fiske stam i Ågårdselva. Det ble ikke det helt store. Han fikk imidlertid både bilder av fisker og fisk og intervjuet sitt, så da var det vel vellykket nok.

Uke 54: 19.-25. august: Stor flire

21. august tok jeg en kveldstur etter vederbuken. Når omsider prosjektet nå var slutt ble det endelig vederbuk på denne plassen hvor jeg har hatt stor suksess tidligere. Stor for fiskeplassen var den dog ikke med sine 1860 gram, men stor nok til å kunne noteres som ny bestenotering på «52-52» (uten bilde dog). Dagens høydepunkt var imidlertid av en helt annen art: jeg fikk opp min nest største flire noen gang på meget solide 710 gram. Det medførte stor glede!

Flire på meget solide 710 gram og 36.5cm 21-8-12 (Foto: OHH).

I tillegg ble det ny bestenotering på gullbust på «52-52» med en fisk på 140 gram. Denne var som vederbuken dog ikke riktig av bildestørrelse ennå.

Uke 55: 26. august – 1. september: Artsjaktduell

29. august var det duket for duell. Chris Appleby i Alt om Fiske hadde tidligere på sommeren kommet opp med en artig ide; arts- og specimenjeger Andreas Næristorp vs. meg – hvem fanger flest arter på 10 timer? Hvem mann har en bil og en journalist sitter på. Avreise fra Ås klokka 1000 og tilbake klokka 2000. Vinneren er den som har fått flest arter. Maks to stenger samtidig, ellers fritt fiske. Jeg trengte ingen overtalelse for å stille opp…

Etter at de meget hektiske timene var omme møttes vi igjen, og våre slagplaner ble avslørt og resultatene oppsummert. Det ble 8 arter på Andreas og 17 på meg, så strategien min holdt i bøtter og spann. Selvfølgelig gikk ikke alt etter planen, men noen bonusfisk dukket også opp. Deriblant art nummer 65: trepigget stingsild. Jeg kom på en liten stim utpå Hvaler, og de var ikke leie å be. Det var dog på ingen måte gitt, for selv om de kan være mange, er det ikke alltid de er veldig interesserte i å bite på kroken.

Trepigget stingsild har som navnet tilsier tre pigger på ryggen, men den har også en pigg på hver side ved brystfinnene. Den har beinplater på kroppen, og finnes både i ferskvann og saltvann over det meste av landet. Den kan påtreffes i store stimer med tusenvis av individer. Vanlig størrelse er opptil 3-4 gram, men som oftest er de 1-2 gram store (små). Specimenkravet (ordentlig stor fisk) er på solide 8 gram, mens norgesrekorden er på hele 11 gram. Som tidligere sagt, størrelse og vekt er en relativ ting. Den trepiggete stingsilda er den mest tallrike av de tre norske stiklingartene, der nipigget stingsild (se art 62) og tangstikling er de to andre. Jeg hadde ikke med kamera selv på artsjakten, så jeg har brukt et illustrasjonsbilde for å vise arten.

Trepigget stingsild 2.4g 08.07.06 (Foto: OHH).

Alt i alt en svært spennende og morsom dag! Mer om dette kan dere lese i Alt om Fiske 10/2012.

Uke 56: 2. – 8. september: Bomtur etter vederbuk og en forblåst tur på sjøen

4. september var jeg igjen på jakt etter vederbuk, og det ble en typisk halvlaber kveld på plassen uten vederbuk. Ikke mer å si om det.

Haldenseren Sverre Berger hadde invitert meg med på båttur i Iddefjorden og Ringdalsfjorden den 7. september. Vi kunne vært mer heldige med været, for det blåste ganske mye mer enn hva vi egentlig liker, men det var i alle fall sol. Vi hadde et håp om havabbor, som er en art jeg mangler på artslista mi. Det hadde blitt tatt flere havabbor i området bare noen uker tidligere, men mye av turen blåste bort. Det jeg fangstmessig kunne trøste meg med til slutt var min nest største ulke noensinne på 173 gram, og dermed ny bestenotering på «52-52». Ikke akkurat det jeg hadde håpet på, med andre ord, men, men…

Dagens eneste nevneverdige fangst ble ei ulke på 173 gram 7-9-12 (Foto: Sverre Berger).

Uke 57: 9.- 15. september: Actionfylt storabborfiske

Jeg ga meg ikke så lett på vederbuken, men i 2012 skulle jeg tydeligvis ikke ha flyt på vederbukfisket mitt i det hele tatt. Den 9. september skjedde det heller ikke stort langs Glommas bredd. Mye vind de siste dagene gjorde imidlertid at det uansett ikke var så mange andre plasser som var fiskbare.

Da så værmeldingen langt bedre ut for den 15. september. Leif og jeg tok turen nedover til Visterflo i Sarpsborg/Fredrikstad for å fiske abbor. Det var helt vindstille, vannet var klart og trua var definitivt til stede.

En nydelig morgen og klare for start 15-9-12 (Foto: OHH).

Det skulle vise seg å bli en dag fullstendig motsatt av hva vi opplevde samme plass året før (se art 26: gjedde). Allerede på dagens andre kast med jigen (klokka 0645) ble det hugg. Og fisken ga tung motstand på det lette utstyret. Etter en heftig kamp kunne Leif la håven omslutte min 4de største abbor noensinne, og ny bestenotering på «52-52». For en start på dagen!

1480 gram og 46 cm med abbor, 15-9-12 (Foto: Leif Andersen).

Og det stoppet på ingen måte der. Etter et par litt rolige timer etter at storabboren hadde blitt landet ble bettet bare bedre og bedre, og mellom klokka 1000 og 1200 hadde vi et regelrett drømmefiske etter abbor med jig. Jeg fikk hele 7 abbor over kiloen, mens Leif fikk 3. Hans største veide solide 1470 gram. I tillegg hadde vi en rekke fisk fra 500 – 1000 gram, så vi hadde en vanvittig morsom dag. Sannsynligvis årets morsomste fisketur!

Uke 58: 16. – 22. september: Enda mer abborsuksess

Etter en slik tur som den 15. september ville det kanskje vært lurt å ikke fiske mer på denne plassen, da dette kunne tenkes å bli vanskelig å matche. Men så er dette ingen vanlig plass da, og jeg visste at fangsten min på ingen måter var unik, annet enn for meg selv. Så den 21. september var Leif og jeg på plass igjen, denne gangen med selskap av Stein Vidar. Det var en tåkefylt morgen, men abboren var temmelig raskt i gang. Etter vel to timers fiske kunne jeg notere meg for dagens første godabbor på over kiloen.

Abbor i tåkehavet på 1300 gram og 43.5cm 21-9-12 (Foto: Leif Andersen).

Dette skulle vise seg å bli dagens største abbor, men 7 kilosabbor i båten regner vi som stor suksess. Det var faktisk mye mer action enn på sist tur. Vi fikk hele 131 abbor i båten, og med en snittvekt på 6-700 gram så det kunne neppe vært mye mer heftig! Det ble en liten overraskelse også, da jeg klarte å sette jiggen i ryggen på ei brasme på solide 2450 gram. Den ga faktisk turens heftigste motstand, uten forkleinelse for abboren.

Kjøring av ei brasme på 2450 gram huket i ryggen av jigen 21-9-12 (Foto: Stein Vidar Lund).

Det ble en full dag med fiske, da vi etter at bettet hadde dabbet av på abborplassen, la turen nedover til Glommas munning for å avslutte dagen med litt avslappende meitefiske. Jeg slet jo med å få sik i begynnelsen av august, men denne gangen var det andre boller. Det vil si, standardplassen sviktet fullstendig, så jeg endte med å teste en ny plass noen hundre meter unna. Der var det mye sik! Stein Vidar og jeg endte opp med 9 stykker hver etter bare et par timers fiske på den nye plassen. Størrelsen var ikke den helt store, da alle veide fra 250 – 330 gram, men jeg kunne notere meg for ny bestenotering på «52-52». Og det er en god lærepenge i dette; svikter den vanlige godplassen, ikke dra skuffet hjem, men test heller andre nærliggende plasser eller andre metoder så lærer du mer. Det er gjerne når det vanlige svikter at man lærer noe nytt!

Uke 59: 23. – 29. september: Havåltur til Sunnmøre

Så var tiden inne for årets andre og siste langtur. Seks dager på Sunnmøre, med havål som hovedmål, men samtidig to dager båtfiske og masse brygge/kai/kystmeite på dagen. Etter en måned med nesten uavbrutt regnvær på Sunnmøre ga det seg noen dager før vi dro bortover, og vinden var også ganske snill, så på den fronten var det ikke mye å klage på. Sammenlagt fikk seks fiskere 29 arter på turen, så artsutvalget var også på topp. Men havålen fikk vi ikke taket på. Vi fikk bare to stykker sammenlagt, og jeg fikk ingen (men etter fjorårets suksess var jeg forberedt på at det kunne gå mye tregere i år).

Den første dagen, 25. september, startet vi med bryggefiske og fortsatte med havålfiske. Dessverre uten suksess. Høydepunktet ble derfor å bøtte opp taggmakrell på kaia i Stranda – en art jeg ikke hadde fått siden 2006, og med det også art nummer 66. Det endte ikke med pers, men i det minste mange fisk og min nest største taggmakrell noensinne

Helt grei taggmakrell på 740 gram, 25-9-12 (Foto: OHH).

Taggmakrellen er en pelagisk levende fisk som ofte dukker opp i store stimer innover i Vestlandsfjordene utpå sensommeren og høsten. Den finnes langs hele kysten opp til Lofoten. Taggmakrellen kan fiskes både med sild, reke, hekle etc., og halve trikset er å finne den. De dukker gjerne opp inne ved belyste fergekaier på natta, og da kan de bite villig. De har masse tagger langs sidelinja, derav navnet, og man lærer seg snart å passe fingrene. Den er imidlertid like frisk i frasparket som en makrell, så den kan være ganske morsom å fiske. Specimenkravet (ordentlig stor fisk) er på 1000 gram, og norgesrekorden er på 1163 gram (2008) – her er dog en ny en på gang – noen gram større.

Det ble også ny bestenotering på berggylt på «52-52» i løpet av dagen, med en fisk på 1200 gram.

Berggylt på 1200 gram i vindkastene 25-9-12 (Foto: Leif Andersen).

På dagen den 26. september rekognoserte vi aktuelle havålplasser, men ikke uten å fiske litt dagfiske på de samme plassene. Det ble mange fisk, men ingen store for min del. Kveldsfisket etter havål medførte en havål på litt over tre kilo på Marius – det var for øvrig definitivt rett mann da han manglet arten.

Den 27. september hadde vi leid båter i Storfjorden. Vi var 6 mann på tur, så vi fordelte oss på de to båtene som lå i hver sin bukt i fjorden. Marius, Leif og jeg fisket sammen. Det ble både mange arter og mye matfisk, deriblant ny bestenotering på lange på «52-52» med en fisk på heller beskjedne 1820 gram (den tok jeg ikke bilde av gitt), og hågjel på 360 gram (heller ikke bilde). Faktisk endte Leif og jeg opp med å stå og rense fisk under mesteparten av kveldens havålfiske. Det var på en måte like greit, siden havålen ikke ville i det hele tatt.

Vi tok med fangsten i bilen etter havfisket og renset på kvelden 27-9-12 (Foto: OHH).

Jeg trodde jeg omsider hadde klart å kroke riktig art rett før vi ga oss utpå natta, men det var en torsk på 4,17 kilo. Fin fisk, men akkurat da veldig skuffende. Dagens beste fisk for min del ble min nest største brosme noensinne på 4100 gram, og dermed også ny bestenotering på «52-52».

Ålreit brosme på 4100 gram 27-9-12 (Foto: Marius Vikene).

Men enda viktigere i 52-52-sammenhengen var at jeg fikk art nummer 67; min første blåkjeft siden 2007. Fisken veide 530 gram.

Art nummer 67 ble blåkjeft 27-9-12 (Foto: Leif Andersen).

Blåkjeften er åpenbart en uerfisk, men er veldig grei å skille fra de andre norske uerartene på at den er blåsvart inne i munnen, derav navnet. I tillegg er den hvit- og rødmarmorert på sidene. Den blir større enn lusuer, men langt mindre enn vanlig uer. En blåkjeft i specimenstørrelse (riktig stor fisk) veier over 1400 gram, mens norgesrekorden er på 1700 gram. Du har fått en fin blåkjeft om den veier over kiloen. Som andre uerfisker er den en flott matfisk. Den finnes langs mesteparten av kysten, gjerne på dyp mellom 150 og 250 meter, og på bunn med noe stein og i tilknytning til skråninger. Her tar den gjerne et fiskeagn servert ikke så langt over bunnen. Den napper tydelig, men etterpå er den ganske slapp å sveive opp. Den finnes sjelden i veldig store mengder, men får man en blåkjeft på en plass er det gjerne flere der, også om du kommer tilbake en annen gang.

Den 28. september byttet vi båter fra dagen før. Vi ble liggende og slåss med vinden midt på dagen, men fikk da litt fisk. Selv fikk jeg turens definitive bonusfangst. En horngjel presterte å kroke seg klokkerent i munnen på nedslippet på en 3/0-krok agnet med makrell. Jeg skulle ned på over 100 meters dyp, men etter 20 meter kjente jeg at noe hang på. Den var faktisk såpass stor at den kunne noteres som ny pers med sine 470 gram.

Horngjel 470g, 28-9-12 (Foto: Marius Vikene).

I tillegg var det meget gledelig at jeg kunne notere meg for min første brungylt tatt under målrettet fiske, og at jeg kunne notere meg for min nest største blåkjeft noensinne. Men vinden, kombinert med en båt som overhodet ikke tålte bølger, gjorde at vi knapt fikk fisket i det området vi hadde håpet å bruke mest tid på. Vi ga oss med å kjempe mot vinden da en bølge litt over gjennomsnittet fikk Leif til å se ut som ei druknet katte….

Endelig en brungylt under målrettet fiske – 99 gram 28-9-12 (Foto: Marius Vikene).

Blåkjeft er alltid stas 28-9-12 (Foto: Marius Vikene).

Etter at vi hadde kommet i land begynte det å pøsregne, så det passet bra med en pølsepause. Deretter bestemte Leif og jeg oss for å prøve etter havål i Stordal, men først så jeg det som kunne ligne på bergkutling inne i småbåthavna.

Denne plassen lukter bergkutling 28-9-12 (Foto: OHH).

Jo da, det var det. Art nummer 68 kunne ganske snart noteres. De andre gutta dukket opp og lånte stanga mi etter tur, slik at også de kunne notere seg arten for turen, og deretter gikk jeg hardere til verks. Det er ikke notert norgesrekord på bergkutling (selv om det er mange som har fått det), så jeg dro opp en gjeng for å kunne melde inn den største som ny rekord. Til slutt ble det både ny pers og (potensiell) norgesrekord på 1,1 gram.

(Potensiell) norgesrekord på bergkutling på 1.1 gram og 5.2 cm 28-9-12 (Foto: OHH).

Bergkutlingen finnes langs Norskekysten fra Sør-Trøndelag og sørover. Den trives best over stein- og grusbunn og finnes helst på grunt vann. Den ligner ved første øyekast mye på en sand (eller mudder-, eller leir-) kutling, men har to rekker med markerte mørke flekker på ryggfinna. Det synes ganske godt på bildet under. Specimengrensa for arten er satt til 2 gram, så som man skjønner er dette av de minste norske kutlingartene. Når du først finner en lokalitet med bergkutling finnes de gjerne i større antall, og er ikke leie å få til å bite på et lite rekefragment. Husk bare veldig liten krok!

Da det ble for mørkt til å fiske opp flere bergkutlinger var det bare å hive seg rundt og rigge opp til havålfiske. Snakk om å skifte kaliber på fisken man jaktet på! Men heller ikke denne kvelden gikk det vår vei hva angikk havål. Vi mistenker at Leif var nærme, men fisken slapp da det var 10 meter igjen. De andre gutta fisket en annen plass, og Ståle ble dagens mann med en mindre havål på land.

Den 29. september satset Leif og jeg på å fiske både dag og kveld på samme plass, mens de andre gutta fartet litt rundt og sjekket ut noen andre plasser på dagen. Det ble mange fisk på kaia der vi sto, men ingen store fisker. Det mest artige var at vi klarte å få en gjeng med gressgylt på målrettet fiske. Den største var faktisk bestenotering på «52-52».

Den største gressgylta på 55 gram 29-9-12 (Foto: OHH).

Da vi etter hvert hadde fått utnyttet det potensialet vi følte var til stede på kaia, ble det til at vi gikk og kikket litt på andre plasser i nærområdet etter både store og små fisker. Og siden vi hadde artskonkurranse på turen ble det brått interessant da jeg oppdaget det som måtte være en solid stim med tangkutlinger rundt tangen i en liten bukt like ved. Jeg rigget ei mikrostang med 30-krok og et rekefragment. Men de var ikke i det villige hjørnet. Etter 20 minutter med stadig økende frustrasjon over uinteresserte kutlinger, lot jeg Leif ta over. Men etter nye 20 minutter kastet også Leif inn håndkleet. Så jeg prøvde igjen en time senere, og nå var de mer på talefot. Jeg vet ikke om det var det synkende vannet som gjorde utslaget (altså det ble fjære sjø…) eller hva det var, men det gikk i alle fall mye lettere. Snart holdt jeg en 0,7 gram liten tangkutling i hånda; art nummer 69!

Tangkutlingen er faktisk lett å kjenne igjen (i motsetning til flere av de andre kutlingene) – den har en veldig tydelig svart flekk på halerota (noen ganger med en lysere ring rundt), i tillegg til en mørk flekk litt bak brystfinna hos hannen. Videre har den blåkantede skjell langs sidelinja.

Tangkutlingen er lett å kjenne igjen på flekken på halerota 29-9-12 (Foto: OHH).

Du finner den langs mesteparten av Norskekysten, der den gjerne finnes i stimer på grunt vann blant tang og alger. Den står gjerne høyere i vannet enn andre kutlinger, slik som sandkutling og svartkutling. Specimengrensa (riktig stor fisk – ja, igjen; det er relativt…hehe) er satt til 2 gram av NM Sportsfiske, noe som vel kan virke litt i overkant all den tid norgesrekorden er på 1,7 gram. Men som for bergkutlingen er det tatt større fisk – de er bare ikke meldt inn til Villmarkslivs norgesrekordliste.

Etter hvert kom også de andre gutta, da dette var lokaliteten der vi alle skulle gjøre vårt siste havålforsøk for denne gang. Da jeg hadde testet nok på kaia og i nærområdet rundt der, rykket jeg ut på plassen der jeg skulle tilbringe kvelden mens det fremdeles var lyst. Det var en spennende kant der og andre bunnforhold enn ved kaia, så det var artig å prøve litt etter andre arter mens lyset fremdeles var til stede. Og det ble snart klart at lyren trivdes i området. Etter et par missede run kunne jeg lande en lyr på 1070 gram (en grei forbedring på «52-52» fra den forrige lyren på minimale 64 gram). Det ble dessverre ikke mer lyr på land, på tross av ytterligere to run før mørket kom.

Lyr er en artig sportsfisk 29-9-12 (Foto: OHH).

Da det omsider var mørkt begynte det å tyte på med folk. Dette var åpenbart den store plassen i området for å lyse etter krabber. I løpet av de første tre timene etter mørkets frembrudd var sikkert 20 personer innom der jeg satt og lyste etter krabber. De kom alle med litt mellomrom, og det var i grunn litt artig å se at de første fikk en del krabbe, mens de siste klaget sin nød over hvor lite krabber det var der i år. Hehe. De visste jo ikke at en rekke grupper allerede hadde rensket plassen for krabber før de kom. Jeg tror jeg skremte vettet av et par også, da jeg ikke hadde på lykta hele tiden og dermed fikk noen som omtrent tråkket på meg før de så at det var noen der.

Havålstemning ved sjøen 29-9-12 (Foto: OHH).

Havålen ville imidlertid ikke bite. På kaia satt Leif og Ståle og bøttet taggmakrell, mens de andre gutta kun hadde masse krabbenapp på den plassen der de satt. Ingen krabbefiskere gikk imidlertid ut dit, så jeg sendte noen av de ut på odden for at de skulle få fylt bøttene sine i stedet for å bare gå i andres fotspor hos meg. Da vi til slutt innså at dette ikke gikk veien hva angikk havål, var det blitt såpass stor flo at Marius med nød og neppe fikk berget seg og utstyret i land fra den odden (som nå var blitt en øy) der han satt. Det endte med knall og fall, men i det minste uten både brukne lemmer og stenger. Kvelden ble avsluttet med god stemning og premieutdeling på hytta for turens artsjeger (Ståle, som dro land ei flaske med lokalt Slogen-øl), turens berggylt m.m.

Uke 60-62: 30. september – 20. oktober: Fiskepause og lakerekognosering uten fisk

Det ble en liten fiskestopp på vei hjemover den 30. september uten at det ble landet noe spesielt spennende. Været var imidlertid nydelig, og jeg fikk oppjustert bestenoteringen på grønngylt på «52-52» med ett skarve gram.

Grønngylt på 121 gram og 20cm 30-9-12 (Foto: OHH).

Etter langturen i slutten av september tok jeg en fiskepause i starten av oktober for å drive med andre ting. Første oktobertur kom derfor ikke før den 12.10. Leif og jeg tok en tur for å sjekke ut nye lakeplasser fra land i Haldenvassdraget, men uten fisk og napp. Vi har imidlertid trua på isfisket i området, så vi kommer igjen. Stemningen under lakefisket er det imidlertid sjelden noe å si noe på.

Lakefiskestemning 12-10-12 (Foto: OHH).

Uke 63: 21. – 27. oktober: Fløyfiskpers for andre gang i 2012

Neste tur kom 21. oktober. Atter igjen var Leif og jeg på tur, og denne gangen skulle høstfisket fra land ytterst på Hvaler testes. Det var ikke veldig ulikt de andre turene jeg har vært der, bortsett fra flere ulker og flere fløyfisk, og færre arter. Dagens høydepunkt ble årets andre personlige rekord på fløyfisk – denne gangen endelig over 100 gram.

Årets andre pers på fløyfisk veide 104 gram 21-10-12 (Foto: Leif Andersen).

Så kom det MYE regn noen dager. Kona og datteren min dro til London på tur, men da ga regnet seg, så jeg og Jacob på 6 år dro på fisketur (26.10). Lakene ville dog ikke på land; det ble med to napp. Men hva gjorde vel det når jeg hadde tatt med ostepop og en fakkel? Jacob synes det hadde vært en strålende tur!

Jacob brenner fakkel mens jeg bruker batteridrevet lys 26-10-12 (Foto: OHH).

Uke 64-66: 28. oktober – 17. november: Møkkavær, enda mer møkkavær og litt lakefiske i flombrun elv

Jeg tok meg en fiskepause etter turen med Jacob. Jeg var i grunn fornøyd med sesongen 2012 og hadde vært mye på tur, så å bruke tiden på andre ting hørtes heller ikke ut som en dum ide. Når det i tillegg var elendig vær med mye regn og vind, var det heller ikke all verden jeg gikk glipp av.

Etter 17 dager uten fiske begynte det imidlertid å klø voldsomt i kastearmen, derfor tok jeg en telefon til Rune og fristet med litt lakefiske på en plass jeg bare hadde prøvd en gang før (i 2008). Det var ingen plass jeg hadde høyt på lista hva angikk sannsynlighet for store laker, men det var i alle fall gode odds for mange laker. Så den 12. november tråkket vi nedover i tett skog til Glommas bredd i Spydeberg. Rune sto for dagens to fisker på land, men av en eller annen grunn fikk jeg ikke opp noen på tross en rekke napp. Det gjorde egentlig ikke så mye da jeg bare koste meg med å være ute og fikk tatt noen fine bilder i tillegg.

Lakefisker foran Smaalenene bru 12-11-12 (Foto: OHH).

Uke 67: 18. – 24. november: En nydelig aften ved sjøen med ålekvabbe

Regnet og vinden fortsatte, og turen jeg hadde øverst på lista mi ble derfor utsatt og utsatt. Jeg ønsket å gjennomføre min årlige tradisjon med ålekvabbefiske, men det var ikke lett å få til høsten 2012. Våtere høst har jeg sjelden opplevd.

Men den 24. november sa værmeldingen at det skulle bli både nesten vindstille, opphold og null grader på Hvaler – for øvrig i sterk kontrast til både dagen før og etter. Jeg sendte melding til Meitas-Einar og sa at det var NÅ vi måtte prøve, så snart var vi på plass og det var ganske riktig strøkne forhold for småfiske. Bettet var ikke det helt store, men Einar kunne fornøyd notere seg for 2 nye arter; sandkutling og ålekvabbe, mens jeg fikk to ålekvabber. De var ikke store, men det ble ålekvabbe i 2012 også!

En nydelig kveld i mørket ved sjøen 25-11-12 (Foto: OHH).

Uke 68: 25. november – 1. desember: Et heller mislykket forsøk på krøkle

Så kom det store væromslaget. Etter en usedvanlig våt, forblåst og mild november bikket temperaturen ned på de blå sifrene helt i slutten av november. Og det var ikke måte på til omslag heller. Fra 1. desember lå temperaturen nede i -10 – -18 grader C og isen la seg så det knaket.

Leif og jeg gjorde et forsøk etter krøkle (av alle ting) den 1. desember, men selv om vi så noen fikk vi ingen. Det kom jeg raskt over, for nå gjorde jeg meg klar for storabborfiske på isen i Degernesfjella.

Uke 69-70: 2. – 15. desember: Ismeite etter abbor

Det skulle dog (som forventet, egentlig) ikke være så lett å komme i kontakt med denne storabboren. Jeg hadde satt av tid til tre ismeitedager på rad den 7.-9. desember. For det første gjelder det å små mens jernet er varmt (les: forholdene er gode med ikke for tykk is, for mye snø eller for ufremkommelige veier), og for det andre trengtes mer fisk til en masteroppgave som er under skriving om kvikksølvinnholdet i fisk i Fjella.

Rent utførelsesmessig gikk det etter planen; jeg fikk testet tre forskjellige vann, gjort meg kjent med bunnforholdene og mener selv jeg fisket temmelig bra og effektivt. Men uttellingen sto ikke helt i stil.

Det ble både abbor, ørret og mort på isen, men kun to run på to mann på tre dager med ismeite sier vel det meste om mengden action. De to nappene ble begge med opp på isen, men begge var ørret. Den ene var faktisk den største jeg har fått i Fjella noen gang, så da ble jeg glad – selv om det ikke var abbor.

Nydelig, men kaldt 8-12-12 (Foto: OHH).

Flott skogsvannørret på 870 gram og 45cm 8-12-12 (Foto: Rune Askautrud).

Kulda holdt seg godt, så per 9. desember var det allerede nesten 20 cm is på vannene i Fjella. Det var derfor bare å gripe sjansen og komme seg utpå igjen så raskt som mulig. Neste mulighet ga seg den 14. desember, og da fikk jeg omsider et abborrun. Så får det være en annen sak at abboren jeg fikk var den minste jeg har fått under ismeite, med en vekt på cirka 150 gram. Det ble dagens eneste fisk, så da er det bare å være glad for at man kom seg ut og å tenke at det er en tur mindre til storabboren sitter!

Etter turen den 14. desember lavet snøen ned dagen etter, men dessverre gikk det som det så ofte går i Østfold; snøen gikk over til regn og på bakken ble det tykke islag på alle skogsveier. Dermed var det slutt på ismeitet mitt etter abbor i Fjella i denne omgangen. Se art 37 for hvorfor jeg ikke prøver meg der under slike forhold…

Og da det sto 16. desember på kalenderen var tidsfristen ute for å fange art nummer 70. Uansett var det ikke mye tid til overs siste uka før jul, da programmet var tettpakket både på privaten og på jobben.

Så det endte på 69 arter, og da er det definitivt over etter denne bonusrunden. Godt nytt fiskeår til alle!