Kjenner du noen som har alt fiskeutstyr det er mulig å kjøpe for penger i boden eller garasjen? Eller aller helt i begge? Kanskje er du der selv, også? Vel, vi tipper du ikke har den nye, snedige innretningen Minn Kota nå lanserer.

Minn Kota kommer med noen frekke, nye funksjoner på deres Ulterra-modell, som også ble vist på Icast-messen tidligere i år. Vi drar den frem igjen nå, da det har kommet en litt småfrekk video som er verdt å se.

Den mest iøyefallende er kanskje automatisk «Stow & Deploy» som de kaller det, et system som senker ned og løfter opp el-motoren automatisk, i tillegg til å kunne justere høyden underveis, alt ved hjelp av en fjernkontroll. Dette gir fiskeren stor kontroll på grunnere partier, uten å måtte gå i baugen for å justere dette manuelt.

Geeks? Neida…

Først av alt vil jeg takke Fiskeriminster Elisabeth Aspaker for at hun følger situasjonen nøye og ser min og andre miljøbevisste sin frustrasjon.

Hun uttaler i sitt innlegg følgende: Spørsmålet er hva som er akseptabel miljøpåvirkning og hvordan vi kan forene bærekraft med forutsigbar vekst.

Jeg starter her med å få frem hva bærekraftig utvikling er. Store norske leksikon sier dette: Bærekraftig utvikling vil si en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov.

Det betyr altså en oppdrettsindustri som ikke skal ødelegge for fremtidige generasjoners muligheter.

Les også: Rømningene som ikke skulle skje

Jeg tror nok at er det noe som truer fremtidige generasjoners muligheter, så er det episoder som dette og rekordår med lakselus. Fiske er hobby til svært mange nordmenn, og en viktig rekreasjonsmulighet. Men det går også utover fjordfiskere, elveeiere, lokalsamfunn som har gode inntekter på sportsfiskere, og på mulighetene man har til å se villfisk i sitt naturlige element.

I Hordaland er listen lang over elver som er ekstremt utsatt for påvirkning utenfra. Rekordår med lus og enorme rømninger er tragisk.

Vi hørte Mattilsynet si i sendingen på NRK Ekko 22.1.15 at veksten hos næringen har ikke ført til tilsvarende vekst hos dem, de har rett og slett ikke mulighet til å drive tilstrekkelig tilsyn.

Vi har nettopp sett høyesterett dømme ansatte i næringen for juks med tetthet av fisk og lusetall. Er dette en næring vi vil ha videre vekst hos før vi har tillit til den? Eller til vi har et kontrollorgan som kan overvåke dem?

Oppdretts-kart

Jeg liker ideen om trafikklyssystemet, men er uenig i håndteringen. Burde ikke rødt lys bety tilbakedragelse av konsesjon? Hvis man ikke klarer å ta vare på miljøet rundt anlegget, hvorfor skal man da få fortsette?

Gult lys burde bety mindre biomasse i sjøen, hvorfor fortsette med samme drift hvis man ikke klarer å holde miljøet rundt anlegget bra?

Les også: På lag med naturen

Grønt lys bør ikke automatisk bety vekst, da bør man i hvert fall over tid vise at man kan holde anlegget på grønt nivå.

Noe av det som undrer meg mest, er hvorfor det snakkes lite om tette lukkede anlegg. Man kan lese i diverse artikler om gode resultater i testanleggene for dette.

Når man vet at de store tallene ved rømming gjelder smolt som rømmer ut gjennom maskene på notmerdene, så vet man at denne smolten ikke ville rømt ut av et tett anlegg.

Lusepress på villfisk vil minske betraktelig ved tette anlegg, sykdomsspredning vil minke betraktelig, og ikke minst kan man samle opp de enorme mengdene med spillfôr og kloakk.

Jeg foreslår at vi først får næringen bærekraftig før vi snakker vekst. For jeg ser ikke denne bærekraften, jeg ser fjorder tettpakket med rømt fisk og villfisk med lusepress som aldri før har vært sett.

– Reidar Staalesen, Bergen sportsfiskere

Elite 7 CHIRP (foto; www.lowrance.com)

Elite serien til Lowrance har eksistert lenge, men har fått en aldri så liten «facelift». Her ser vi litt nærmere på Elite CHIRP.

Av: Erik Grimsøen

Elite CHIRP bygger på forrige generasjon av Elite-serien som het Elite HDI. Spesifikasjonene er nesten identiske, men de nye modellene har fått en funksjon som de eldre ikke har; CHIRP. For å håndtere denne teknologien har Elite CHIRP også fått en mindre oppgradering av prosessor og hardvare, samt en annen chip for å håndtere CHIRP delen av ekkoloddet. CHIRP er en forkortelse for Compressed High Intensety Radar Pulse, en teknologi som opprinnelig ble utviklet for radar for å øke rekkevidden på radarsignalet og bedre måloppløsningen.

Elite-9-Chirp
Elite 9 CHIRP (foto; www.lowrance.com)

CHIRP i radarsammenheng har eksistert siden 60-tallet, og dukket opp på ekkolodd for fritidsmarkedet på 90-tallet. Teknologien er med andre ord ikke noe nytt, men som for så mye annen teknologi har det som tidligere var forbeholdt de øverste prisklassene etterhvert beveget seg ned i prisklasser som ikke forutsetter at Lottobongen har gått inn.

I all ærlighets navn var Raymarine først ute med CHIRP i denne prisklassen, men det er uansett hyggelig å ønske Lowrance velkommen etter. Vi har tidligere testet Raymarines rimelige CHIRP-modell Dragonfly, den testen kan du lese HER, og skrevet om de nye 2015-modellene deres som du kan lese om HER.

Ekkoloddet baserer seg på å sende en lydpuls ned i vannet, og så tar ekkoloddet tiden fra lydpulsen forlater ekkoloddgiveren, og til den kommer tilbake som et ekko. Tiden det tok forteller ekkoloddet hvor dypt det var før lyden ble sendt tilbake.

Les også: Lowrance Elite vs Raymarine Dragonfly

Ut i fra hvor sterkt returekkoet er, ser ekkoloddet om det som returnerte ekkoloddet var stort eller lite, hardt eller mykt. De fleste ekkolodd i dag kan sende sin lydpuls på flere frekvenser, for eksempel 50 kHz og 200 kHz. Ulike frekvenser har ulike kvaliteter, i praksis når en lavere frekvens lengre ned i vannet, mens høyere frekvens gir mer detaljer.

Elite 7 CHIRP (foto; www.lowrance.com)
Elite 7 CHIRP (foto; www.lowrance.com)

Forskjellen på CHIRP og det tradisjonelle ekkoloddet, er at CHIRP sender på mange frekvenser SAMTIDIG, og setter sammen resultatet i ett skjermbilde. Det tradisjonelle ekkoloddet med låst frekvens, sender på en og en frekvens, og presenterer resultatet i forskjellige skjermbilder. Rent teoretisk gjør dette at CHIRP:

  • Sender mer energi ned i vannet
  • Når dypere
  • Har bedre målseperasjon
  • Er mindre utsatt for støykilder i vannet

Alt dette er positive ting, som gjør at vi som sportfiskere kan finne fisk på dypere vann, og tolke hva vi ser på mer presist. Teknologien har egentlig bare en betydelig ulempe, og den ulempen har vært pris. Heldigvis er ulempen altså i ferd med å bli borte, i hvertfall for selve ekkoloddet.

Det er fortsatt slik at selve ekkoloddgiveren også har stor betydning, og felles for disse rimelige CHIRP-ekkoloddene er at de er beregnet på å brukes med rimelige ekkoloddgivere. Resultatet av dette er at de blir merkbart bedre enn tilsvarende modeller uten CHIRP, men at de fortsatt har en bit igjen til sine dyrere søsken som bruker høykvalitetsgivere fra Airmar.

Elite 5 CHIRP (foto;www.lowrance.com)
Elite 5 CHIRP (foto;www.lowrance.com)

De første modellene av Lowrance Elite CHIRP kom i 2014, men i 2015 er serien komplett med disse modellene:

  • Elite 4 CHIRP
  • Elite 5 CHIRP
  • Elite 7 CHIRP
  • Elite 9 CHIRP

Elite 4 CHIRP har 4,3″ skjerm, øvrige modeller har samme skjermstørrelse som modellnavnet. Med andre ord har Elite 5 CHIRP en 5″ skjerm. Alle 4, 5 og 7 modellene finnes i tre utgaver (9 finnes ikke som ren kartplotter):

  • X-modell som kun har ekkolodd (ikke GPS med kartplotter)
  • M/ HD-modell som kun har GPS med kartplotter (ikke ekkolodd)
  • Kombienhet med begge deler

Merk at det er forskjell på hardvaren i de tre variantene, du kan altså ikke «oppgradere» de rene ekkoloddene til kombienhet med ekkolodd og kartplotter. For den dyrere HDS-serien til Lowrance kan man sette for eksempel en HDS som er ren kartplotter i nettverk med en HDS med ekkolodd, og på den måten få ekkolodd på kartplotterskjermen. Men denne typen nettverk krever ethernet, og Elite-serien har ikke ethernet. Du kan med andre ord ikke koble sammen to Elite på samme måte som du kan med HDS.

Les også: Bruk av ekkolodd for å se bunntyper

Alle Elite CHIRP har NMEA0183, en form for nettverk som i praksis betyr at du kan koble de til en VHF (radiokommunikasjon) eller AIS (identitetsgjenkjenner). Poenget med nettverk mot VHF er å gi VHFen posisjonsdata, slik at den kan sende nødsignal med din posisjon hvis ulykken skulle være ute. For AISen sin del betyr det at du kan få opp andre båter med AIS på din kartplotter, noe som kan være meget nyttig på steder med mye yrkestrafikk.

Elite 7 CHIRP og Elite 9 CHIRP har i tillegg til NMEA0183 og et begrenset NMEA2000. De er med andre ord ikke fult kompatible med dette nettverket, men kan bruke deler av det.

I praksis er dette mest relevant for de som er avhengig av å bruke en ekstern GPS-antenne, for eksempel hvis du skal sette enheten inne i et styrhus med mye metall i konstruksjonen som ellers blokkerer signalene til den interne GPS-antennen du har i alle modellene med kartplotterfunksjoner.

Det beste alternativet for en slik ekstern antenne er Lowrance Point-1, som også har innebygget elektronisk kompass. Du kan lese mer om Point-1 HER og mer om hvordan marine nettverk fungerer HER.

Elite 4 CHIRP (foto; www.lowrance.com)
Elite 4 CHIRP (foto; www.lowrance.com)

Veiledende pris fra importør ProNav går fra 1.975,- for Elite 4x CHIRP uten ekkoloddgiver, og opp til 16.025,- for Elite 9 CHIRP som kombienhet med den dyreste ekkoloddgiveren. Se forøvrig ProNavs prisliste HER.

Vi regner med at storselgeren i serien vil bli Elite 5 CHIRP. Skjermen på 5″ egner seg godt i mindre båter for sportsfiske, den er stor nok til at man kan dele skjermen med for eksempel ekkolodd og kart, samtidig som den er liten nok til at den passer mange lommebøker. Vi har derfor bedt om å få låne en Elite 5 CHIRP for testing, og resultatet av denne testen kan du lese her i løpet av ukene som kommer.

Fishspot er nettportalen som gir deg en oversikt over det beste innlandsfisket i sørøst-Norge. Nå er årets Fishspot-katalog ute, men foreløpig bare på engelsk.

Av: Endre Hopland

Fishspot tilbyr, i tillegg til oversikten det refereres til i ingressen, informasjon om fiske og losji. Fiskekort til aktuelle områder kan også kjøpes på nettet, og Fishspot er tilgjengelig på flere språk. Tar du utgangspunkt i portalen sine kartsider, finner du informasjon om de ulike fiskesoner og overnattingssteder ved å klikke på ikonene i kartet.

Les også: Fishspot i ny drakt

Nå er altså den engelske utgaven av årets Fishspot-katalog ute. Den norske er sendt til trykkeriet, og ventes klar innen kort tid. Den engelske utgaven finnes også tilgjengelig i gratis, elektronisk format. Katalogen finner du her.

Fishspot er et eget samvirke under stiftelse, dannet av rettighetshavere, overnattingsbedrifter, fiskeguider og andre virksomheter som har tilknytning til fisketurisme. Fisketilbudene i Fishspot er organisert i ulike kategorier, og alle kategoriene finnes under fanen Fisketilbud.

Ahhhhhhhh som vi slapper av med denne rolige, inspirerende og tidvis melankolske snutten i fra Dorge Rundt. Det slår meg at Lasse har en veldig søvndyssende og trivelig stemme. Fikk litt lyst til å ta på tøfler, frem med kakaoen og bare se på mer! Fluefiske i Nordmarka på godt og vondt, digger det.

«Jeg var ikke raskt!»

Som for så mye annet, er våren virkelig en godtid for sjøørreten. Men det er ikke alltid så lett å komme i kontakt med denne blanke torpedoen. Som kystmeiter har man ofte noen innfallsvinkler til dette fisket også, og noen ganger må man til bunns i problemene.

Av: Lasse Bøe

Det er speilblankt i den lille brakkvannspollen. Enkelte sjøørretvak er å se innerst, men etter å ha servert både flue, sluk og dupp med en sølvblank, fin brisling under, er fiskeprotokollen like tom som ved ankomst. Frustrasjonen begynner å bre seg idet nok en sølvblank sjøørret snapper i seg et eller annet så vassføyka står inn på svarberget foran meg.

Flueboksen blir gjennomgått enda en gang, og når hver flue har fått to omganger hver i enden av flurkarbonfortommen, gir jeg opp og tar heller en kaffekopp mens kveldssolas svinnende stråler gir meg et lekent kyss på kinnet.

Pappa til unnsetning

Et par minutter etter kommer pappa ruslende med fluestanga i hånda, og det samme oppgitte ansiktsuttrykket jeg vet at jeg selv har. Pappa har tatt seg en større rekognoseringsrunde på utsiden av pollen, og ivrer nå etter en kaffekopp. «Ingen ting?» spør han, med et visst nederlag i stemmmen. «Neida!», svarer jeg med den største selvfølgelighet. «Du vet hva som må til nå?», er motsvaret hans. «Jada, jeg vet det, men jeg har for en gangs skyld ikke med meg noe agnfisk.»

Jeg hører selv hvor irritert jeg er i stemmen, men da pappa med et triumferende flir lurer frem et par vakuumpakkede dusin sild i rett størrelse, kjenner jeg en sterk følelse av at andreomgangen er rett rundt hjørnet, og pappa er stjernespilleren som har forsovet seg til kamp, og kommet til i pausen.

«Trodde dette med meiting var ditt bord, jeg?» sier pappa, med en viss ironi i stemmen. Jeg svarer ikke, for nå har jeg stukket nesa nedi bagen og funnet frem noe av det aller aller helligste jeg kan få ned i en zip lock-pose – et langt paternostertackel til mårettet sjøørretmeite.

Size matters

De vakuumpakkede sildene pappa hadde gjemt blant fortomsspoler, Powergum og krokposer i veska si har perfekt størrelse til dette bruket. På øyemål estimerer jeg hver sild til å være mellom 12 og 15cm lange. Ikke så store at sjøørreten vil ignorere dem, samtidig som brisling og sild av denne størrelsen pleier å redusere sjansen for å bli plaget av små skrubber.

Til dette fisket har jeg fått veldig sansen for Octopus-kroker fra TroKar, og har knytt tacklene mine med 2/0-kroker, da  de er tynne i godset og veldig lette. Ded å bruke såpass store kroker gjør gjenutsetting av sjøørret mye lettere, og den treeggede krokspissen som kjennetegner TroKar-krokene gjør at kroken lettere trer seg inn mellom ben og brusk, og tilslaget kan også settes raskere.

Et ess i ermet

Jeg egner silda på kroken så krokspissen kommer ut ca. midt på agnfisken, og bruker agnstrikk til å sikre at brislingen ikke flakser av kroken i kastet. Brisling og småsild som dette blir ofte veldig bløt i konsistensen, og er i mange tilfeller avhengig av enten et lite saltbad for å få agnfisken til å «sette seg», eller å bruke agnstrikk. Det er likevel viktig at overheftig bruk av agnstrikk ikke ødelegger sildas konsistens, ofte er noen runder rundt hodet og bak gjellene nok til at den sitter tilstrekkelig godt nok til å kunne kastes med.

I bunnen av tackelet trer jeg et 25-grams bombesøkke på hempa, og lobber tackelet 20 meter ut. Da tackelet når bunnen, strammer jeg opp slik at quivertipen på feederstanga får en fin og behagelig bøy, og stanga plasseres hvilende på seat boxen min.

Pappa på sin side fortsetter med å denge flue, men gir seg etter stund og slår seg ned ved siden av meg der jeg sitter på bakken med ryggen oppetter fjellknausen. Øynene er godt klistra på den myke feedertuppen. «Skjedd noe?» spør fatter. Den rolige bevegelsen i quivertipen stopper meg fra å gi pappa en negativ bekreftelse, men nappinga i stangtoppen skriker ikke akkurat sjøørret lang vei heller.

Etter en stund stopper bevegelsene i quivertipen, så jeg prøver et tilslag. Motstanden under den blanke overflaten minner svært mye om skrubbe, og ikke er den så stor heller. Skrubba avkrokes, og settes tilbake uten så mye som et bilde. En ny sild egnes på kroken,  og jeg tar et nytt kast.

Ikke akkurat skrubbenapp

Den lune kveldssola og den behagelige stemningen som inntreffer når øynene får hvile på bøyde quivertiper, er virkelig en digg kombinasjon, og det er nesten så man blir litt småsalig der man sitter. Jeg snur meg rundt etter termosen, og gjør klar til nok en påfyll i ventende kaffekopper.

Med ett kjenner jeg pappa dulter meg i siden og retter en pekefinger mot feederstanga mi. Den hopper og danser, og baitrunner-snella begynner å tikke. Tikk. Tikk. Tikktikktikktikktikk! Jeg spretter opp og ligger omtrent horisontalt i lufta med høyrehånda strekt mot feederstanga. Tilslag er virkelig ikke nødvendig, for fisken har kroket seg selv, og en nervepirrende kamp mellom fisk og fisker er i gang. Fisken som har plukket opp agnsilda er uten tvil en sjøørret, og den virker temmelig fin.

Sjøørreten raser rundt en stund, før den plutselig setter kurset rett mot oss. Og tverrsnur når den ser hvite tanngarder i kjeften på de to glisende kystmeiterne på land. Foto: Egil Bøe
Sjøørreten raser rundt en stund, før den plutselig setter kursen rett mot oss. Og tverrsnur når den ser hvite tanngarder i kjeften på de to glisende kystmeiterne på land. (Foto: Egil Bøe)

På 0.20mm-monosene er fighten med sjøørreten noe nervøs. Slikt har pleid å gå ganske bra før, men fisken er tung, og gjør som den vil de fem første minuttene. Utrasene er de lengste jeg har opplevd på en stund, og pappa er minst like gira som meg. Håven er selvfølgelig lagt igjen hjemme, så dette må fikses på egenhånd.

Etterhvert er sjøørreten klar for en tur på land, og jeg har fått parkert den i vannkanten rett foran oss. Med trente hender får pappa en hånd rundt sporden og løfter fisken opp med en støttende hånd under buken. For en fisk!

Digg, bunnmeitet sjøørret. Fantastisk kondisjon, fantastisk fisk, fantastisk kveld og nok et fantastisk minneverdig øyeblikk på fisketur med pappa. Foto: Egil Bøe
Digg, bunnmeitet sjøørret. Fantastisk kondisjon, fantastisk fisk, fantastisk kveld og nok et fantastisk minneverdig øyeblikk på fisketur med pappa. (Foto: Egil Bøe)

Beundringsverdig

Fisken blir beundret en liten stund. Den imponerende fettfinnen, den perfekte halefinnen, den store munnen og en kondisjon som er så fin at man bare kan spekulere i hva som finnes i magesekken på den. En rask tur på vekta viser 2610gr, og soleklar ny pers.

sjøørret2610
Speilblankt hav, speilblank sjøørret, og nesten to par speilblanke øyne. Foto: Egil Bøe

Pappa og jeg har lagt oss på en linje der store eksemplarer som dette bør gjenutsettes, og mindre sjøørret (type 0,6-1,0kg) kan beskattes som mat.

Kondisjonsmessig er denne fisken i prima matkvalitet, men gleden over å sette ut en slik praktørret er større enn behovet for å fylle magesekken. Derfor blir sjøørreten gjenutsatt med den største selvfølgelighet, med et ønske om at den kan ta turen opp i en bekk til høsten og spre sine gener videre.

IMG_4292
Sjøørreten føres gjennom vannet frem og tilbake noen ganger til den kvikner til, og den faste hånden rundt sporden løsnes. Den skyter fart, og jeg står igjen med våt caps og saltvann dryppende fra haka. (Foto: Egil Bøe)

En manneklem utveksles

Det er noe spesielt med en grepa klem mellom menn når en skikkelig godfisk er gjenutsatt. Og pappaklemmen er virkelig ikke noe annerledes. Fantastisk øyeblikk. Jeg bruker unaturlig lang tid på å egne kroken med en ny agnsild, men merker jeg ikke har behovet for å fiske mer. Og det blir heller ikke mer fisk på oss den dagen, foruten et par-tre skrubber signert opphavet mitt.

På vei hjem møter vi en gjeng fluefiskere som har vært på to-tre plasser uten en eneste fisk på land. Skuffelsen lyser lang vei fra ansiktene under Simms-capser og Guideline-luer, men vi har all grunn til å være fornøyd. Bunnmeite etter sjøørret har ikke bare levert oss en god start på året, men også et minneverdig øyeblikk.

To dager senere er vi på plass igjen, men det er mye mindre fisk å se, og fisket virker temmelig vanskelig. Pappa har riktignok fått på land et par mindre sjøørreter på bunnmeite, og har ryggen godt klasket innat fjellknausen.

De klassiske skrubbene må man gjennom uansett, og når den sjette skrubba har fått smakt på krokstålet, byttes den medium store agnsilda ut med en som er hakket større, og det går ikke lang tid før pappa kan melde at han har kroket en litt større fisk.

IMG_4308
Den sylskarpe TroKar-kroken har fått godt feste ytterst i sjøørretkjeften, og gjenutsetting av den drøye kiloen tunge ørreten kan gjøres på en forsvarlig måte. (Foto: Lasse Bøe)

***

Bunnmeitetackel til sjøørret

Bunnmeitetackel til sjøørret. Illustrasjon: Lasse Bøe
Bunnmeitetackel til sjøørret. (Illustrasjon: Lasse Bøe)

Et godt sjøørrettackel knyter jeg av en god meter 10lb Amnesia som hovedsene og 0.25-0.30mm fluorkarbon som krokfortom. Sjøørreten har tenner i massevis til å påføre sena nok slitasje til at den blir svekket, så her foretrekker jeg fluorkarbon. I tillegg har jeg ei enkel hempe (eller en vanlig hempesvivel) til søkket i bunnen og en liten svivel øverst på tackelet som sena fra stang og snelle knytes i. Midt på tackelet er det en såkalt crimpsvivel, som krokfortommen knytes i. En crimpsvivel er enkelt og greit en svivel som er loddet fast til ei klemhylse, og fås kjøpt på de fleste velutrustede fiskeutstyrsbutikker.

Krokvalget er litt essensielt. Bruker man for små kroker, vil man ofte få problemer med å gjenutsette mindre sjøørret, som ofte svelger agnet. I tillegg blir skrubbene utrolig plagsomme. Med et utgangspunkt i en 2/0- eller 3/0-krok har man ofte mye lettere for å manøvrere kroken ut av en dypt kroket sjøørret, og mindre sjøørret har også vanskeligheter med å få kroken ned. I alle fall bruker den såpass tid at et tilslag kan settes raskere. Sirkelkroker fungerer forøvrig brillefint til sjøørret!

Plasser

Sjøørreten treffer man i utgangspunktet på overalt, men brakkvannspoller og sandområder med mye strøm er viktige siktepunkter. Den klassiske leopardbunnen er samleplass for kutlinger, strandreker og også krabber, som sjøørreten kan plukke opp fra tid til annen, og dette er også en plass som sjøørreten trives svært godt. Jeg har likevel funnet de bedre meiteplassene i strømsatte sund der bølger og strøm skaper endel bevegelser i agnsilda, og her kan man også drive med såkalt «touch-bouncing».

I korte trekk vil det si at man bruker så lett bly at agnet kommer til bunnen og holder denne greit, men ved å nappe litt i stanga vil tackelet flytte seg nedover i strømmen og man driver med et mer oppsøkende meitefiske etter sjøørreten. Men for all del, statisk bunnmeite etter sjøørret er i mange tilfeller det som skal til, når ingenting funker, og alt sjøørreten vil ha er en god munnfull den ikke gidder å jobbe allverdens for.

Måtehold

Med agnsild etter sjøørreten har man faktisk en mulighet til å leke Gud. Man kan få mye sjøørret på en tur om man er heldig, og størrelsen kan være alt fra småtasser til større eksemplarer av arten, og jeg vil anbefale å vise måtehold når det gjelder antall og størrelse på fangsten, da minstemålet per dags dato er 35centimeter.

Sjøørret er en fremragende matfisk, men et godt tips er å bare ta det man trenger til en middag.

Den positive utviklingen, med stor nedgang i rømningstall de første årene etter 2006, ser ut til å ha stagnert. Det er ikke en situasjon vi kan slå oss til ro med.

Jeg forstår fortvilelsen lokalpolitiker og sportsfisker Reidar Staalesen uttrykker over rømt laks, i BT 16.1. Jeg forstår også fortvilelsen til oppdretterne som har mistet fisk i vinterstormen. Meldinger om rømt oppdrettsfisk er dårlig nytt for alle.

Stormens herjinger var ille. Vi har fått en svært dårlig start på året, og jeg følger situasjonen nøye. Jeg ser det allerede nå diskuteres årsaker til hvordan dette kunne skje. Dagens merder skal være dimensjonert for å tåle en 50-årsstorm på den lokaliteten anlegget ligger. Derfor er Fiskeridirektoratets gjennomgang viktig.

Den vil kunne gi svar på om det er behov for å gjøre endringer i regelverk eller standarder. Direktoratets systematiske innsamling etter anleggshavarier er vårt viktigste verktøy for å lære av hendelser. Men vi må være klar over at selv om vi alle har en nullvisjon for rømming, vil vi aldri kunne oppnå nullrisiko. Det er umulig.

Tiltak mot rømming har blitt høyt prioritert i de siste årene. Men den positive utviklingen, med stor nedgang i rømningstall de første årene etter 2006, ser ut til å ha stagnert. Det påvises mye oppdrettsfisk i enkelte vassdrag. Det er ikke en situasjon vi kan slå oss til ro med.

Regjeringen har derfor økt bevilgningen til overvåking av rømt fisk i vassdrag, og vi er nå i sluttfasen med å få på plass en ordning med næringsfinansiert obligatorisk utfisking av rømt fisk. Denne vil erstatte den frivillige ordningen som næringen til nå har organisert, og vil være et stort skritt i riktig retning.
All matproduksjon setter fotavtrykk i naturen. Spørsmålet er hva som er akseptabel miljøpåvirkning og hvordan vi kan forene bærekraft med forutsigbar vekst.

Regjeringen jobber nå med hvordan vekst kan knyttes bedre til miljøsituasjonen. En mulighet er å innføre et slags trafikklys der miljøsituasjonen i et område blir avgjørende. Lyser det grønt, kan vekst tillates. Gult lys betyr status quo, mens ved rødt lys må produksjonen reduseres.

Vi trenger vekst. Nettopp oppdrettsnæringen bør bli en av de viktige fremtidsnæring for Norge. Vi må å utvikle sterke næringer som gjør oss mindre oljeavhengige.

– Elisabeth Aspaker, Fiskeriminister (H)

DAM sin nye Supreme Boat Suit er en oppgradering av den populære, todelte flytedressen Hydroguard. Med en rekke smarte detaljer, og den velkjente kvaliteten til forgjengeren, er dette en flytedress å ta en nærmere kikk på.

Av: Endre Hopland

Ifølge Seeberg, som markedsfører flytedressen i Norge, er det en virkelig godbit for den proffe brukeren vi får i Surpreme Boat Suit-dressen.

– Ved bruk av det aller siste innen lettvektsmaterialer, har man fått frem en flytedress som er helt enestående hva komfort gjelder. Flytedressen har en meget lav vekt og en pusteevne som er helt utenom det vanlige. Fisk trygt, skriver Seeberg på egne nettsider.

Supreme-dressen blir beskrevet som et flyteplagg med svært god pusteevne, laget av utrolig lette materialer. Dressen er 100 prosent vind- og vannresistent, og den blir ikke stiv når det er kaldt ute. Den nye dressen havner i sortimentet til Seeberg i månedsskiftet februar/mars, og har en veiledende pis på 2999 kroner.

Se ellers demo av dressen her

I USA er alt stort. Også isfiskekonkurransene…

Hooked i sosiale medier

16,157VennerLik
202FølgereFølg
459FølgereFølg
253AbonnenterAbonner

Populært