Fishspot er nettportalen som gir deg en oversikt over det beste innlandsfisket i sørøst-Norge. Nå er årets Fishspot-katalog ute, men foreløpig bare på engelsk.

Av: Endre Hopland

Fishspot tilbyr, i tillegg til oversikten det refereres til i ingressen, informasjon om fiske og losji. Fiskekort til aktuelle områder kan også kjøpes på nettet, og Fishspot er tilgjengelig på flere språk. Tar du utgangspunkt i portalen sine kartsider, finner du informasjon om de ulike fiskesoner og overnattingssteder ved å klikke på ikonene i kartet.

Les også: Fishspot i ny drakt

Nå er altså den engelske utgaven av årets Fishspot-katalog ute. Den norske er sendt til trykkeriet, og ventes klar innen kort tid. Den engelske utgaven finnes også tilgjengelig i gratis, elektronisk format. Katalogen finner du her.

Fishspot er et eget samvirke under stiftelse, dannet av rettighetshavere, overnattingsbedrifter, fiskeguider og andre virksomheter som har tilknytning til fisketurisme. Fisketilbudene i Fishspot er organisert i ulike kategorier, og alle kategoriene finnes under fanen Fisketilbud.

Ahhhhhhhh som vi slapper av med denne rolige, inspirerende og tidvis melankolske snutten i fra Dorge Rundt. Det slår meg at Lasse har en veldig søvndyssende og trivelig stemme. Fikk litt lyst til å ta på tøfler, frem med kakaoen og bare se på mer! Fluefiske i Nordmarka på godt og vondt, digger det.

«Jeg var ikke raskt!»

Som for så mye annet, er våren virkelig en godtid for sjøørreten. Men det er ikke alltid så lett å komme i kontakt med denne blanke torpedoen. Som kystmeiter har man ofte noen innfallsvinkler til dette fisket også, og noen ganger må man til bunns i problemene.

Av: Lasse Bøe

Det er speilblankt i den lille brakkvannspollen. Enkelte sjøørretvak er å se innerst, men etter å ha servert både flue, sluk og dupp med en sølvblank, fin brisling under, er fiskeprotokollen like tom som ved ankomst. Frustrasjonen begynner å bre seg idet nok en sølvblank sjøørret snapper i seg et eller annet så vassføyka står inn på svarberget foran meg.

Flueboksen blir gjennomgått enda en gang, og når hver flue har fått to omganger hver i enden av flurkarbonfortommen, gir jeg opp og tar heller en kaffekopp mens kveldssolas svinnende stråler gir meg et lekent kyss på kinnet.

Pappa til unnsetning

Et par minutter etter kommer pappa ruslende med fluestanga i hånda, og det samme oppgitte ansiktsuttrykket jeg vet at jeg selv har. Pappa har tatt seg en større rekognoseringsrunde på utsiden av pollen, og ivrer nå etter en kaffekopp. «Ingen ting?» spør han, med et visst nederlag i stemmmen. «Neida!», svarer jeg med den største selvfølgelighet. «Du vet hva som må til nå?», er motsvaret hans. «Jada, jeg vet det, men jeg har for en gangs skyld ikke med meg noe agnfisk.»

Jeg hører selv hvor irritert jeg er i stemmen, men da pappa med et triumferende flir lurer frem et par vakuumpakkede dusin sild i rett størrelse, kjenner jeg en sterk følelse av at andreomgangen er rett rundt hjørnet, og pappa er stjernespilleren som har forsovet seg til kamp, og kommet til i pausen.

«Trodde dette med meiting var ditt bord, jeg?» sier pappa, med en viss ironi i stemmen. Jeg svarer ikke, for nå har jeg stukket nesa nedi bagen og funnet frem noe av det aller aller helligste jeg kan få ned i en zip lock-pose – et langt paternostertackel til mårettet sjøørretmeite.

Size matters

De vakuumpakkede sildene pappa hadde gjemt blant fortomsspoler, Powergum og krokposer i veska si har perfekt størrelse til dette bruket. På øyemål estimerer jeg hver sild til å være mellom 12 og 15cm lange. Ikke så store at sjøørreten vil ignorere dem, samtidig som brisling og sild av denne størrelsen pleier å redusere sjansen for å bli plaget av små skrubber.

Til dette fisket har jeg fått veldig sansen for Octopus-kroker fra TroKar, og har knytt tacklene mine med 2/0-kroker, da  de er tynne i godset og veldig lette. Ded å bruke såpass store kroker gjør gjenutsetting av sjøørret mye lettere, og den treeggede krokspissen som kjennetegner TroKar-krokene gjør at kroken lettere trer seg inn mellom ben og brusk, og tilslaget kan også settes raskere.

Et ess i ermet

Jeg egner silda på kroken så krokspissen kommer ut ca. midt på agnfisken, og bruker agnstrikk til å sikre at brislingen ikke flakser av kroken i kastet. Brisling og småsild som dette blir ofte veldig bløt i konsistensen, og er i mange tilfeller avhengig av enten et lite saltbad for å få agnfisken til å «sette seg», eller å bruke agnstrikk. Det er likevel viktig at overheftig bruk av agnstrikk ikke ødelegger sildas konsistens, ofte er noen runder rundt hodet og bak gjellene nok til at den sitter tilstrekkelig godt nok til å kunne kastes med.

I bunnen av tackelet trer jeg et 25-grams bombesøkke på hempa, og lobber tackelet 20 meter ut. Da tackelet når bunnen, strammer jeg opp slik at quivertipen på feederstanga får en fin og behagelig bøy, og stanga plasseres hvilende på seat boxen min.

Pappa på sin side fortsetter med å denge flue, men gir seg etter stund og slår seg ned ved siden av meg der jeg sitter på bakken med ryggen oppetter fjellknausen. Øynene er godt klistra på den myke feedertuppen. «Skjedd noe?» spør fatter. Den rolige bevegelsen i quivertipen stopper meg fra å gi pappa en negativ bekreftelse, men nappinga i stangtoppen skriker ikke akkurat sjøørret lang vei heller.

Etter en stund stopper bevegelsene i quivertipen, så jeg prøver et tilslag. Motstanden under den blanke overflaten minner svært mye om skrubbe, og ikke er den så stor heller. Skrubba avkrokes, og settes tilbake uten så mye som et bilde. En ny sild egnes på kroken,  og jeg tar et nytt kast.

Ikke akkurat skrubbenapp

Den lune kveldssola og den behagelige stemningen som inntreffer når øynene får hvile på bøyde quivertiper, er virkelig en digg kombinasjon, og det er nesten så man blir litt småsalig der man sitter. Jeg snur meg rundt etter termosen, og gjør klar til nok en påfyll i ventende kaffekopper.

Med ett kjenner jeg pappa dulter meg i siden og retter en pekefinger mot feederstanga mi. Den hopper og danser, og baitrunner-snella begynner å tikke. Tikk. Tikk. Tikktikktikktikktikk! Jeg spretter opp og ligger omtrent horisontalt i lufta med høyrehånda strekt mot feederstanga. Tilslag er virkelig ikke nødvendig, for fisken har kroket seg selv, og en nervepirrende kamp mellom fisk og fisker er i gang. Fisken som har plukket opp agnsilda er uten tvil en sjøørret, og den virker temmelig fin.

Sjøørreten raser rundt en stund, før den plutselig setter kurset rett mot oss. Og tverrsnur når den ser hvite tanngarder i kjeften på de to glisende kystmeiterne på land. Foto: Egil Bøe
Sjøørreten raser rundt en stund, før den plutselig setter kursen rett mot oss. Og tverrsnur når den ser hvite tanngarder i kjeften på de to glisende kystmeiterne på land. (Foto: Egil Bøe)

På 0.20mm-monosene er fighten med sjøørreten noe nervøs. Slikt har pleid å gå ganske bra før, men fisken er tung, og gjør som den vil de fem første minuttene. Utrasene er de lengste jeg har opplevd på en stund, og pappa er minst like gira som meg. Håven er selvfølgelig lagt igjen hjemme, så dette må fikses på egenhånd.

Etterhvert er sjøørreten klar for en tur på land, og jeg har fått parkert den i vannkanten rett foran oss. Med trente hender får pappa en hånd rundt sporden og løfter fisken opp med en støttende hånd under buken. For en fisk!

Digg, bunnmeitet sjøørret. Fantastisk kondisjon, fantastisk fisk, fantastisk kveld og nok et fantastisk minneverdig øyeblikk på fisketur med pappa. Foto: Egil Bøe
Digg, bunnmeitet sjøørret. Fantastisk kondisjon, fantastisk fisk, fantastisk kveld og nok et fantastisk minneverdig øyeblikk på fisketur med pappa. (Foto: Egil Bøe)

Beundringsverdig

Fisken blir beundret en liten stund. Den imponerende fettfinnen, den perfekte halefinnen, den store munnen og en kondisjon som er så fin at man bare kan spekulere i hva som finnes i magesekken på den. En rask tur på vekta viser 2610gr, og soleklar ny pers.

sjøørret2610
Speilblankt hav, speilblank sjøørret, og nesten to par speilblanke øyne. Foto: Egil Bøe

Pappa og jeg har lagt oss på en linje der store eksemplarer som dette bør gjenutsettes, og mindre sjøørret (type 0,6-1,0kg) kan beskattes som mat.

Kondisjonsmessig er denne fisken i prima matkvalitet, men gleden over å sette ut en slik praktørret er større enn behovet for å fylle magesekken. Derfor blir sjøørreten gjenutsatt med den største selvfølgelighet, med et ønske om at den kan ta turen opp i en bekk til høsten og spre sine gener videre.

IMG_4292
Sjøørreten føres gjennom vannet frem og tilbake noen ganger til den kvikner til, og den faste hånden rundt sporden løsnes. Den skyter fart, og jeg står igjen med våt caps og saltvann dryppende fra haka. (Foto: Egil Bøe)

En manneklem utveksles

Det er noe spesielt med en grepa klem mellom menn når en skikkelig godfisk er gjenutsatt. Og pappaklemmen er virkelig ikke noe annerledes. Fantastisk øyeblikk. Jeg bruker unaturlig lang tid på å egne kroken med en ny agnsild, men merker jeg ikke har behovet for å fiske mer. Og det blir heller ikke mer fisk på oss den dagen, foruten et par-tre skrubber signert opphavet mitt.

På vei hjem møter vi en gjeng fluefiskere som har vært på to-tre plasser uten en eneste fisk på land. Skuffelsen lyser lang vei fra ansiktene under Simms-capser og Guideline-luer, men vi har all grunn til å være fornøyd. Bunnmeite etter sjøørret har ikke bare levert oss en god start på året, men også et minneverdig øyeblikk.

To dager senere er vi på plass igjen, men det er mye mindre fisk å se, og fisket virker temmelig vanskelig. Pappa har riktignok fått på land et par mindre sjøørreter på bunnmeite, og har ryggen godt klasket innat fjellknausen.

De klassiske skrubbene må man gjennom uansett, og når den sjette skrubba har fått smakt på krokstålet, byttes den medium store agnsilda ut med en som er hakket større, og det går ikke lang tid før pappa kan melde at han har kroket en litt større fisk.

IMG_4308
Den sylskarpe TroKar-kroken har fått godt feste ytterst i sjøørretkjeften, og gjenutsetting av den drøye kiloen tunge ørreten kan gjøres på en forsvarlig måte. (Foto: Lasse Bøe)

***

Bunnmeitetackel til sjøørret

Bunnmeitetackel til sjøørret. Illustrasjon: Lasse Bøe
Bunnmeitetackel til sjøørret. (Illustrasjon: Lasse Bøe)

Et godt sjøørrettackel knyter jeg av en god meter 10lb Amnesia som hovedsene og 0.25-0.30mm fluorkarbon som krokfortom. Sjøørreten har tenner i massevis til å påføre sena nok slitasje til at den blir svekket, så her foretrekker jeg fluorkarbon. I tillegg har jeg ei enkel hempe (eller en vanlig hempesvivel) til søkket i bunnen og en liten svivel øverst på tackelet som sena fra stang og snelle knytes i. Midt på tackelet er det en såkalt crimpsvivel, som krokfortommen knytes i. En crimpsvivel er enkelt og greit en svivel som er loddet fast til ei klemhylse, og fås kjøpt på de fleste velutrustede fiskeutstyrsbutikker.

Krokvalget er litt essensielt. Bruker man for små kroker, vil man ofte få problemer med å gjenutsette mindre sjøørret, som ofte svelger agnet. I tillegg blir skrubbene utrolig plagsomme. Med et utgangspunkt i en 2/0- eller 3/0-krok har man ofte mye lettere for å manøvrere kroken ut av en dypt kroket sjøørret, og mindre sjøørret har også vanskeligheter med å få kroken ned. I alle fall bruker den såpass tid at et tilslag kan settes raskere. Sirkelkroker fungerer forøvrig brillefint til sjøørret!

Plasser

Sjøørreten treffer man i utgangspunktet på overalt, men brakkvannspoller og sandområder med mye strøm er viktige siktepunkter. Den klassiske leopardbunnen er samleplass for kutlinger, strandreker og også krabber, som sjøørreten kan plukke opp fra tid til annen, og dette er også en plass som sjøørreten trives svært godt. Jeg har likevel funnet de bedre meiteplassene i strømsatte sund der bølger og strøm skaper endel bevegelser i agnsilda, og her kan man også drive med såkalt «touch-bouncing».

I korte trekk vil det si at man bruker så lett bly at agnet kommer til bunnen og holder denne greit, men ved å nappe litt i stanga vil tackelet flytte seg nedover i strømmen og man driver med et mer oppsøkende meitefiske etter sjøørreten. Men for all del, statisk bunnmeite etter sjøørret er i mange tilfeller det som skal til, når ingenting funker, og alt sjøørreten vil ha er en god munnfull den ikke gidder å jobbe allverdens for.

Måtehold

Med agnsild etter sjøørreten har man faktisk en mulighet til å leke Gud. Man kan få mye sjøørret på en tur om man er heldig, og størrelsen kan være alt fra småtasser til større eksemplarer av arten, og jeg vil anbefale å vise måtehold når det gjelder antall og størrelse på fangsten, da minstemålet per dags dato er 35centimeter.

Sjøørret er en fremragende matfisk, men et godt tips er å bare ta det man trenger til en middag.

Den positive utviklingen, med stor nedgang i rømningstall de første årene etter 2006, ser ut til å ha stagnert. Det er ikke en situasjon vi kan slå oss til ro med.

Jeg forstår fortvilelsen lokalpolitiker og sportsfisker Reidar Staalesen uttrykker over rømt laks, i BT 16.1. Jeg forstår også fortvilelsen til oppdretterne som har mistet fisk i vinterstormen. Meldinger om rømt oppdrettsfisk er dårlig nytt for alle.

Stormens herjinger var ille. Vi har fått en svært dårlig start på året, og jeg følger situasjonen nøye. Jeg ser det allerede nå diskuteres årsaker til hvordan dette kunne skje. Dagens merder skal være dimensjonert for å tåle en 50-årsstorm på den lokaliteten anlegget ligger. Derfor er Fiskeridirektoratets gjennomgang viktig.

Den vil kunne gi svar på om det er behov for å gjøre endringer i regelverk eller standarder. Direktoratets systematiske innsamling etter anleggshavarier er vårt viktigste verktøy for å lære av hendelser. Men vi må være klar over at selv om vi alle har en nullvisjon for rømming, vil vi aldri kunne oppnå nullrisiko. Det er umulig.

Tiltak mot rømming har blitt høyt prioritert i de siste årene. Men den positive utviklingen, med stor nedgang i rømningstall de første årene etter 2006, ser ut til å ha stagnert. Det påvises mye oppdrettsfisk i enkelte vassdrag. Det er ikke en situasjon vi kan slå oss til ro med.

Regjeringen har derfor økt bevilgningen til overvåking av rømt fisk i vassdrag, og vi er nå i sluttfasen med å få på plass en ordning med næringsfinansiert obligatorisk utfisking av rømt fisk. Denne vil erstatte den frivillige ordningen som næringen til nå har organisert, og vil være et stort skritt i riktig retning.
All matproduksjon setter fotavtrykk i naturen. Spørsmålet er hva som er akseptabel miljøpåvirkning og hvordan vi kan forene bærekraft med forutsigbar vekst.

Regjeringen jobber nå med hvordan vekst kan knyttes bedre til miljøsituasjonen. En mulighet er å innføre et slags trafikklys der miljøsituasjonen i et område blir avgjørende. Lyser det grønt, kan vekst tillates. Gult lys betyr status quo, mens ved rødt lys må produksjonen reduseres.

Vi trenger vekst. Nettopp oppdrettsnæringen bør bli en av de viktige fremtidsnæring for Norge. Vi må å utvikle sterke næringer som gjør oss mindre oljeavhengige.

– Elisabeth Aspaker, Fiskeriminister (H)

DAM sin nye Supreme Boat Suit er en oppgradering av den populære, todelte flytedressen Hydroguard. Med en rekke smarte detaljer, og den velkjente kvaliteten til forgjengeren, er dette en flytedress å ta en nærmere kikk på.

Av: Endre Hopland

Ifølge Seeberg, som markedsfører flytedressen i Norge, er det en virkelig godbit for den proffe brukeren vi får i Surpreme Boat Suit-dressen.

– Ved bruk av det aller siste innen lettvektsmaterialer, har man fått frem en flytedress som er helt enestående hva komfort gjelder. Flytedressen har en meget lav vekt og en pusteevne som er helt utenom det vanlige. Fisk trygt, skriver Seeberg på egne nettsider.

Supreme-dressen blir beskrevet som et flyteplagg med svært god pusteevne, laget av utrolig lette materialer. Dressen er 100 prosent vind- og vannresistent, og den blir ikke stiv når det er kaldt ute. Den nye dressen havner i sortimentet til Seeberg i månedsskiftet februar/mars, og har en veiledende pis på 2999 kroner.

Se ellers demo av dressen her

I USA er alt stort. Også isfiskekonkurransene…

Lørdag 7. februar går årets NM i sjøisfiske av stabelen på Løgninfjorden i Nord-Trøndelag. Hooked har vært med et knippe galninger fra arrangementskomiteen for å teste forholdene på isen, og det ble en tur som for alltid vil være meislet inn i hukommelsen til undertegnede.

Av: Endre Hopland

Det er bildene og videosnuttene karene fra sportsfiskelinjen på Grong nylig har publisert på Facebook som svirrer i hodet mitt på flyet fra Bergen til Trondheim. Det er en tidlig søndagsmorgen, og jeg er på vei til barteland sammen med rekruttlaget til Tertnes Håndball. Jentene har en viktig kamp foran seg, og bruker flyturen til å slappe av og samle krefter. Selv er jeg i helspenn, om enn bare på innsiden. Sjøisfiske er nemlig noe vi vestlendinger ikke er bortskjemt med, og det er fair å si at jeg gleder meg som en unge på julaften.

Videosnuttene Grong-gjengen har publisert viser bøyde stenger og hard kamp. Bildene deres avslører store, flate urtidsskapninger med både butt og spiss nese. Spisskaten er uten sidestykke den ultimate fisken å få på Løgninfjorden, men den er på ingen måte selvskreven. Det er piggskatene som dominerer i fjordarmen, og spisskatene, som vanligvis trives best på mange hundre meters dyp, er i soleklart mindretall. Men de finnes, og det alene er nok til å få en skarve stril til å begynne å drømme. At det den siste uken har vært spisskater på fjordisen der oppe i Namdalseid hele fire ganger, gjør ikke akkurat forventningene mindre.

(Foto: Privat)
(Foto: Privat)
(Foto: Privat)
(Foto: Privat)

Vel fremme på Værnes er det ingen tid å miste. Bagen, som ble veid inn til 16 blank på Flesland halvannen time tidligere, er heldigvis den første ut på samlebåndet. To minutter senere ser jeg et stort glis bak svarte solbriller, hengende ut av vinduet på en svart BMW. Bjørn Florø-Larsen kjører stil, og han er minst like spent som meg på årets første sjøistur.

Bilen er lastet til bristepunktet med pulker, stenger, lodd, agn, flytedresser, primuser, fakler og snurring, og det hele er toppet med en Blue Nun Gold Edition fra Vinmonopolets øverste hylle (bokstavelig talt altså, på ingen måte metaforisk). Flasken med boblevannet og gullflakene er selvskreven på alle turer i regi av Nidaros kystmeitelag (NKML), bare sånn i tilfelle det skulle dukke opp en ny art. For eksempel en spisskate.

Turen fra Værnes til Løgnin tar i overkant av to timer. Med nullføre og en BMW med bakhjulstrekk tar det lenger tid. Men vi er ved godt mot, og fyrer hverandre opp med historier om sjeldne arter og hylende nappvarslere. Optimismen er da også på topp i det vi parkerer helt nede i sjøkanten, og skuer utover den hvite og harde fjorden.

Langt der ute er det flere som er ute i samme ærend som oss, og fisket kan egentlig ikke komme raskt nok i gang. Heldigvis har vi god tid. Det er nemlig 29 timer til returflyet mitt letter, noe som betyr at det er 25 timer til vi skal av isen igjen. Minst!

Ute på den harde sjøen møter vi først en lokal kar som ikke har fått en dritt. Litt lenger ute på fjorden blir vi ønsket velkommen av Vilhelm Skilhagen, Vebjørn Farstad og de tre NKML-karene Vegar Seljestokken, Sindre Bøe og Sven Jørund Kolstø. De har vært på isen siden tidlig morgen, og har til sammen landet seks piggskater. Dette lover absolutt bra for oss etternølere.

Løgnin 9

Vi slår oss ned sammen med Vilhelm, 100 meter unna NKML-leiren. Her har det ikke vært rare aktiviteten så langt denne søndagen, men det er til gjengjeld i dette området det er tatt flest spisskater den siste uken.

Mens Bjørn går løs på isen med bor og sag, tar jeg meg en runde rundt og prater med gjengen. Egentlig skulle vi være seks-syv stykker som fisket natten igjennom, men å komme seg fra Bergen til Trondheim med fly på kort varsel en lørdagsmorgen, viste seg å være vanskelig. Dermed ble det søndag til mandag, og mange måtte melde avbud på overnattingen grunnet jobb. Bjørn og Vegar er derimot med til the bitter end. Har en først reist oppover fra Trondheim, skal en nemlig helst gjøre en skikkelig tur ut av det hele. Skole og jobb har en alltids tid til en annen gang.

Løgnin 2

Løgnin 4

Løgnin 3

Løgnin 1

Løgnin 5

I det dagen går mot skumring har hele gjengen boret opp solide skatehull, egnet isfiskestenger med diverse fiskeslag av mindre type og sluppet saligheten til bunns. Nå hviler stengene i nappvarslerne sine overalt rundt oss, og ventingen er i gang.

Isfiske på Løgninfjorden er spesielt på flere måter. For det første er fjorden full av skater, for det andre er den artsrik også utover skatene, for det tredje huser den en god del litt spesielle arter og for det fjerde er mye av fisken her relativt stor og sterk.

Det vanlige isfisket her foregår med to-tre stenger med stort agn som fiskes statisk på bunnen, samt en mindre stang med hekle med småkrok og agn som fiskes aktivt. Med egnet hekle er hvitting, sypike, hyse, strømsild og øyepål vanlige arter. I tillegg hender det at makrell, taggmakrell, torsk, lyr og sei dukker opp. Etter mørkets frembrudd våkner haiene til liv, og pigghå, hågjel og svarthå er vanlige fangster. Noen få eksemplarer av småflekket rødhai er også tatt fra fjordisen.

Vilhelm har på forhånd fisket litt småfisk som blir til skateagn, men på bunnen av Løgninfjorden bor det mye slimål, og selv et stort agn ryker raskt til på de rette stedene. Derfor må heklestengene kjapt i aksjon, slik at vi får fylt på agnfiskbeholdningen.

Vegar og Bjørn bidrar raskt en del hvitting i fin agnfiskstørrelse. Selv napper jeg bare opp en strømsild, som også blir agn. Utover kveldingen får vi litt diverse småfisk, men det tar ikke helt av.

Løgnin 7

Løgnin 8

Løgnin 10

Litt ekstra agn hadde ikke gjort noe, da all erfaring tilsier at det blir vanskeligere å skaffe slikt etter mørkere det blir. Heldigvis kommer Grong-karene, altså gutta med bildene og videosnuttene, oss til unnsetning. De har vært lengre ute i fjorden på skatejakt, men har bare fått en pose med småfisk. Siden de er på vei hjem etter flere dager med fiske, donerer de villig fangsten til oss. Dermed er ikke det lenger noe å tenke på, og vi kan innta venteposisjonen igjen.

Løgnin 6

Etter fire timer har vi ennå ikke hatt skaterun på noen av stengene. Agnene blir skiftet ut nokså hyppig, for slimålen er uten tvil på plass. Det skjer også lite i leiren bortenfor oss, men omsider blir det ropt på Vilhelm, som merker, veier og måler skatefangstene fra fjorden i samarbeid med biolog og skateekspert Arve Lynghammar.

Det viser seg at Vebjørn har landet en liten piggskate. Fisken er umerket, så etter veiing og måling får den en rød tag i stjerten, før den slippes tilbake igjen. Skateforskingsprosjektet i fjorden har etter hvert pågått i en del år, og mye interessant data om vekst og vandringsmønster har blitt avslørt gjennom utallige gjenfangster.

Løgnin 12

Løgnin 13

Løgnin 14

Løgnin 15

Etter å ha fysisk sett piggskaten, vokser optimismen litt. Gutta mener det normalt sett er bra fiske frem til rundt klokken 23.00, men natten har de ikke mye troen på. Dette er nemlig haiene sin tid på døgnet, og det er vanligvis langt mellom hver nattfangede skate.

I det klokken passerer 20.00 begynner det å snø. Karene som skal til Trondheim pakker etter hvert sammen og takker for seg, men Vilhelm blir værende et par timer til. Han har bare 40 minutter med hjemvei, og tyner derfor turen så langt det går. Det er da også Vilhelm som først får et skapelig run borte hos oss. Og for et run det blir!

Normalt tar skatene agnet, tygger litt på det, tar det med seg på en kort svømmetur, legger seg ned igjen og svelger. Det gjør ikke fisken som nå har funnet agnet til Vilhelm. Uten hastverk, men med en rolig og bestemt rytme, toger fisken av sted der nede under isen. Først etter 50-60 meter stopper den.

Siden en fisker med mono på isen, får en ikke den samme kontakten med fisken som en ville fått med braid. Tilslaget blir deretter. Vilhelm låser snellen og springer som en tulling. 20-230 meter unna hullet begynner sveivingen, og i noen øyeblikk har han kontakt med fisken. Så blir det lett igjen, og skatekongen fra Namsos må erkjenne nederlag. Hva som fant agnet der nede i den mørke fjorden får vi aldri vite, men alle er enige om at det må ha vært en eller annen skateart.

Snart er det mer action fra en av nappvarslerne, og Vegar legger ut på løpetur. Det piper jevnt mens han løper, og da tilslaget etter hvert settes, svarer det med to kontante dunk fra fjordbunnen. Så er det bom stopp. I utgangspunktet skal det ikke være mye å setter seg fast i der nede, men nå står altså ting i sju steiner. Vegar presser det han orker, men det er ingen reaksjon.

Fisken som fant agnet hans har trolig kjørt seg fast i noe på bunnen, hva nå det kan være. Alternativt er den uhorvelig stor, og suger seg fast til bunnen. Heller ikke dette får vi svar på. Etter massivt press gir nemlig snøret etter, og Vegar må slukøret sveive inn en tom snørestump. Stang ut, igjen!

Et par timer går uten nevneverdig action. Bjørn lander et par hågjel, mens jeg heiser en trollkrabbe opp isen. Noen hvittinger og en liten torsk blir det også, men ikke stort å skrive hjem om.

Løgnin 16

Løgnin 11

Så runner det omsider på riktig vis igjen, og denne gangen er det hos Bjørn det skjer. På samme måte som hos Vilhelm er dette en fisk som ikke liker å ligge stille. Den tar 30 meter med snøre før den legger seg ned, og vi begynner å ane en reprise. Eventuelt en revansj. Bjørn låser snellen og setter inn en langspurt, men til ingen nytte. Fisken henger ikke denne gangen heller, og på ny må vi konstatere skikkelig uflaks. Tre bomskudd på rad er ikke noe godt i noen aspekter av livet, men det gjelder å ikke gi opp. I det vi konkluderer med nettopp dette, går snøen over til hagl.

Litt før midnatt takker Vilhelm for laget, og Bjørn, Vegar og jeg har isen for oss selv. Det har haglet i en time, og i ytterligere en time fortsetter det. De som kjenner Løgninisen mener at vi nå er inne i den perioden der vi ikke kommer til å få noe annet enn hai, og at det er dags for å sove. Vegar velger å lytte til erfarne isfolk, og pakker seg inn i soveposen sin. Som den speideren han er, blir det liggeunderlag rett på isen. Bedchair er som kjent for kyllinger.

Kyllingene, altså Bjørn og jeg, blir liggende på hver vår bedchair og prate drit. Cold-dogs og snurring blir konsumert, og livet er slett ikke verst å leve. Klokken 01.00 går derimot haglet over til regn, og livet blir litt mindre moro. Men vi har valgt dette selv, og da er det ikke lov å klage. Det er det heller ingen som gjør, selv om Bjørn sine krav til å sprette Blue Nunen etter hvert blir rimelig overkommelige.

Klokken tikker videre, og med jevne mellomrom piper det en og to ganger i nappvarslere. Dette kan likevel avskrives som fløende sjø, slimål eller småhai. Det frister lite å skifte agn der vi ligger, så krokene på bunnen får gjøre nytten med de skarve agnrestene som er igjen enn så lenge.

I det klokken går mot 03.00 slutter det å regne. Vi blir enige om at dette kan være en grei mulighet til å prøve å få en time på øye, men nappvarsleren 30 meter unna meg vil det annerledes. Det første pipet blir ignorert. De tre neste også. Så kommer fem-seks stykker til, og Bjørn hinter frempå om at den der nok bør sjekkes ut. Dette er det første skikkelige runnet mitt på turen, men det er likevel seigt å komme seg opp. Seigt, men det går.

Fremme ved stangen er det opplagt at det er fisk på gang. Om det er skate vet vi ikke, men i det fisken begynner å gå, stiger optimismen. Etter fem-seks meter legger den seg ned igjen, akkurat slik skatene skal gjøre. Jeg gir fisken ytterligere et halvminutt, før jeg smeller til med et par tilslag og rask innsveiving. Stangtuppen bøyer seg mot hullet i isen, og kampen er i gang.

Tyngden er fin. Det er slett ikke umulig å få inn snøre, men det er absolutt bra motstand der nede. Vi antar at det er en piggskate på fire-fem kilo, en fisk jeg ville vært strålende fornøyd med. «Du skal bare se at det er en spiss på tre-fire kilo», sier Bjørn, uten at hverken han eller jeg har helt troen på akkurat det. Men tro er en snål ting, og da det plutselig stryker en brungrå skygge under hullet, hyler Bjørn på ekte Bjørn-vis: «Spiss! Det e´ spiss for faen»!

Jeg rekker knapt å registrere hva som skjer før Bjørn har huket tak i den lange fiskesnuten. Så går hodet mitt litt i svart. Der er den, faktisk. Der er den faen meg! Selve drømmefisken. Den jeg har hatt lyst å få i så mange år. Den som har stått alene igjen på årsmållistene mine 31. desember mer enn en gang. Kanskje den tøffeste fisken som finnes i norske farvann. Der er den faen meg, og den har min krok i kjeften!

I bakgrunnen av min egne, høyst usammenhengende tankerekke, har Bjørn pratet om Blue Nun i et minutts tid. Selv mener jeg å ha sagt noen ord, men jeg aner ikke hvilke. Fornuftig var de neppe, uansett. Men nå glir realitetene inn, og jeg blir meg selv igjen. Og før jeg vet ordet av det har jeg den første spisskaten jeg noen gang har sett i hendene. Og det er jeg som har fått den!

Løgnin 19
(Foto: Bjørn Florø-Larsen)
Løgnin 20
(Foto: Bjørn Florø-Larsen)

Fisken blir veid og målt. 106 centimeter lang, 65 centimeter brei og 4100 gram. Det er et lite eksemplar av arten, men det spiller ingen rolle. Fisken er like fullt helt utrolig kul. Tagen i stjerten viser også at den har vært fanget tidligere, og tag-nummer og vitale mål blir notert og sendt over til Vilhelm. Etter noen bilder får den fantastiske skapningen svømme tilbake igjen, og stemninger er skyhøy, til tross for at det ikke lenger er en sky på himmelen.

Løgnin 18
(Foto: Bjørn Florø-Larsen)

Klokken er 03.45 da Bjørn finner frem polvarene fra pulken. Vegar blir brutalt vekket fra skjønnhetssøvnen sin, men skjønner at det er alvor når Bjørn kommer med Blue Nun-flaksen. Korken blir sprettet, og det nytes sprudlevann med små gullflak i der ute på fjordisen.

Løgnin 22

Løgnin 23

Løgnin 24

Nå er alle mann på bena, og alt av stenger blir sjekket for agn. Vi blir stort sett møtt av tomme kroker, så det er på høy tid med noe fersk lukt der nede på bunnen. Spisskaten, for øvrig min art nummer 84 i Norge, tok det som best kan omtales som et hvittingskjellett, noe som viser at agnet ikke nødvendigvis har så mye å si under skatefiske. Likevel: Jo mer det lukter, jo bedre lokker det fisk til seg. I alle fall er det en teori som stort sett også fungerer i praksis.

Den neste timen skjer det litt. Både Bjørn og jeg lander hver vår hågjel. Bjørn sin er også nokså fin med sine gode 1200 gram. Flere skater blir det dessverre ikke. Litt før klokken 05.00 begynner det også å regne igjen, og de neste tre timene tar vi horisontalt på isen, i plaskregn. Søvn blir det lite av. Run også. Vi ligger bare og venter på dagslys.

Natten ble minneverdig med stor M, men med unntak av drømmefisken har det generelle fisket vært tregt etter at vi kom. Vi vet jo at skatene er der. Det beviste den andre leiren før vi kom oppover dagen i forveien. Håpet vårt er at morgenbettet skal være der denne mandagen, også.

Løgnin 21

«Det blir garantert skata nå på formiddagen. Det blir alltid ei», forsikrer Bjørn på sin etter hvert trønderlagtilpassede siddisdialekt. Han får rett. Dessverre er det nok en gang stang ut for Vegar. Et godt run resulterer i fin kroking, og en piggskate på rundt fem kilo pumpes greit opp til hullet. Så skjer det som ikke skal skje. Fisken har på et eller annet vis rullet seg inn i snøret og Vegar får bare så vidt tatt fisken i den lange halen før den tverrvender og forsvinner til bunns. Snøret blir igjen på isen. En skarp pigg ble dets bane.

Vi er fremdeles ved godt mot, men skatefisket utover dagen er dårlig. Kanskje burde vi flyttet oss noen hundre meter i en annen retning, men vi velger å bli værende. Det resulterer i mye småfisk på heklene, både hvitting, strømsild, sypike, øyepål, hågjel, taggmakrell og knurr, men på de store agnene forblir det dødt.

Løgnin 25

Rundt lunsjtider runner det omsider hos meg igjen, og da tilslaget sitter er vi alle sikre på at det er skate på gang. Skuffelsen er nesten på plass da en torsk på rundt fire kilo kommer til syne i hullet. Men bare nesten. Jeg har nemlig fått spisskate, så jeg driter egentlig langt i det. Torsken ville også vært en fin fangst under det nært forestående NM i sjøisfiske, så den får kjapt friheten tilbake. Kanskje er den i støtet igjen om en god ukes tid?

Løgnin 26
(Foto: Vegar Seljestokken)

Tiden renner etter hvert ut for oss, og klokken 14.00 må vi bare pakke sammen for å ha god tid nedover til Værnes. En time senere er vi i land, og konstaterer at det ikke bare er på isen det har regnet. Vi står i praksis parkert på is, i nedoverbakke, med bakhjulstrekk. Det er fullstendig glemmesak å komme seg opp. Ingenting nytter. Stang ut, anyone?

Bjørn er ikke helt ukjent med problematikken, og ringer bergingsbilselskapet han har avtale med. Vi vet ikke hvor lang tid bergingsaksjonen kommer til å ta, så vi blir enige om at jeg må ty til nødprosedyren. Vilhelm blir oppringt klokken 15.25, og slipper det han har i hendene. 40 minutter senere er han ved Løgninfjorden, og to timer og ti minutter senere er jeg på Værnes. Servicen i Trøndelag er som de nattlige overraskelsene: Fullstendig upåklagelig! Takk til hele gjengen for en super langøkt. Jeg gleder meg allerede til neste gang…

 

 

***

 

 

Løgningfjorden er som nevnt et helt spesielt sted. Her er det ofte trygg is over lengre perioder om vinteren, og med sitt rike artsmagfold er den en ettertraktet fiskeplass for sportsfiskere fra hele landet. I 2013 arrangerte Nidaros kystmeitelag NM i sjøisfiske her for første gang, og i fjor ble suksessen gjentatt med deltakerrekord på 120 aktive fiskere. Neste lørdag, altså 7. februar 2015, feirer NM i sjøisfiske treårsjubileum, og her gjelder det å kjenne sin besøkstid. Det er nemlig fremdeles mulig å forhåndspåmelde seg frem til og med 30. januar. Det gjør du her.

Det er også mulig å etterpåmelde seg. Dette gjøres på Lyngen fjordhotell fredag 6. februar, altså dagen før konkurransen. Det er også på Lyngen fjordhotell premieutdelingen og etterfesten går for seg.

Det koster i år 300 kroner å melde seg på i Åpen klasse, mens Juniorklassen har 150 kroner i deltakeravgift. Det er også mulig å delta i Lagklassen, der to personer fisker sammen mot andre tomannslag. Dette koster 100 kroner per person. Alle disse prisene gjelder forhåndspåmelding. Ved etterpåmelding blir det hele 100 kroner dyrere per person.

Konkurransen finner altså sted på Løgninfjorden lørdag 7. februar, med start klokken 09.00 og fiskeslutt klokken 17.00. Folk kan veie inn fangsten sin fra klokken 15.00. Premieutdelingen finner sted fra rundt klokken 20.00.

I konkurransen er det om å gjøre å fange flest mulig forskjellige arter, og helst også så store eksemplarer som mulig. Det er lov å fiske med inntil tre stenger samtidig, og alle skater som tas skal merkes av kyndig merkepersonell og slippes tilbake. Øvrige regler og grunnvekter finner du her.

Det er som vanlig Nidaros kystmeitelag som arrangerer NM i sjøisfiske, og Vilhelm Skilhagen og Arve Lynghammar blir med som merkepersonell. Det blir ellers lagt opp til en fredagskonkurranse for folk som kommer langveisfra eller er tidlig ute. Denne konkurransen kan du lese mer om her. Se ellers NKML sine egne konkurransesider for mer informasjon.

Og om noen skulle være i tvil: Løgninfjorden anbefales på det varmeste!

Fisken Kim-Eirik Johansen (30) fra Tromsø dro opp på sjøisen på Ramfjorden søndag formiddag er en makeløs fangst. Aldri tidligere har en vanlig ålebrosme blitt tatt på stang i Norge.

Av: Endre Hopland

Til tross for at navnet tilsier noe helt annet, er ikke vanlig ålebrosme en spesielt vanlig fisk å få i Norge. I alle fall ikke på sportsfiskeutstyr. Den vesle fisken trives best på dypt vann, og gjerne langt til havs, men den kan også dukke opp inne i fjordene våre.

Les også: Unik fangst fra Bergen

Veien fra å fysisk finnes til å kunne lokkes til å ta en egnet krok er likevel veldig lang, og fangster av vanlig ålebrosme finnes ikke registrert i hverken Villmarkslivs offisielle norgesrekordlister eller i arkivene til NM i sportsfiske. Søndag 25. januar ble derfor en historisk dag i sportsfiske-Norge.

Første i Norge

Tromsøværingen Kim-Eirik Johansen brukte altså denne søndagen på den islagte Ramsfjorden, sammen med fire kamerater fra Tromsø Havfiskeklubb. Det be fisket med både store og små agn, etter hyse, torsk, gapeflyndre, kloskate og smørflyndre.

De tre sistnevnte er yndede mål for artsfiskerne i Norge, og i tillegg til litt matfisk var det nettopp de litt spesielle artene kameratgjengen var på jakt etter. At det skulle bli så spesielt som det faktisk ble, hadde de likevel ikke sett for seg.

Les også: Nok en unik fangst fra Bergen

– Det er litt vanskelig å si noe fornuftig om en slik fangst. #Denfølelsen er vel kanskje dekkende, sier Kim-Eirik Johansen til Hooked, etter å ha halt opp den første vanlige ålebrosmen i Norge noen gang.

Trodde det var en sjøstjerne

Karene fisken fra 15-20 centimeter tykk sjøis da Johansen kjente at det var litt ekstra tyngde på smørflyndretakkelet han fisket på 93 meters dyp.

– Det var ikke antydning til kamp i fisken, og jeg trodde det var en sjøstjerne helt til den lå på isen. Først da skjønte jeg at dette var noe spesielt, sier Johansen, som er aktivt medlem i Team Sluk.

Ålebrosme 5
(Foto: Team Sluk)

Johansen har god greie på hva som finnes i sjøen, og han tenkte ålebrosme straks han så hodet på fisken. Likevel trodde han ikke det skulle være mulig å få en slik fisk så tett i land.

Les også: De første av sitt slag i Norge

– Vi diskuterte litt om det kunne være et langhalet langebarn, da dette er en art som er observert i fjorden tidligere, men vi trodde mest på ålebrosme, forteller han.

Art nummer 75 

Biolog Arve Lynghammar var på sin side ikke i tvil, og fisken ble identifisert som en vanlig ålebrosme bare noen minutter etter at bilde var postet på Facebook. Dermed ble det jubel i Tromsø.

Ålebrosme 4
(Foto: Team Sluk)

Fisken er nemlig ikke bare den første av sitt slag som er tatt på stang i Norge, men også Johansen sin art nummer 75 i Norge. Det er slett ikke verst for en nordlending. Nord-Norge har riktig nok mye storfisk, men artsmangfoldet er et stykke unna Sør-Norge.

– Jeg fisker mest etter store eksemplarer av de artene vi har her oppe, men også etter nye arter når sjansen byr seg, sier Johansen, som blant annet har flere kveiter over 100 kilo på samvittigheten.

96 gram

Ålebrosmen som ble fanget søndag, lot seg overliste av en liten sildebit, tredd på en krok i størrelse åtte. Fisken var 29,5 centimeter lang og veide 96 gram. Fisken tok altså på 93 meters dyp, og teknikken var statisk meite med innslag av dunking av blylodd i bunn hvert femte minutt.

Ålebrosme 1
(Foto: Team Sluk)

– Takkelet var beregnet for smørflyndre, men denne så vi ikke noe til. Det ble ellers kloskate, torsk, hyse og gapeflyndre på turen, sier Johansen, som selv fikk seg en fin fight med en syvkilos torsk på den lette Skogseidstikka.

Les også: En slik har du neppe sett før

Nå skal ålebrosmen meldes inn til Villmarkslivs norgesrekordjury, og Johansen regner med at hans første norgesrekord noen gang skal bli godkjent uten nevneverdige problemer. Vi i Hooked gratulerer uansett med en fantastisk fangst!

Hooked i sosiale medier

16,141VennerLik
202FølgereFølg
459FølgereFølg
246AbonnenterAbonner

Populært