Fluefiskeren og musikeren Andres Rafael Diaz har vært på Island med fluestengene. Slikt blir det storfisk av. Ta en kikk på denne filmsnutten fra Sagaøya og la deg inspirere. Diaz sitt fiske følger du ellers på mittstillevann.no. (Video: Mittstillevann.no /// Diaz)

Etter halvannen måned med ufrivillig nedetid, har NM i i sportsfiske nå byttet sideleverandør. Konkurransesidene fungerer nå bedre enn tidligere, og det er i aller høyeste grad game on.

Av: Endre Hopland

Som de aller fleste av deltakerne i NM i sportsfiske nok har fått med seg, har NM- og konkurransesidene vært nede en stund. Problemet ligger hos sideleverandøren vi har brukt de siste årene, og helt siden systemet gikk i svart tidlig i april, har vi kontinuerlig purret på disse om fortgang i prosessen. Dette har vært helt håpløst.

Den første tiden fikk vi noen sporadiske svar på våre henvendelser, men da det ble svart på helt andre ting enn det vi faktisk spurte om, ble vi ikke særlig mye klokere. Til slutt fant vi ut at nok var nok, og endret toneleiet fra mild til streng, med klar beskjed om at dette var noe som hastet. Da sluttet de helt å svare, og det har de fremdeles ikke gjort. Dermed er det blitt gjort drastiske tiltak.

NM-konkurransene har fra denne uken av byttet sideleverandør, og samtidig gjort om på noen av funksjonene som konkurransesidene har brukt. Blant annet er bildeopplastingsfunksjonen ny og vi har en server som er mye raskere enn den gamle. Denne har også lavere responstid og takler mye mer trafikk enn den gamle. Den enormt komplekse koden som sidene består av kjører også langt bedre og raskere nå enn før, så vi har stor tro på at dette er noe alle vil være tjent med. Inntil videre finner du NM-sidene under en ny url, nemlig http://w259567-www.fnweb.no/nmsportsfiske/2015, men den gamle url-en skal også sende deg direkte til fungerende adresse.

Reint praktisk er det nå bare å melde inn fisk igjen, inkludert fisk du har fått i løpet av nedetiden. Siden koden er hardkodet med en innmeldingsfrist på tre uker, må dessverre alle som melder inn fisk tatt i løpet av nedetiden (minus de tre siste ukene) oppgi dagens dato som fangstdato. I kommentarfeltet skriver du den reelle fangstdatoen, og så fikser vi dette manuelt. Blir ikke dette gjort kan vi dessverre ikke godkjenne fisken. Husk også å forminske bildene til maksimalt 1024×768 piksler.

Alt om NM-konkurransene finner du ellers her (trykk på linkene, ikke bildene).

Vi beklager på det sterkeste alt tullet nedetiden har ført med seg, og håper folk ikke har tatt skrekken av den grunn. Nå satser vi på stille vann, smertefri seiling og mye stangbøy i tiden fremover. Skitt fiske!

Alle som har sett en tarpon på nært hold vet at dette er en meget spesiell fisk. Tar du en kikk på denne fantastiske filmen fra GetAway Tours, skjønner du også hvor fantastisk det er å kroke et eksemplar av disse kjempefiskene.

Asgeir Alvestad og Martin K. Ellingsen fra Pure Fishing var i mars på sin faste tur til Cuba sammen med likesinnede fiskegalninger. Det ble en fantastisk reise med et makelaust fiske. Her kan du lese om de mest spektakulære fangstene på turen, mens de filmatiske høydepunktene ser du i spilleren i toppen av denne saken. Filmen er i sin helhet skutt med et Water Wolf-kamera, og redigeringen er gjort av Bernt Nor. Enjoy!

Første gang det var en bil som hovedpremie i Jølster Aurefest i Sogn og Fjordane var helt tilbake i 1958. Lørdag 13. juni ligger det en Volvo V40 CrossCountry i konkurransepotten.

Av: Endre Hopland

Jølster Aurefest har rike tradisjoner, og den folkelige ørretfiskekonkurransen i det fantastiske Jølstravatnet har altså en førstepremie få fiskekonkurranser i verden kan matche. Tidligere år har hovedpremien gått til den fiskeren som samlet sett har fått mest fisk i løpet av konkurransedagen, men i år har arrangørene forandret reglene, slik at de aller fleste som får fisk skal ha mulighet til å stikke av med Volvoen.

– Vi har en ny konkurranseform i år, der det gjelder å komme nærmest mulig en forhåndstrekt idealvekt på mellom 100 og 699 gram. Det betyr i praksis at dersom du får fisk, så er du med i kampen om bilen, melder arrangørene på sine egne nettsider.

Første gang Jølster Aurefest ble arrangert var altså i 1958. Den gangen var det bilrasjonering i Norge, og IFA P-70-en som var hovedpremien, var virkelig en gevinst som hang høyt. Hele 1000 fiskere var i aksjon langs Jølstravatnet i løpet av konkurransen, og ytterligere 4000-5000 publikummere fulgte det hele fra tilskuerplass.

Jølstravatnet er Nord-Europas rikeste ørretvann. I 2013 ble det fisket opp 18 tonn med Jølstraørret. Mange turister, både norske og utanlandske, kommer til Jølster for å prøve fiskelykken, men det er også et stort næringsfiske i vannet. Noe av fisken blir foredlet til rakørret og solgt i gourmetbutikker i Norge.

– Her finnes også storørret. Den største vi vet om som er fisket på stang ble tatt av Sverre Amundsen i påsken 1996. 12,1 kilo veide den. I tillegg fikk en trolig ganske storøyd Anders Ripe een sværing på 15,5 kilo på garn 10. oktober 1973, kunne prosjektleder Tom Farsund opplyse overfor Hooked i forkant av fjorårets konkurranse.

I fjor var det Torgeir Pettersen som vant Volvoen under Jølster Aurefest. Premien, som har en verdi på over 600 000 kroner, måtte ifølge vinneren selv trolig selges. Han hadde nemlig nettopp kjøpt seg ny bil. Kanskje blir det du som vinner i år? Påmeldingsskjema til konkurransen finner du i alle fall her, og vi kan vel alle være enige om at det finnes verre måter å starte ferien på enn med å vinne seg en bil? I verste fall får du deg bare en dag med fiske i naturskjønne omgivelser, og det er jo ikke den verste straffen, det heller…

 

13. mai 2015:

Det ble en ganske lang kjøretur for relativt lite fiske onsdag i forrige uke, men nattens siste fisk trumfet både kilometerstand og nattesøvn.

Vi har et par veldig spennende fiskeplasser inne i fjordene våre her i vest, og noen av disse er til og med tilgjengelig selv uten båt. Dette er slike plasser der en aldri med sikkerhet vet hva som kan komme til å ta agnet en serverer. Den store artsrikdommen på disse utvalgte plassene gir fisket her en helt ny dimensjon, og en kan i praksis få kule ting her til alle døgnets tider, uansett vær, vind og årstid.

La gå, de nevnte plassene kan være utrolig kjipe. Det har seg nemlig slik at når det ikke er noen aktivitet her, så er det virkelig ingenting som skjer. Da får en ikke engang hvitting, sypiker, krabber eller for den saks skyld sjøstjerner. Det har blitt en del økter med urørt agn på disse plassene opp gjennom årene, men alle disse er raskt glemt de gangene plassene faktisk leverer.

Onsdag i forrige uke var det egentlig rødspetter som var målet. Disse er det en del av her inne, og de blir store også. Likevel er det langt mellom hver gang de er bitevillige. Av en eller annen grunn er det rett før det blir mørkt som er den beste tiden for spettefisket her, så jeg var seint av sted denne gangen. Klokken var faktisk nesten 22.00 før alle de fire agnene var i sjøen, men det var innafor, det. En time med fiske før mørket senker seg er ofte nok.

Hysefiske 2
Mørket senker seg over fisker og stenger.

Siden jeg kom så seint i gang, egnet jeg to stenger med sirkelkroker og makrellstrimler, mens to stenger ble rigget med langskaftede J-kroker og egnet med reke og blåskjell. Spettene spiser både fisk, reker og skjell, men erfaringsmessig er det blåskjell og reke som funker best her inne, sammen med røyestrimler. Røye hadde jeg dessverre ikke tilgjengelig, så da ble det de to førstnevnte i kombinasjon.

Fiskeagnene ble primært kastet ut med tanke på piggskate, kveite, lysing eller i et skikkelig tilfelle av griseflaks, kanskje en småflekket rødhai som ikke har fått med seg at det har blitt vår. Alle disse artene er tatt her ved flere anledninger, men denne kvelden og natten var det ingen av de som ville være med på leken. Det ville derimot hysene, men først etter at et par andre agntyver hadde meldt sin tilstedeværelse. Det runnet nemlig på begge stengene med fiskeagn nokså med det samme, og begge fiskene havnet også på land.

Nå er selvsagt ikke en liten lange og en halvkilos sandflyndre noe å ta på vei over, men det er alltid viktig å komme i gang. Siden fiskene bare kom fra 15 meters dyp, tålte de også turen opp på tørt land godt, og svømte fint tilbake etter avkroking. Nye agn ble tredd og surret på krokene, og snart fisket jeg med fire agn igjen.

Rødspettene uteble dessverre denne kvelden, og da det etter hvert ble helt mørkt, mistet jeg også troen på alt som heter flatt. Plassen er likevel interessant med tanke på det nevnte artsmangfoldet her, så det var ikke noen vits å gi seg ennå. Snart hylte det da også i en nappvarsler igjen, og ikke lenge etter kunne en kiloshyse landes uten nevneverdig dramatikk.

Den neste timen var det hyser det skulle handle om. Mye smånapping utgjorde hoveddelen av programmet, men ytterligere to småhyser ble også hengende. Jevnt over er hysene her inne mest irriterende, nettopp fordi de vanligvis er små. Noen drusere finnes likevel inne blant småfisken, og det var i aller høyeste grad en slik en som fant makrellstrimmelen min like før midnatt.

På dette tidspunktet hadde mye småfisk vært borte og dradd i agnene en stund, og nappvarslerne hadde pepet i rykk og napp ganske lenge. Rett før vi gikk inn i et nytt døgn hylte det derimot skikkelig til på høyreflanken, og det ble aldri nødvendig å sveive kroken fast i fiskekjeften. Jeg trengte bare å stoppe spolen på snellen, så kroket fisken seg selv. Og her var det snakk om skikkelig fisk.

Jeg tenkte umiddelbart på småkveit,e da det blir tatt en del av disse her i løpet av et år. Fisken oppførte seg derimot ikke spesielt flatt, og jeg skjønte derfor snart at det måtte være en hyse eller en lysing. Begge disse gir god motstand på grunt vann, og her var det definitivt motstand å spore. Kampen ble hard, men nokså kort, og snart kunne jeg føre en svær hyse inn i håven.

Jeg har fått noen store hyser opp gjennom årene, men persen på 5,5 kilo regnet jeg egentlig med skulle bli stående lenge. Denne fisken så likevel større ut, både hva lengde og BMI gjelder. Den hadde riktignok litt å gå på når det kom til hengebuk, men det var likevel skikkelig god tyngde i håven på vei opp fra fjæresteinene. På vekten ble også mine mistanker bekreftet.

Jeg må innrømme at jeg ble litt paff da sifrene 5700 lyste mot meg fra displayet, og fisken ble veid ytterligere tre ganger, bare for å være sikker. Electro Samsonen var likevel enig med seg selv hver gang, og 5700 gram ble stående. Dette er specimen med 1,7 kilos margin, og det er nokså solid på en såpass vanlig og relativt liten fisk som hyse.

Hysefiske 1
Hyse på 5700 gram er solid fra land.

Resten av natten skjedde det ikke stort. Et solid run som ikke resulterte i noe i 01.00-tiden var faktisk det eneste som er verd å nevne. Jeg pakket sammen en halvtime senere, for jeg var egentlig mer enn fornøyd. Hyser kan nemlig være morsomme de, bare de er store nok. Gode er de forresten også, spesielt når de er tilsatt hvitløk og chorizo, og kvernet sammen til fiskekarbonader…

Hysefiske 4
Hysekarbonader med hvitløk og chorizo.

Elite CHIRP vs Elite HDI

Du har tidligere lest om Lowrance Elite HDI her. Elite HDI er nå erstattet med Elite CHIRP og tiden er kommet til å se nærmere på om nykomlingen virkelig er bedre enn forgjengeren. Her følger gjennomgang av funksjoner og en test av Elite 5 CHIRP.

Under en uhøytidelig undersøkelse i en ekkolodd-gruppe på Facebook, svarte 60% av deltagerne at de brukte Lowrance som ekkolodd/ kartplotter. En slik undersøkelse kan neppe sies å dekke hele markedet i Norge, men det gir en viss pekepinn om hvor populært merket har vært de siste årene. Med Elite HDI oppgraderte Lowrance modellene i sin «mellomprisklasse» kraftig, og når så Elite HDI blir byttet ut med Elite CHIRP bare 1-2 år etter forrige generasjonskifte, er det lov å være spent på hva det innebærer. Men er Elite CHIRP så mye bedre enn Elite HDI som Elite HDI var i forhold til eldre Elite-modeller?

Elite CHIRP serien kommer i fire skjermstørrelser:

  • Elite 4 CHIRP med 4,3″ skjerm
  • Elite 5 CHIRP med 5″ skjerm (testet)
  • Elite 7 CHIRP med 7″ widescreen skjerm
  • Elite 9 CHIRP med 9″ widescreen skjerm
Prislappen følger i høyeste grad skjermstørrelsen. Elite 9 CHIRP er prismessig rett under toppmodellen HDS Gen 3 i 7″.

Ekkoloddfunksjonen

Siden Carl og jeg testet forgjengeren til Elite CHIRP i fjor, var det naturlig å gjenta testene vi gjorda da vi så på Elite HDI. Frem med isoporduppene med andre ord. Men la oss først ta en kikk på noen av ekkoloddgiverne som er aktuelle.

Elite CHIRP leveres typisk i pakkløsninger med en av to givere:

Begge disse giverne er beregnet på aktermontering, altså for å skrus fast på båtens akterspeil. (Husk rikelige mengder Tec7 eller SikaFlex på skruene.) De finnes dog også som gjennomgående løsninger, et godt alternativ som særlig bør vurderes der man ønsker best mulig ekkoloddbilder også i plan. I prinsippet er 83/200/45/800-HDI det beste valget for fiske på relativt grunt vann (ned til 40-50 meter) mens 50/200/455/800-HDI er giveren for fiske på dypere vann. Vær litt obs på at jeg nå snakker om dybder man ønsker å se fisk på, selv 83/200/455/800-HDI kan vise bunnen på flere hundre meter i saltvann og hadde ingen problemer med å «holde bunnen» på de største dybdene jeg prøvde den på. De største dypene jeg var over i løpet av testingen var i Oslofjorden på 160 meter og Tyrifjorden på 305 meter.

Forskjellen på de to er at 50/200/455/800-HDI har smalere konevinkel og noe bedre kvalitet på selve det kjeramiske elementet inne i giveren. I praksis betyr dette at 83/200/455/800-HDI «dekker» et større område under båten enn 50/200/455/800-HDI, mens 50/200/455/800-HDI kan kjøres med høyere følsomhet på ekkoloddet før bildet blir preget av mye støy. Downscandelen er identisk på begge to.

Men listen over kompatible givere er mye lengre enn disse to, og her skiller Elite CHIRP seg markant fra for eksempel Raymarine Dragonfly som er begrenset til Raymarines egne ekkoloddgivere. Hvis du er villig til å droppe downscandelen, kan det meste av Airmar sine ekkoloddgivere for låst frekvens brukes, også givere beregnet for skikkelig dypt vann som TM260 og den populære P66. Dessverre er det ikke listet opp noen av CHIRP-giverne til Airmar, som ellers hadde vært et naturlig valg når selve ekkoloddet er CHIRP-kompatibelt. 

Litt av de kompatible ekkoloddgiverne
Litt av de kompatible ekkoloddgiverne

Elite CHIRP sender på 40-60 kHz ved Lav, 60-100 kHz ved Medium og 160-240 kHz ved Høy. Dette er store frekvensspektere sammenliknet med konkurrenten(e). Som vanlig i ekkoloddsammenheng gir høyere frekvens mer detaljer og kan fange opp mindre mål, men dette forsterkes ved at bredden på frekvensbåndet stiger med CHIRP-båndet. Lav har altså et frekvensspekter på 20 kHz, Medium et frekvensspekter på 40 kHz mens Høy drar på med hele 80 kHz. Til sammenlikning operererer  den nærmeste konkurrenten (Raymarine Dragonfly) med 170-230 kHz, en båndbredde på 60 kHz men uten mulighet til å velge frekvensbånd. Med 83/200/455/800-HDI-giveren har du både High og Medium CHIRP tilgjengelig på Elite CHIRP, totalt 120 kHz. Det er dobbelt så stort frekvensbånd som konkurrenten.

I CHIRP-sammenheng er målseparasjonen (evnen til å vise små fisk) delvis gitt av bredden på frekvensspekteret, så effekten fra høy frekvens ved Høy blir altså forsterket ved at Høy også har den største frekvensbredden.

Selv om hoveddelen av testingen ble gjort med 83/200/455/800-HDI, var fristelsen stor for å også teste Eliten med mine andre givere. Både Airmar P66 (50/200) og Airmar TM150M (Medium CHIRP) fikk lekt med Eliten. Med P66 var resultatene som forventet, dvs gode for et ekkolodd med låst frekvens. Overraskelsen kom med TM150M, som til tross for at den fra Airmar sin side er langt unna Elitens frekvensspekter fungerte meget bra. TM150M er fra Airmar sin side ment for 95-155 kHz, noe som avviker mye fra Elitens 60-100 kHz ved Medium CHIRP. Men siden TM150M ikke offisielt er kompatibel med Elite CHIRP skal vi ikke bruke mer tid på det.

Dupptestene mine ble litt forpurret av mye fisk. Det var rett og slett vanskelig å finne steder med lite nok fisk til at jeg kunne skille duppenes ekko på skjermen fra fisk. Forsåvidt et luksusproblem. Konklusjonen etter å ha testet på cirka 10, 20 og 30 meters dyp var at det ikke var mulig å si at Elite CHIRP var bedre enn Elite HDI. Resultatene var mer eller mindre identiske for begge to. Identisk gode.

Dupptest låst frekvens
Dupptest låst frekvens
Dupptest CHIRP
Dupptest CHIRP

Med den lett nerdete delen av ekkoloddtesten ute av verden, var det på tide å prøve Elite CHIRP under praktisk fiske. De to skjermbildene under er fra Steinsfjorden. 

Praktisk låst frekvens
Praktisk låst frekvens
Praktisk CHIRP
Praktisk CHIRP

Bildene er ikke tatt på nøyaktig samme tidspunkt, siden de to ekkoloddene ikke kan kjøres samtidig uten å forstyrre hverandre. De viser alikevel det samme som dupptesten, det er svært liten forskjell på låst frekvens 83/200 og CHIRP High/ Medium på dybdene jeg vanligvis fisker etter gjedde.

På dypere vann i Tyrifjorden begynner Elite CHIRP å markere seg mer kontra Elite HDI. Stålfortom ble byttet ut med fluorkarbon, og målet var ørret. Skjermbildet under er delt mellom kartplotter og Medium CHIRP ekkolodd, en organisering av skjermen som er meget nyttig. Merk også at skillet mellom kartplotter og ekkolodd ikke er midt på, man kan justere størrelsen på skjermpanelene etter eget ønske. 

Kart og Medium CHIRP
Kart og Medium CHIRP

Se på hva som skjer rundt 40 meters dybde på skjermbildet under. Her skifter jeg fra låst frekvens til CHIRP midt i skjermbildet, og øker følsomheten med 4 hakk. Da ser vi plutselig fisk, fisk som ikke var synlige med låst frekvens.Men også fisk høyere i vannlaget vises tydeligere med CHIRP over større dybder, se på fiskene på 15 meters dyp. Det er verdt å merke seg at dette er med 83/200/455/800-HDI ekkoloddgiveren, som nok begynner å nærme seg det maksimale av dybder den er komfortabel med å vise fisk på. På disse dybdene ville 50/200/455/800-HDI vært et bedre valg av ekkoloddgiver.

Skifte låst-CHIRP
Skifte låst-CHIRP

I mine øyne er det liten tvil om at ekkoloddet i Elite CHIRP er meget bra, sannsynligvis noe av det beste i sin prisklasse. Det er ikke enorm forskjell fra Elite HDI, men særlig for sportsfiskere som fisker på eller over større dyp vil det være merkbar forskjell på Elite CHIRP og Elite HDI. For det mer klassiske abbor-, gjedde- og gjørs-fisket har CHIRP-funksjonen i Elite CHIRP lite ekstra å by på kontra forgjengeren Elite HDI.

Downscanfunksjonen i Elite CHIRP er den samme som i Elite HDI. Denne er derfor ikke testet spesielt. 

Kartplotterfunksjonen

Elite kommer i tre versjoner i hver skjermstørrelse. En kombienhet som har både ekkolodd og kartplotter, en ren kartplotter og ett rent ekkolodd. Kombienheten (på test) og kartplottermodellen kan bruke kart fra svært mange kartleverandører. For oss i Norge er det Navionics, Jeppesen C-Map, Insight Genesis og dybdekart.no som er de mest relevante alternativene.

Det er et bakgrunnskart i Elite CHIRP, og for Indre Oslofjord hvor deler av testen vår fant sted, er dette rimelig presist. For resten av Norge (og forsåvidt øvrige deler av verden) er bakgrunnskartet egentlig bare tull. Du bør med andre ord basere deg på andre kart enn bakgrunnskartet. For saltvann er det helt klart Navionics jeg vil anbefale til Elite og forsåvidt øvrige Lowrance-plottere. Du kan selv vurdere kvaliteten på kartet via Navionics sin fine webb-app. Zoom inn på ditt område, og så kan du slå av og på Sonarcharts nede i venstre hjørne for å se om du synes det er verdt å betale for den funksjonen eller ei. Det følger med en egen minnebrikke for å kjøpe Navionics-kart rett fra nettsiden deres når du kjøper en Lowrance i Norge. I testen vår brukte vi et lett utdatert Navionics Gold Small og ett Gold 49XG under testingen i Oslofjorden, samt kart fra både Insight Genesis og Dybdekart.no under testingen i Tyrifjorden og Steinsfjorden.

For å bruke Insight Genesis må du registere deg og Eliten på Insight Store. Du trenger Elitens serienummer og innholds-ID, begge deler finner du i menyen. (Trykk på «Menu» to ganger og velg»Om».)

Serienummer og Innholds-ID
Serienummer og Innholds-ID

Med Eliten registrert kan du laste ned gratis kart fra Social Map delen av Insight Genesis. Du kan også laste opp dine egne sonarlogger for å lage dine helt egne kart, og ikke minst for å bidra til kartene i Social Map. Kartene i Social Map gjelder kun for ferskvann.

Kartene fra Dybdekart.no fungerer fint i Eliten. Også disse gjelder for ferskvann, og er helt gratis. Alt som kreves er at du selv logger data til prosjektet og sender inn, så kan du laste ned kart for å bruke i Eliten rett fra nettsiden. Steinsfjorden-kartet som ble brukt under fartstesten (se under) er åpent for alle og du finner det HER.

Kart fra dybdekart.no på Elite CHIRP
Kart fra dybdekart.no på Elite CHIRP

Nøyaktigheten på GPSen er god, ikke bransjeledende men absolutt god nok. Den oppdateres med 5 Hz, som igjen er det samme som sine dyrere brødre i HDS Touch-serien og raskt nok til at båtsymbolet i kartplotteren forflytter seg jevnt og pent i normal hastighet på normale zoom-nvåer. Men alle som har hatt en eldre kartplotter i en hurtiggående båt vet at oppdateringsfrekvens i seg selv ikke er nok, også prosessoren i kartplotteren må henge med. Når man zoomer langt inn på et kart for å se detaljer så nøyaktig som mulig, og så forflytter båten i høy hastighet, finner man fort ut om prosessoren i kartplotteren henger med eller ei.

Her er det et markant skille mellom Elite HDI og Elite CHIRP. Zoomer jeg helt inn med Elite CHIRP går målestokken helt ned til 3 meter, det samme som på Elite HDI. Men når jeg så gir full gass klarer ikke Elite HDI å oppdatere kartbildet fort nok, og jeg kjører rett og slett i fra kartbildet. Først når jeg zoomer ut til en målestokk på 100 meter henger Elite HDI med i 28 knop.

Fartstest
Fartstest

Elite CHIRP er ikke helt fornøyd med målestokken på tre meter i 28 knop, men henger med så vidt det er. Som bildet over viser sliter den litt i underkant av kartet (se den hvite linjen under de røde pilene), men den veien jeg kjører er ikke noe problem med «nord opp» orientering på kartet. Zoomer jeg ut til 5 meter henger Elite CHIRP med uten problemer. Dette er et godt resultat på kartplottere i høyere prisklasser, og et veldig bra resultat på en kartplotter i denne prisklassen. Det er absolutt ikke naturlig å zoome så langt inn i kartet i såpass høy hastighet, men poenget var å teste prosessoren. Så i en normal brukssituasjon vil Elite CHIRP være mer enn rask nok for de aller fleste, inkludert undertegnede. 

Øvrige funksjoner

Elite CHIRP kan kobles til eller brukes i kombinasjon med, flere andre ting. Via strømkabelen har enheten et NMEA0183-nettverk, og dette kan brukes til å koble den sammen med AIS eller VHF. Vi har ikke testet denne funksjonaliteten, men det er all grunn til å anta at det fungerer. NMEA0183 kan også brukes til å koble enheten sammen med en autopilot, for å gi autopiloten posisjonsdata. (Men Elite CHIRP støtter ikke styring av Lowrance sin egen autopilot.)

Elite 5 CHIRP har tilkobling for ekstern GPS-antenne. Denne tilkoblingen er dog av den gamle typen, men skulle du føle behovet er det LGC-16W som passer til Elite 5 CHIRP. For Elite 7 og 9 CHIRP har Lowrance tatt ett skritt til, så disse er kompatible med den mye bedre Point-1 antennen via NMEA2000-nettverk. Point-1 er antennen jeg bruker selv, og bortsett fra at den fungerer på et mer stabilt (og moderne) nettverk, har den også innebygget elektronisk kompass som igjen kan gi deg kompasskurs og ikke bare GPS-beregnet kurs.

Alle kombienhetene i serien (ekkolodd og kartplotter) har en minnekortport for et Micro SD minnekort på maksimalt 32GB. Bortsett fra at minnekortporten nettopp gjør at du kan bruke kart fra slike minnebrikker, er det også andre fordeler med dette. Med et minnekort i Eliten kan du ta skjermbilder ved å trykke på «Power» og «Zoom+» knappene samtidig. Funksjonen ble flittig brukt under vår test, for å få tatt skjermbildene du ser her. Men det å ta skjermbilder kan også være nyttig for egen læring, og ikke minst for å pynte opp i foruminnlegg, bloggposter og Facebookoppdateringer. Minnekortet brukes forøvrig til å oppdatere softwaren i enheten når Lowrance kommer med nye (gratis) oppdateringer. Det er sterkt å anbefale at det første du gjør med din nye Elite er å oppdatere softwaren. Videre kan du lagre waypoints, enten for sikkerhets skyld eller for å dele med andre, lagre ruter og innstillinger på minnekortet.

Fremtiden

Fra kilder vi antar som sikre (men som vi i beste «undersøkende journalistikk»-stil ikke vil navngi), har vi fått et lite innblikk i spåkulen med tanke på hva som kommer av oppgraderinger til Elite CHIRP fremover i 2015. Den kanskje største nyheten er en softwareoppdatering, som vil bringe Elite CHIRP opp på funksjonene i HDS-serien. Vi tenker her på innstillingsmulighetene for ekkolodd og kartplotter, samt mulighet for å bruke ekkoloddet i manuell modus (uten problemer) ved fiske etter pelagiske arter, som drastisk bedrer oppløsningen.  Mulighet til å vise forskjellige lag i et kart hver for seg, som bunntype og vegetasjon i tillegg til dybde, kan også ligge i en slik oppdatering. Ulempen med spåkuler er at de kan være dårlig innstilt, så ting kan endre seg. Skulle spåkulen stemme, så er flere av trekkene vi kommer med i konklusjonen stort sett borte.

Konkurrentene

I denne prisklassen stiller Garmin Echomap, Raymarine Dragonfly og Humminbird Helix klare til kamp. Disse finnes igjen i forskjellige varianter og skjermstørrelser, akkurat som Elite CHIRP. For å finne den som passer til akkurat DEG og DITT bruk, kan det være lurt å sette opp en liten liste over hva som er viktigst for akkurat deg, og så krysse ut modeller og varianter som ikke passer med listen din. Hvis ikke er det fort gjort å gå seg vill i alle variantene, og ikke minst i begrepene som markedsavdelingen til de ulike merkene kan finne på å bruke. Til slutt sitter du kanskje igjen med to alternativer, da er det på tide å komme seg til en forhandler og trykke litt på en utstillingsmodell. Ikke se så mye på hvordan demomodusen ser ut, men sjekk at DU synes enheten er enkel å betjene og at du fort kan justere følsomhet på ekkoloddet, zoome inn og ut på kartet, og bytte mellom ekkolodd og kart. Sjekk også at det finnes gode kart til enheten, det kan for eksempel være en utfordring for ferskvannsfiskeren å finne gode kart til Garmin. Den ideelle løsningen hadde kanskje vært Side Imaging fra Humminbird, CHIRP-ekkolodd fra Lowrance, auto-funksjonene fra Raymarine og GPS-hastigheten til Garmin? Alle har sine sterke (og mindre sterke) sider, så en aldri så liten analyse av hva DU føler at du trenger er lurt før tusenlappene flyr avgårde.

Noe å forbedre?

For sportsfiske i Norge hadde vi gjerne sett at downscan ble erstattet eller komplettert med SideScan og at gratisutgaven av Insight Genesis (Social Map) hadde fungert i saltvann. Ingen av delene er noe Lowrance kan gjøre noe med direkte, det første er dekket av et patent og det andre er forbudt i Norge. Vi hadde også gjerne sett at ekkoloddet fungerte like godt i manuell modus som sine dyrere søsken i HDS-serien . Vi ønsker oss at bruksanvisningen hadde litt mer informasjon om hvilke funksjoner og innstillinger man skal bruke til hvilket fiske og hvorfor, spesielt med tanke på at prisklassen frir til førstegangsbrukere. Bruksanvisningen kunne også vært bedre på instruksjonene rundt givermontering, og viktigheten av å gjøre dette skikkelig. Skjermbildefunksjonen hvor man trykker på «Power» og «Zoom+» er veldig følsom for at begge knappene trykkes inn nøyaktig samtidig. Siste punkt på forbedringslisten er at en «Exit»-knapp hadde vært kjekt, og tidsbesparende. Du kan lukke alle menyer etc nå også, men med en mindre intuitiv løsning enn dersom det hadde vært en egen knapp for dette.

Lowrance har hatt et rykte på seg for å ha «bugger» i nye modeller, altså softwarebaserte feil. Elite HDI hadde noen slike da den kom på markedet, og først etter en oppdatering eller tre var alt i orden. Det første jeg gjorde før jeg begynte å bruke Elite CHIRP var derfor å oppdatere programvaren, noe man kan gjøre gratis via Lowrance.com. Jeg har ikke opplevd noen form for bugger i løpet av de 42 timene jeg har brukt Elite CHIRP i båten, dette til tross for skifte av ekkoloddgivere, skifte mellom ulike innstillinger, skifte mellom manuell- og auto-modus, logging av data og bruk på forskjellige dybder. Men man kunne helt klart ønsket seg at den originale softwaren var feilfri, slik at oppdateringer handler om kun forbedringer og nye funksjoner, ikke problemløsning. Du finner oppdatering til både Elite HDI og Elite CHIRP her: http://www.lowrance.com/en-US/Software-Updates/Elite-40/

Oppsummering og konklusjon

For å svare på mitt eget spørsmål i starten på denne artikkelen; nei, Elite CHIRP er ikke et like enromt steg opp fra Elite HDI som Elite HDI var fra tidligere modeller. Elite CHIRP ligger i en tøff prisklasse, med brukere som forventer funksjoner som i toppmodellene, men uten tilhørende prislapp. I den settingen lykkes Lowrance godt, spesielt hvis det nettopp er et følsomt ekkkolodd som er viktigt. Modellen vi har testet har en veilledende pris med ekkoloddgiver på 5.675,- og selges i praksis til rundt 5.000,- flere steder i skrivende stund. Veiledende pris er forøvrig identisk med tilsvarende for Elite 5 HDI, men vær forberedt på at dollarkursen vil medføre fare for prisstigning utover i sesongen. For dette får du antageligvis et av markedets beste ekkolodd i prisklassen, og mulighet til å bruke et stort utvalg av kart. Siden ekkoloddet kan brukes med mange forskjellige ekkoloddgivere, passer det like godt i saltvann som i ferskvann, og på dypt vann fortjener Elite CHIRP en bedre ekkoloddgiver enn den jeg primært testet med. Alt tyder på at Lowrance kommer til å beholde sin markedsandel med Elite CHIRP, og det vel fortjent.

Livet som ekkolodtester er tøft...
På vei ut Oslofjorden for å teste Elite CHIRP

PS: I neste artikkel kommer en test av dyrere CHIRP-utstyr for Lowrance og Simrad. 

Asgeirs fiskeskole, del 5

Da er vi kommet til fisken lyr i Asgeirs fiskeskole. Lyren er en av de sprekeste og mest bitevillige fiskene vi har i Norske farvann. Allikevel er det en lang rekke tips og triks du kan ta med for og lykkes enda bedre med dette særdeles artige sportsfiske. Det er spesielt vår, sommer og høst lyren finnes nærme land, mens den ofte trekker litt lengre ut og på dypere vann i den aller kaldeste årstiden. For uten at lyren er en herlig fighter er den også god mat. Den er mild i smaken og egner seg godt i fiskekaker og farse, eller som stekt i panne.

FØRST LITT FAKTA OM LYREN:

Utbredelse

Lyr (Pollachius pollachius) er en fisk i torskefamilien. Lyren er utbredt nordøst i Atlanterhavet, fra Marokko til Finnmark og Island. Den er mest tallrik rundt de britiske øyene. Lyren er også registrert sør i Østersjøen. I Norge finnes den langs hele kysten, men er vanligst i Sør-Norge.

Kjennetegn

Hos lyren er underkjeven noe lengre enn overkjeven, og arten mangler skjeggtråd. Øyet er stort, og lyren har en mørk sidelinje som går i en bue over brystfinnen.

Biologi

Lyren er ikke nødvendigvis en stimfisk, men opptrer i stimer i gytetiden og på spesielt gode fiskeplasser med mye mat. Gytingen foregår om våren og tidlig på sommeren på om lag 100 meters dyp. Lyren liker seg i varmere vann og er mest tallrik i våre farvann på sommerstid. Den kan da gå helt inn mot land. Vinterstid er den på dypere vann og i de frie vannmassene (pelagisk), dels ved bunnen ned til 200 meters dyp.

Føde

Hovedføden er fisk, særlig sil og arter i silde- og torskefamiliene. Den tar også større krepsdyr som krabber og reker.

Størrelse

Maksimal størrelse på lyr er 130 cm, og den kan bli over 10 kg.

  • Norsk rekord (fra Villmarksliv): Lyr 13,8, Karl-Heinz Schlorke, Halsafjorden, 31.05.2013
  • Flue: Lyr 9,20 Jan Holm, Lørenskog Hjørundfjorden 22.04.2000

Utstyrsvalg

Fra båt

Lyren er sterk, men gir seg forholdsvis raskt, slik at et allroundutstyr på 15–40 pund (150– 400g i slukvekt) fungerer fint. Dette vil igjen avhenge av hvor dypt du fisker, og hvor stor pilk du trenger for å komme ned. Vanligvis står lyren ganske grunt, og den blir sjelden veldig stor, slik at du bør velge en stang med litt lengde, 7–8 fot. Pilk med opphengere fungerer fint. Gummijigg og gummimark er bra på lyr. Den liker ting med farge og bevegelse. Grønn, svart, rød og brun fungerer greit.

Fra land

Fra land vil du ikke trenge særlig kraftig utstyr, for lyren står ofte midt i vannlaget nær

land. En 9 fots stang med slukvekt opp til 40 gram fungerer fint. Bruk fargerike sildesluker eller jigger og gjerne en opphenger i fargene som er nevnt ovenfor.

Lyrens livssyklus

Lyren trives altså best når vannet er litt varmt. Ofte vil du derfor få mye lyr i den varme årstiden. Om vinteren trekker den ut på dypere vann. Arten lever pelagisk, dels ved bunnen ned til 200 meters dyp, og den er utbredt fra Marokko i sør til Island i nord. Langs norskekysten er den vanlig opp til Trøndelag, men kan fanges sporadisk helt til kysten av Finnmark. I Sør-Norge kan lyren i sommerhalvåret være svært tallrik, og den er ofte svært bitevillig. Det er da, på våren/sommeren – i gytetiden – at den oppleves som tallrik. Lyren er nemlig ikke egentlig en stimfisk, men opptrer i stimer i gytetiden. Lyren gyter om våren og tidlig sommer på om lag 100 meters dyp i vann som ligger rundt 8–10 grader.

Sportsfisk – bruk og historikk

Lyren er en av de aller mest populære sportsfiskene rundt de britiske øyene. Den er rask og svært sterk, men ikke særlig utholdende. Nappet er som regel kraftig og momentant med påfølgende utras, altså en flott sportsfisk fra land og båt. Lyren kan likevel være stimfisk i gyteperioden, da de fleste har kontakt med fisken (vår/sommer). Får du én, kan det ofte være flere individer i det samme området.

Kallenavn på lyren er betegnende: lyrsei og lyrtorsk. Mange steder langs kysten har den nærmest en egen ikke-identitet. Den blir knyttet til de mer betydningsfulle søsknene sine, sei og torsk, og kanskje kan den karakteriseres nettopp som en slags blanding av disse to. Lyren har et forholdsvis magert og tørt kjøtt, men smaken er utmerket. Stekt i panne eller som basis i fiskekaker er det topp mat.

Fangsten av lyr i Norge og internasjonalt er forsvinnende liten. Men lyren er tallrik og er mer eller mindre forbeholdt fritidsfiskerne.

De beste fiskeplassene

Kaster du ut en sildesluk, er lyr en av de mest sannsynlige fiskene å få på kroken. Slik sett er lyr en utbredt fisk for sportsfiskere. Lyren befinner seg ofte i de frie vannmassene (pelagisk) mellom bunnen og overflaten, men kan også til tider være bunnær. Dette avhenger av temperatur og næringstilgang. Her jakter den på annen fisk, særlig sil, sild og andre mindre fiskearter. Den kan også spise kreps, krabbe og reker. Lyren står ofte helt inne langs stupbratte svaberg eller ved topper og skjær. Ellers kan den finnes på grunner lenger ut til havs. En odde ut mot åpent vann kan være en sikker fiskeplass. Sommerstid er lyren bitevillig, og den jakter gjerne inne i fjordene og kan befinne seg i nærmest alle vannlagene. Aktiv dorging kan være mest effektivt dersom man har båt.

Vinterstid er det grunner lenger ut til havs som gjelder, og pilkefiske med opphengere og agn er et godt alternativ.

Slik fisker du lyr

Lyren har store øyne og en kraftig sidelinje som begge brukes aktivt i jakten på mat. Det å stimulere øye og sidelinje vil derfor være det viktigste for å få lyren til å hogge på ditt lokkemiddel.

Bruk fargekartet!

Lyren liker godt kraftige farger eller farger som gir god kontrast til omgivelsene, slik at de er lett synlige. De beste fargene på dypt vann er svart, mørkgrønn og brun. Disse gir god silhuett mot en lysere overflate når de presenteres et stykke over bunnen og fisken ser den nedenfra. På grunnere vann er lysegrønn, fluorrød og blå de beste fargene. De skiller seg godt ut, og lyset forsterker disse kraftige fargene slik at de skiller seg ut fra lyrens naturlige byttedyr som ofte er kamuflert.

Effektive opphengere

Gummimarker, opphengerfluer, gummijigger og lette pilker med god bevegelse er effektive fra drivende båt. Agn er ikke nødvendig når lyren er på bittet, men kan godt brukes hvis fisket er tregt.

Siden lyren kan befinne seg i nesten alle vannlag, vil det ofte være en god idé å ha så lang avstand mellom opphengerne som mulig. Da vil du fiske i et større område og lettere dekke flere vannlag.

Skulle du finne ut hvor lyren står, kan det jo lønne seg og samle opphengerne mer og konsentrere fisket om det aktuelle dypet. En snelle med telleverk kan da være til god hjelp.

Slik fisker du lyr fra land

Å fiske lyr fra land er synonymt med sommerhalvåret. Vinterstid bør man ha båt, for da er lyren å finne på dypere vann lenger ute til havs. Sommerstid er den imidlertid tallrik innaskjærs og langt inne i fjordene. Den er i denne perioden, fra mai til oktober, den mest sannsynlige fisken å få på stang fra land i Sør-Norge. Lyren er en utpreget rovfisk som helst tar mindre fisk, men også mye annet som den treffer på. Du finner den både langs bunnen og ute i de frie vannmassene.

Perfekt til slukfiske

Fra land kan en lett sildesluk fungere godt, stingsilda for eksempel, eller også en skjesluk. Enda bedre kan en jigg med jigghode som simulerer en småfisk, fungere. Sørg for å fiske i alle vannlag og fisk helt inn til land, for ofte dukker lyren opp fra dypet rett foran nesen på deg og tar sluken.

Oppheng også til slukfiske

Bruk gjerne opphengere av gummimark eller flue når du fisker, men vær oppmerksom på at den sterke lyren ofte vil gjøre utras helt ned til bunnen. Da kan den løse kroken som fisken ikke henger på, lett feste seg i vegetasjon.

Fluefiske etter lyr

Lyren har blitt mange fluefiskeres favorittfisk når de blanke ikke vil bite. Det kraftige hogget og spreke utraset gjør at den er en morsom sportsfisk på lett fluefiskeutstyr. I tillegg er den ganske lett å fange, ettersom den ofte kommer helt inn mot land både morgen og kveld. I tidevannsstrømmer og langs fjellskrenter og odder er det ofte lett å kaste langt nok med fluestanga. Et synkesnøre er på sin plass for å komme fort nok ned der hvor lyren står. Bruk fiskeimitasjoner i grønt, blått og hvitt og gjerne med innslag av perlemorflash.

Slik fisker du lyr fra båt

Lyr kan fiskes med stort hell dersom man har båt. Vinterstid finner man til dels store eksemplarer på grunner ute i havet. Da vil den stå ned mot 200 meters dyp. Sommerstid jager den – mer tallrik – gjennom fjordene og innaskjærs også.

Årstiden avgjør

Det mest åpenbare skillet i fiskemetode avhenger av årstiden. Vinterstid er pilk og opphengere det beste alternativet, mens det sommerstid er dorging med sluk eller wobbler som gjelder.

For sjøørretfiskeren som dorger innaskjærs og i fjordene sent på våren og sommerstid, kan lyren tidvis være en plage, ettersom man aldri får kontakt med sjøørreten fordi det bare biter på lyr.

Pilk på dypet

Vanlig pilkefiske med pilk og et par gummimark som opphengere er bankers for lyren. Varier størrelsen på pilk og opphengere etter hvor stor lyren er, og hvor mye avdrift det er i vannet.

Står den dypt og det er mye strøm, må du utstyre deg ganske kraftig, med pilk opp til 400 gram og 8–10/0 gummimark. Står lyren grunnere eller nær land, vil en vesentlig lettere pilk og mindre gummimark være å anbefale. De vil ha bedre bevegelse, og lyren trigges av mye liv.

Opphengerflue

Bruk gjerne opphengerfluer og kombiner med litt agn hvis fisken virker treg. Du vil ofte finne flere lyr på samme sted. Merk deg derfor hvilket dyp du fikk fisken på. Er fisken mer spredt, kan du godt bruke lang avstand mellom opphengerne for å fiske av et større område på samme tid.

Wobbler er best

Dorging med fargerike wobblere langs land eller over små grunner er svært effektivt på lyren. Bruk wobblere fra 9 til 14 cm som dykker ned 4–8 meter ca. 25–40 meter bak båten. Du kan godt ha litt god fart, for lyren takler det meste og kan nesten være en plage hvis du for eksempel dorger etter sjøørret og laks i sommerhalvåret. I gamle dager var det tradisjon å «kylpe» (dorge) etter lyr på Sørlandet. Da brukte man håndsnøre av kobbertråd for å komme ned noen meter og gummimark i enden. Det var en effektiv metode som ga godt matauk i trange tider.

En liten historie om å fiske lyr på vrak:

Finner du et vrak ute til havs, er det garantert mye fisk der. Vraket blir nærmest et hjem for mange fisk, spesielt i områder hvor det ellers er få steder å jakte og å gjemme seg. Også stor fisk vil oppsøke slike vrak.

Det å finne og lokalisere slike vrak er ikke lett, noen vrak finnes på kart, og andre er velkjente fra historiebøkene. Likevel er veldig mange nesten glemt, og noen få holdes svært hemmelig.

Tanangerfestivalen utenfor Stavanger

En junidag for noen år siden fikk jeg gleden av å bli med en gammel ringrev av en fisker som het Malvin. Jeg hadde deltatt i den årlige Tanangerfestivalen utenfor Stavanger flere år og som regel gjort det svært bra på grunn av min kunnskap om hvordan man skal fange artene som gir mye poeng. Malvin, som nå dessverre er gått bort, stilte som vanlig med sin lille, åpne sjekte for å bringe festivaldeltagere ut på fiskefeltene. Han ristet på hodet av alt fiskeutstyret vi lastet om bord. Malvin var en mann av få ord, men vi skjønte at vi skulle ut på en av hans «hemmelige » fiskeplasser, da han tøffet rolig avgårde i en litt annen retning enn de andre 15–20 båtene som var med.

Malvins hemmelige fiskeplass

Vi skulle fiske på et vrak, og han var veldig oppmerksom på at ingen fulgte etter oss. Han krysspeilet mot land, og selv om vi nå nesten hadde kjørt en time fra land, hadde han ingen problemer med å finne fram. Vi fiskere skimtet bare konturene av land da han kikket ned under tofta hvor det enkle skriver ekkoloddet tegnet en tydelig vinkel på den ellers slette bunnformasjonen. Hvordan han kjørte rett på dette vraket uten GPS, er helt utrolig, men det er her ute han har drevet på hele livet, og han kjenner hver formasjon som du kjenner nabolaget ditt.

Pilk og gummimark – ikke agn

Malvin gav klar beskjed: Pilk og gummimark «og ikke noe mat». Med det mente han agn. Vi var tre stykker om bord, og ingen av oss nådde bunnen før snørene stoppet i fisk. Over vraket sto det tett med lyr, som var godt betalt i konkurransen, og som ellers var vanskelig å oppdrive i mengder. På hvert nedslipp var det fisk og gjerne to til tre fisk på samtidig.

15 lyr på 15 minutter

I løpet av 15–20 minutter hadde vi alle fylt kvoten med 15 lyr hver, og Marvin mente at nå fikk det holde, og tøffet bort fra vraket. Selv om vi gjerne ville fiske mer og prøve på andre arter på vraket, var det ikke tid for å spørre om det. Vi skjønte at her hadde vi vært svært heldige som hadde fått være med innerst i «spiskammerset» hans.

Skitt lyrfiske!

/Asgeir

 

Et samarbeid mellom forskere og fiskere fikk storørreten tilbake i innsjøen Takvatnet i Troms 50 år etter at bestanden var ødelagt.

Av: Endre Hopland

Takvatnet er en 15 kvadratkilometer stor innsjø i Troms. Før 1920-tallet var det et reint ørretvann, berømt for stor og fin gulbukørret. Hardt fiske med stormaska garn ødela imidlertid bestanden.

– Som erstatning ble det satt ut røye. Dette gjorde man både fordi det kunne gi mat til ørreten, men også for å få mulighet til å fiske fra to ulike bestander, forteller professor Per-Arne Amundsen ved UiT, ifølge forskning.no som først omtalte saken.

– Rundt andre verdenskrig så dette ut til å ha gått bra, og det ble rapportert om godt fiske av både ørret og røye i Takvatnet. Dessverre skulle det ikke vare, sier han videre.

Røyebestanden økte svært raskt. Det førte til at det ble lite mat til hver enkelt fisk. Resultatet var en småvokst og mager røyebestand som i tillegg var hvit i kjøttet og full av mark. Sunn og frisk røye skal være rød i kjøttet, men verdifulle byttedyr som det centimeterstore krepsdyret marflo, var beitet ned. Røya fikk derfor ikke i seg nok næring.

– På 1950-tallet ble det derfor satt ut stingsild i et forsøk på å gi røya og ørreten mer mat. Det var helt mislykket. Stingsilda ble nemlig så tallrik at den heller ble en næringskonkurrent for røya. I tillegg brakte den med seg parasitter, som måkemark, noe som gjorde problemet enda større. Røyebestanden var fullstendig overbefolket av småvokst og sterkt parasittert fisk, sier Amundsen.

For storørreten var det enda verre stilt. Gulbukørreten forsvant nesten helt da den fikk nok en konkurrent i kampen om maten. På 1970-tallet ble gjort flere forsøk på å sette ut ørret fra andre vann, blant annet Tunhovdørret, men bestanden klarte ikke å ta seg opp. I 1980 utgjorde ørreten mindre enn en prosent av alle fisk i innsjøen.

– Det var ingen som ville fiske der mer for fisken var full av makk og helt uspiselig, minnes Jan Arne Solli i Takvatnet grunneierlag.

For å finne et botemiddel inngikk derfor grunneierlaget i 1980 et samarbeid med forskere ved UiT.

– Den første tiden gikk med på å dokumentere årsakene til problemet og hvilke botemiddel som kunne være aktuelle. Man ble deretter enige om å starte uttynningsfiske, noe som gikk ut på å redusere røyebestanden ned til en femtedel ved hjelp av teinefiske. Innsjøen ble delt inn i fem soner og 150 teiner ble deretter satt ut, forteller professor Per-Arne Amundsen ifølge forskning.no.

For å få tømt teinene jevning måtte grunneierlaget og lokale fiskere trå til og hjelpe.

– Jeg var med i mange år og fisket. Vi i grendelaget hadde en sone, mens tre jeger- og fiskeforeninger og Statskog hadde de andre, forteller Jan Arne Solli.

Til sammen var om lag 30–40 personer involvert i dette arbeidet de årene uttynningen pågikk. Forskerne fra UiT fulgte opp med årlig prøvefiske for å se etter endringer.

– Det var et formidabelt dugnadsarbeid og en vanvittig innsats fra alle involverte, sier Amundsen.

I årene 1984–1989 ble det fisket opp utrolige 700 000 smårøyer. Det tilsvarer over 30 tonn. Dette radikale uttaket ga stor uttelling. Marflo og andre viktige næringsdyr kom tilbake, og næringsinntaket til røya ble doblet. Rødfargen returnerte, og parasittmengden ble redusert med 90 prosent. Det mest gledelige var nok likevel at storørreten gjorde comeback etter å ha vært borte i 50 år.

– Allerede tidlig i uttynningsperioden kom det innslag av stor ørret i prøvegarnene. Alle hadde spist fisk. Uttynninga hadde nemlig gitt rom for unge og små røyer i strandsona, altså god byttefisk for ørreten.

– Den vokste derfor fenomenalt, og etter få år fikk man ørret på flere kilo i Takvatnet. Kvaliteten var også god siden den ikke var så plaget av parasitter, og den ble feitere, sier Amundsen.

– Forskjellen på vannet før og etter uttynningsfisket er som natt og dag. Det har blitt et helt annet vann. I dag kan man fiske røye på opp mot et kilo, og ørret på nærmere sju kilo er ikke uvanlig, sier Jan Arne Solli.

Onsdag 27. mai oppfordres alle sportsfiskere, naturentusiaster og øvrige mennesker som bryr seg om kloden vår til å møte opp foran Stortinget klokken 15.30. 

Av: Endre Hopland

I regi av Levendefjorder skal det demonstreres mot måten oppdrettsnæringen her til lands drives på og den nye havbruksmeldingen som legges frem for Stortinget før sommeren. Den ideelle organisasjonen Reddvillaksen oppfordrer folk til å vise sin støtte.

– Havbruksmeldingen inneholder få spor av vilje til reelle forbedringer. Her skal oppdrettsnæringen vokse og bare det. Vekst uten forbedringer fører til enda mer utslipp og sykere fisk, sier Jens Olav Flekke i Reddvillaksen til Hooked.

Han håper alle som vil ha en natur vi kan være stolte av, reine fjorder og akseptabel dyrevelferd kommer til å ta turen til Stortinget denne onsdagen og at så mange sportsfiskere som mulig stiller.

– Det er faktisk 100 000 som fisker laks i Norge, og enda flere som fisker sjøørret. Oppdrettsnæringen har direkte konsekvenser for deres handlingsrom og hobby. Det er det ingen grunn til at de skal finne seg i dette, sier Flekke, og poengterer samtidig at dette angår oss alle.

– Mener du at sunne og høstbare stammer av vill laks og sjøørret er en gave som må føres videre til kommende generasjoner? Ønsker du fjordfisk på middagsbordet som ikke er overfeit og ødelagt av fôrspill fra merdene? Ønsker du at myndighetene skal slutte å særbehandle oppdrettsnæringen med tanke på utslipp og dårlig fiskevelferd? Da må du vise at du bryr deg, sier han videre.

Demonstrasjonen blir selvsagt av det fredelige slaget, men Flekke poengterer at budskapet bare blir sterkere jo flere som stiller opp. Reddvillaksen stiler seg bak parolene, som har blitt utformet i et konstruktivt samarbeid mellom mange aktører.

– Oppdrettsnæringen har blitt en stor, multinasjonal industri, men den har likevel ikke etablert kontrollsystemer med utslipp, sykdom og fiskehelse, lus og smitte. En merde på 200 000 laks slipper ut ti tonn med urenset biologisk avfall per døgn, og dette er avfall som går rett i fjordene. Årlig urensede utslipp på 1000 tonn kobber, 400 kilo kadmium, arsen, kvikksølv, metylkvikksølv og uhorvelige mengder hydrogenperoksid blir knapt registrert eller kommentert. Dessuten florerer lakselusen, og tar knekken på utvandrende laksesmolt og hele stammer av stasjonær sjøørret. Det er full krise, sier han til Hooked.

Flekke gjør det også krystallklart at oppdrettsnæringen og norske politikerne av en eller annen grunn tviholder på utdatert teknologi med produksjon i åpne merder.

– De burde heller stille seg i frontlinjen i utviklingen, og være på toget når det forlater stasjonen. Akvadesign AS i Brønnøysund kan vise til oppsiktsvekkende resultater med sine forsøk i lukkede merder. Lukkede anlegg i sjøen er ikke nevnt med ett ord i Stortingsmeldingen om en såkalt «forutsigbar og bærekraftig vekst» i havbruksnæringen. Før eller siden blir Norge forbikjørt av andre nasjoner hvis man ikke handler tidsnok, sier han.

– Alt flyter inn og ut av åpne notmerder, uten mulighet til å samle opp noe som helst. Noe må gjøres, så møt opp og vis at du bryr deg, sier han.

Mer om demonstrasjonen og påmelding til denne finner du forøvrig her

Hooked i sosiale medier

16,479VennerLik
272FølgereFølg
518FølgereFølg
894AbonnenterAbonner

Populært